Blådig alvor

Jens Stoltenberg og leder av Socialdemokraterna Stefan Löfven med forfatter av Blåkopi, Wegard Harsvik. Foto: Arbeiderpartiet/Flickr. Jens Stoltenberg og leder av Socialdemokraterna Stefan Löfven med forfatter av Blåkopi, Wegard Harsvik. Foto: Arbeiderpartiet/Flickr.

Allerede før valgresultatet formelt var klart, hørte jeg folk som hvisket litt i det stille om hvor morsomt det tross alt skulle bli. Fire borgerlige partier, med et tydelig tyngdepunkt langt til høyre for folkemeningen – det er en oppskrift på fire år med kaos, upopulær politikk og en triumferende gjenkomst for en eller annen form for rødgrønn regjering i 2017.

Jeg innbiller meg at det fantes stemmer som sa det samme i det britiske Labour når Thatcher «the milk snatcher» med pipestemme og håndveske overtok som statsminister i 1979. Det viste seg slett ikke å bli noen lett match – men starten på en 17 år lang periode med høyrestyre, som forandret det britiske samfunnet grunnleggende. Thatcherperioden ga den en gang så bunnsterke arbeiderbevegelsen i Storbritannia slag den ennå ikke har kommet seg etter. Og fra Thatcher og Reagan kan en gå videre til Reinfeldt, Merkel, Berlusconi, Rajoy og Fogh Rasmussen.  Det finnes få – om noen – internasjonale erfaringer som skulle tilsi at ikke en høyreregjering med flertall og handlingsrom vet å utnytte makten etter valg.

Kampen om virkelighetsforståelsen
«Dette er et retningsvalg», var mantraet fra fagbevegelsen og de rødgrønne foran dette stortingsvalget. Det var en beskrivelse vi ikke lyktes å få med oss velgerne på. Vi må vel konstatere at høyresiden vant den viktige kampen om virkelighetsforståelsen. For i de siste månedene har folk i Norge blitt presentert for to ulike fortellinger.

«Sentrumspartiet Høyre» har blitt en vedtatt sannhet.

Den ene fortellingen har beskrevet et høyreledet prosjekt som vil mye, og som har visjoner for å føre samfunnet i en annen retning. Den andre har handlet om at uansett valgutfall ville det norske samfunnet fortsette omtrent akkurat som før. Paradoksalt nok er det folk på venstresiden som har insistert på at høyrepartiene er fulle av ideer og handlekraft, mens høyrepartiene selv – særlig Høyre, Venstre og Krf, har kraftig tonet ned både egne ambisjoner og kapasitet. Med på laget har høyrepartiene hatt et så godt som samlet kommentariat, som har avkreftet alle påstander om en høyreside med et klart prosjekt. «Sentrumspartiet Høyre» har blitt en vedtatt sannhet.

Høyre har rett nok retorisk gått en lang vei de siste ti årene. Fra «Mer igjen for pengene» og en neve full av euro på valgplakatene i 2003 til «Myk Mama», blå hjerter og «muligheter for alle» i 2013. Denne tilsynelatende metamorfosen har sin parallell i flere andre land, men tydeligst har Høyre vært inspirert av de svenske Moderatene – nesten til det parodiske, slik det er beskrevet i boka Blåkopi.

Etter at de hadde vunnet makten på sentrumsretorikk, viste høyrepartiene at de likevel var svært så handlekraftige.

Etter at de hadde vunnet makten på sentrumsretorikk, viste høyrepartiene i Sverige at de likevel var svært så handlekraftige. Høyres Torbjørn Røe Isaksen har beskrevet det slik:

«Det interessante med Sverige er at de har gjennomført en del ganske store reformer. Den svenske alliansen og de svenske Moderatene presenterte seg som det nye arbeiderpartiet, de presenterte seg som et moderat sentrumsparti, for hele Sverige. Så blir de nå av velgerne oppfattet som en slags trojansk hest. Fordi de er jo – som de for så vidt sa på forhånd, men som velgerne ikke oppfattet, en klassisk borgerlig allianse. Som gjennomfører det jeg vil si er ganske sunn og solid borgerlig politikk.»

Må ikke undervurdere høyresiden
Hva er det så slags «sunn og borgerlig» politikk vi kan vente oss i Norge – basert på erfaringene fra Sverige? For det første: Vi må ikke undervurdere høyresidens vilje til å dyrke fram større ulikheter. Selv om skattekutt nesten har vært fraværende i retorikken fra høyresiden i valgkampen, er dette en av deres aller viktigste saker.

Da posisjonene var vel sikret tok man uforferdet opp arbeidet med sine gamle prosjekter igjen.

Foran det svenske valget i 2002 lanserte høyrelederen Bo Lundgren et aggressivt program for kraftige skattekutt. Det samlede skattekuttet var på svimlende 130 milliarder kroner – og en opplagt Göran Persson i Socialdemokraterna gikk til harde angrep med eksempler på hvordan en slik sjokkterapi ville virke på den svenske velferden. Den ideologiske kampen for lavere skatter ble ikke noen stor suksess for høyresiden, og Moderatene gjorde sitt dårligste valg på flere tiår. Men det skulle bare ta fire år før en helt ny versjon av det svenske Høyre ble presentert for velgerne. For åpen scene hadde den nye lederen og statsministerkandidaten Frederik Reinfeldt tatt et tilsynelatende oppgjør med den monomane kampen for lavere skatter. Sammen med mannen som senere skulle bli finansminister, Anders Borg, tok han et selvkritisk oppgjør med de urealistisk store skattekuttene man hadde lovet – det ville gå utover velferden og fellesskapet, kunne man fortelle. Og det nye «mjukhøgern» lyktes – som i Norge – med å sjarmere velgerne og vinne politisk makt. Men da posisjonene var vel sikret tok man uforferdet opp arbeidet med sine gamle prosjekter igjen.

Store skattekutt
Nylig la Reinfeldtregjeringen fram sitt forslag til statsbudsjett for 2014. Dersom de også denne gangen lykkes med å lose budsjettet gjennom Riksdagen med støtte fra Sverigedemokratene vil de ha redusert det sammenlagte skattenivået siden deres første budsjett i 2007 med hele 140 milliarder (riktignok svenske…) kroner. Altså 10 milliarder mer enn det som ti år tidligere ble framstilt som dramatiske kutt. Vel inne i regjeringskontorene fikk kampen for lavere skatter den sentrale plassen den alltid har i høyrepartienes politiske prosjekt.

Der høyrepartiene har styrt sammen i storbyer over lengre tid, har de systematisk kuttet skatteinntektene.

Vi ser det også her i landet. Der høyrepartiene har styrt sammen i storbyer over lengre tid, har de systematisk kuttet i de skatteinntektene de har kommunal kontroll over, blant annet eiendomsskatten i Oslo og Bergen. Samtidig som den private velstanden og bostandarden øker, forvitrer fellesskapets skoler og andre offentlige eiendommer. Offentlig sektor i begge disse byene skriker etter mer ressurser. Likevel har man helt bevisst og målrettet drevet inntektene nedover – for Oslos vedkommende dreier det seg om flere milliarder kroner.

Større forskjeller
I Sverige ser vi at de svenskene som er i jobb og er friske, har fått til dels betydelige skattekutt. Dette kaller den svenske regjeringen «jobbskattefradrag». For folk med helt vanlige inntekter handler det om nesten en hel ekstra månedslønn. I skyggen av dette har de aller rikeste fått ennå mye mer, og drar ytterligere fra resten av befolkningen. Men de som står utenfor arbeidslivet har hatt nedgang i realinntekten sin under det borgerlige styret. I Norge har Høyre nå programfestet prinsippet om jobbskattefradrag – det var faktisk den viktigste saken for Unge Høyre på moderpartiets landsmøte i vår.

Det er meningen at forskjellene skal bli større.

I tillegg til «jobbskattefradraget» har den blå regjeringen i Sverige innført egne skattekutt for å pusse opp hus og eiendommer – såkalt ROT-fradrag. Uten at man eier hus eller hytte –  eller en leilighet på Rivieraen – som kan pusses opp, får man ikke tilgang på disse reduksjonene. Den svenske regjeringen har også innført såkalte RUT-fradrag.  Med dette fradraget går fellesskapets penger med til at noen skal kunne leie inn vaskehjelp, hushjelp eller privatlærer til ungene, noe som naturligvis treffer svært sosialt skjevt. Samlet har skattekuttene ikke overraskende ført til at forskjellene vokser i Sverige. I mai kom det tall fra OECD som viser at Sverige faktisk er det landet i hele den vestlige verden, der forskjellene vokser raskest. Dette er ikke resultatet av uheldige og utilsiktede konsekvenser av internasjonale konjunkturer eller andre forhold utenfor den svenske regjeringens kontroll. Det er tvert i mot en meget bevisst og villet utvikling. Det er meningen at forskjellene skal bli større.

Mindre trygghet
Vi ser det samme i de nye, drakoniske reglene for sykelønn som ble innført av høyrepartiene i Sverige og som er beskrevet mange steder (se f.eks. Blåkopi). De er et ledd i høyresidens plan for å presse folk ut i arbeid gjennom å stramme inn tilgangen på sosiale ytelser, som arbeidsløshetstrygd og sykelønn. Nylig kom det tall som viser at folk sjølsagt ikke blir friskere av å få dårligere råd.  Hele 65 000 er kastet ut av sykelønnsordningen etter at den svenske regjeringen innførte nye, stramme regler for hvor syk man må være for å bli regnet som syk nok til å få sykelønn. De som blir ansett for friske nok blir såkalt «utforsikret», og har ikke rett på sykepenger. Sykefraværet har likevel økt de siste årene, og er nå oppe på samme nivå som før omleggingen. Forskjellen er at de syke har blitt enda sykere.

Systematisk gjør høyrepartiene i Sverige sykdom og arbeidsløshet til et spørsmål om den enkeltes karakter.

For arbeidsledige svensker – som det jo er et anselig antall av  – har tryggheten om en inntekt å leve av blitt kraftig svekket. I dag kan bare 10 prosent av svenskene regne med å beholde 80 prosent av lønna dersom man mister jobben. Regjeringens siste virkemiddel i kampen mot arbeidsløsheten er å kreve at de ledige skal levere en skriftlig rapport (!) om hvilke jobber de har søkt på. Systematisk gjør høyrepartiene i Sverige sykdom og arbeidsløshet til et spørsmål om den enkeltes karakter og pågangsmot, i stedet for å se på strukturelle løsninger. Slik beholder man oppslutning rundt de som føler at velstanden og privatøkonomien vokser – de som faller utenfor har seg selv å takke. Og må regne med å skrive stil om jobbsøkingen siste uke for å få ytelsene de har krav på. Alle var enige om at det hadde vært en fin tur.

Høyres plan
Sverige er beviset på at høyresiden kan og vil endre samfunnet. I Norge kunne Finansavisen (16. september 2013) på valgdagen fortelle om et knippe finanskjendiser som allerede en stund har forberedt seg på borgerlig valgseier. I det stille har de kjøpt seg inn i Unicare, en av Oslos største private aktører innen omsorg. Under kodenavnet «Project Care» har Icon Capital, med flere av de mest kjente investorene i Norge kommet inn på det avisa kaller «det lukrative markedet for pleie og omsorgstjenester i Oslo». Her finner vi alt fra klesbrødrene Varner til rallyfører Petter Solberg, inkassogrunder Jon Harald Nordbrekken og Schibsted-arving Esben Riddervold.  De ser sikkert det man har erfart i vårt naboland – investering i skattefinansiert helse, skole og omsorg gir nesten dobbelt så stor avkastning som næringslivet for øvrig (se Blåkopi, s. 47). Unicare driver nå blant annet Ammerudlunden Sykehjem, der Adecco Helse-skandalen førte til at kommunen måtte overta. Men anført av KrF i Oslo ble sykehjemmet – på tross av store protester fra de ansatte – igjen dumpet på anbud. I sommer kunne vi lese i Aftenposten hvordan sykehjemmet nå drives ut fra prinsippet om at de ansatte er «ressurseffektive inntektskunstnere» med ansvar for «å skape kundeverdi».

Vi får skattekutt for å pusse opp husene våre mens muggsoppen stenger skolene.

Høyres plan er å bruke ubegrenset med offentlige midler til å åpne hele sykehussektoren for disse og andre selskap. Partiets forslag om fritt behandlingsvalg går lenger enn noe annet land har gjort, også svenskene. De mest fremtredende ekspertene på både på sykehus og offentlig forvaltning er enige om at denne modellen er en oppskrift på økte forskjeller og sløsing med ressurser. Pål Gulbrandsen, professor i helsetjenesteforskning ved Universitetet i Oslo, beskriver hvordan det første som vil skje er en katastrofal flukt av fagfolk fra offentlige til private sykehus, på grunn av lønns- og arbeidsforhold. I tillegg vil det bli dyrt. Og det kommer til å skape en ytterligere vekst i byråkratiet. En slik vekst vil være nødvendig for å sikre kvaliteten på helsetjenesten og at pengene går til det de skal. Høyresiden pleier å si at de vil fjerne unødig byråkrati, men et slikt system kommer til å forsterke det.

Sterke interesser
Det er også velkjent at de selskapene som driver kommersielle skoler i Sverige allerede forbereder seg på å etablere seg i Norge, gjerne i et omfang som er så stort at det blir vanskelig å vende tilbake til dagens modell med en fellesskole.

Vi må ikke ha noen illusjoner om høyresidens evne og vilje til å faktisk forandre samfunnet.

Det er sterke interesser som står bak og dytter på. Hver fjerde norske milliardær har gitt penger til valgkampen for partiet Høyre. Det er de tunge sponsorene som har gitt Høyre økonomiske muskler de aldri tidligere har hatt. Nå vil de inn og hente ut avkastning på investeringene sine. En ting er de skattekuttene som kommer, og som betyr millioner rett i lommeboka til de aller, aller rikeste i landet. Men det viktigste er hvordan de offentlige budsjettene nå vil åpnes for disse folkene og selskapene de eier. Når OPS blir mye dyrere for fellesskapet er det jo fordi noen stikker avgårde meg gevinsten. Og de store selskapene står allerede på spranget for å starte private skoler og sykehus.

Jeg frykter at vi om fire år kan ha en situasjon i norsk skole som minner om den vi har fått for barnehagene. Fra barnehagesektoren har vi sett hvordan selv de minste barnehager lager kompliserte selskapsstrukturer, der pengenes vei blir svært vanskelig å følge. Professor Terje Hansen ved Norges Handelshøyskole i Bergen kaller i den sammenheng forsøk på å begrense utbytte for «rørende naivt», siden selskapene vil tilpasse seg gjennom ulike former for transaksjoner mellom interne selskaper, egne eiendomsselskaper, selskaper for vaktmestertjenester, konsernbidrag, renter på lån selskaper i mellom og så videre («Naivt om barnehager», Dagens Næringsliv 18.08.10). Det vi også har sett er hvordan politikerne har hatt store problemer med å lage reguleringer i sektoren, når antallet private, kommersielle ble høyt nok. Da får man nemlig en markedsmakt som kan brukes til å presse politikerne på plass gjennom å rett og slett true med å stenge et stort antall barnehager.

Når 30 prosent av svenske elever går i private videregående skoler er det veldig krevende å løfte det offentlige tilbudet opp igjen. Skattekutt kombinert med sulteforing av kommunene, gjør at gapet mellom den velstanden vi har privat og det vi får levert fra fellesskapet blir stadig større. Vi får skattekutt for å pusse opp husene våre mens muggsoppen stenger skolene.

Bange anelser
Når valgkampen er over starter den politiske hverdagen. Den nye, borgerlige regjeringen tar over, og skal måles på hva de gjør. Mange av oss har bange anelser. Men det var altså mjukis-Høyre som vant valget, og det er opp mot sine egne løfter og formuleringer de løpende skal vurderes. Siv Jensen har sagt at hun vil ha på plass systemiske endringer, forandringer i grunnmuren i det norske samfunnet som ikke kan gjøres om igjen av et nytt politisk flertall. Fra Sverige vet vi at høyresiden kan klare å gjøre mye på kort tid. Flere av de største omveltningene kom i løpet av de to første årene de borgerlige satt med makten der. Vi må ikke ha noen illusjoner om høyresidens evne og vilje til å faktisk forandre samfunnet.

  • Birger Rieb

    Vegard Harsvik skriver : «Og fra Thatcher og Reagan kan en gå videre til Reinfeldt, Merkel, Berlusconi, Rajoy og Fogh Rasmussen.» Glemte du å nevne Gerhard Schröder ? Han fikk det til ingen CDU/CSU regjering ville ha fått til : å rasere den tyske sosialstaten vha. Hartz-reformene.

  • Wegard Harsvik

    Enig i at også politikere fra sosialdemokratiske partier har stått i spissen for tvilsomme ting – kunne gjerne ha slengt på Labours merkelige OPS-fascinasjon. Er gode eksempler på veivalg det norske sosialdemokratiet ikke bør gjøre.