Arbeiderpartiet Høyre

Det vakte en del oppsikt da Høyre nylig lanserte hjemmesiden arbeidspartiet.no. Lanseringen ble ledsaget av et utspill fra partiets arbeidspolitiske talsmann Torbjørn Røe Isaksen, som sa han ønsket å «bekjempe myten om at fagorganiserte ikke kan stemme Høyre». Aftenposten, som viet saken et forsideoppslag, var for anledningen preget av en knallrød Høyre-logo.

Slikt går ikke upåaktet hen. Ekteparet von Tetzschner-Clemet var blant de første til å rope varsko. Kristin Clemet mente det var noe som «skurret» med Røe Isaksens forslag, som ikke egnet seg til å «fornye», «tilpasse» og «fremtidsrette» arbeidslivet slik at det kan bli «moderne, trygt og fleksibelt». Michael von Tetzschner lovet på sin side kamp om forslagene på landsmøtet.

Det snakkes som kjent mer om mennesker enn milliarder i Høyre anno 2012

Den massive kritikken gjorde det nødvendig for Røe Isaksen «å komme med noen oppklaringer», som han selv skrev. Presiseringene avslørte at rødfargen på Høyre-logoen ikke var vannfast: Angrepene på arbeidsmiljøloven sto stort sett ved lag, og det var uansett bare snakk om forslag. I Høyres Hus er man fortsatt forent i kampen for en «moderne» arbeidslivspolitikk. Noe var imidlertid all støyen god for: Den etterlot et inntrykk av at det ikke er så farlig å stemme Høyre som venstresida vil ha det til, og at Høyre ikke er noen fiende av fagbevegelsen.

Utspillet skal selvsagt ses i sammenheng med partiets snuoperasjon i retning av et «mykere» Høyre etter valgnederlaget i 2009. Det snakkes som kjent mer om mennesker enn milliarder i Høyre anno 2012, og inspirert av svenske Moderaterna, som ved de to siste valgene har utropt seg selv til «det nye arbeiderpartiet» og «det eneste arbeiderpartiet», forsøker man å svekke venstresidepartienes dominans blant arbeidervelgerne.

At Høyre frir til velgere i arbeiderklassen er imidlertid ikke noe nytt; ei heller at de går inn for såkalte «moderne» eller «tidsmessige» løsninger. Faktisk har partiet holdt på med dette helt siden de tapte kampen mot demokratiet, og innså at de måtte få stemmer fra andre enn de eiendomsbesittende klasser for å beholde politisk innflytelse.

Høyre eller sparken
Med stemmerettsutvidelsen i 1884 fikk norske menn over 25 år stemmerett, dersom de hadde årsinntekt på mer enn 500 eller 800 kroner (avhengig av om de bodde på landet eller i byen). Ifølge Lars Roar Langslet skyldtes Høyres motstand mot reformen at de «glemte sin gamle tiltro til de konservative instinkter i folket».[i] Det forhindret dem uansett ikke fra å forsøke å kapre arbeiderstemmer så snart stemmerettsutvidelsen var et faktum.

Noen steder foregikk dette med tvang, som hos eieren av Lillestrøm Dampsag og Høvleri, Anders Olai Haneborg. Han samlet arbeiderne sine med strenge formaninger og advarsler om hva som ville skje dersom de stemte noe annet enn Høyre. Venstreavisene kunne rapportere om arbeidere som ble truet med «Opsigelse og Brødløshed» dersom de ikke stemte riktig, og enkelte steder gikk arbeidsgiverne fra ord til handling. Før stortingsvalget i 1896 måtte for eksempel 96 arbeidere ved Lisleby Brug gå på dagen. Ifølge tidligere statsarkivar i Oslo, Harald Hals, var det imidlertid vanligere å foretrekke den «myke» linjen, som sto mer i tråd med arbeidsgivernes paternalistiske tradisjoner. I «Høyres arbeiderbevegelse cirka 1884-1912» som store deler av denne fremstillingen baserer seg på, skriver han:

«Konservative arbeidere og arbeiderforeninger ble støttet økonomisk. Argumenter for å fremme Høyres sak, ble lagt fram på bedriftstilstelninger med god bevertning og på folkemøter som også arbeidsgiverne stilte seg delvis bak.»[ii]

Men hvordan argumenterte Høyre for at arbeidsfolk burde stemme på et parti som hadde ønsket å nekte dem stemmerett? 1890-årenes valgprogrammer lovte at Høyre ville arbeide for en «tidsmæssig Arbeiderlovgivning med Regler om Erstatning i Ulykkestilfælde», og virke for «en tidsmæssig Løsning af Spørgsmaalet om Forsørgelse af Gamle og Erhvervsudyktige». Ifølge Hals fremhevet de også interessefellesskapet mellom arbeidsgivere og arbeidere, og appellerte til en usolidarisk holdning hos de som hadde berget seg noenlunde økonomisk:

«Arbeidere som alt hadde fått stemmerett, forsøkte Høyre å vinne ved å hevde at de på grunn av egen flid og dyktighet hadde oppnådd et privilegium det slett ikke var noen grunn til å dele med mer uverdige. Under valgkampen i 1897 skrev Morgenbladet at den arbeider som bar sitt navn med ære, hadde «ingen Grund til at kræve ligestillet med seg dem, der ikke vil arbejde». (…) Høyre hevdet at alle «skikkelige arbeidere» etter innføringen av stemmeretssreformen av 1884, kunne få stemmerett om de gikk inn for det».[iii]

Dette var en strategi som fungerte, i alle fall en stund. I tillegg til arbeidere ved tradisjonelle og paternalistiske bedrifter var det ifølge Hals «arbeidere som på en eller annen måte hadde avansert eller håpet på avansement» som hadde en tendens til å stemme Høyre, i tillegg til arbeidsformenn og håndverkere i mindre familiebedrifter.

Særlig da det ble snakk om at partiet måtte finne arbeiderrepresentanter, buttet det imot for mange

Motstand fra Høyres høyreside
Til tross for at strategien bar frukter, var det likevel mange i partiet som strittet imot. Særlig da det ble snakk om at partiet måtte finne arbeiderrepresentanter, nå som de hadde fått arbeidere til å stemme på seg, buttet det imot for mange. Morgenbladet beklaget at man slik ville miste «kjendte og fremskudte Mænd med god Klang», og flere av de med arbeiderbakgrunn som etterhvert ble valgt inn, reagerte på «nedvurdering fra partifellers side».[iv]

Frykten for at partiets arbeiderrepresentanter på noe vis skulle «radikalisere» partiet viste seg, med unntak for forsvarspolitikken, å være ubegrunnet. Høyres arbeiderrepresentanter hadde sine arbeidsgivere i ryggen. Et eksempel på det var den første arbeiderrepresentanten fra Smålenene, Ole Haagensen, som i debatten om de avskjedigede arbeiderne i Lisleby forsvarte arbeidsgiverens handlinger. Haagensen mente han var i sin fulle rett til å reagere på at de ansatte organiserte seg faglig og politisk. På Stortingets talerstol fremførte han det hypotetiske scenario at han selv skulle ha blitt nektet av sin arbeidsgiver å gå på fagforeningsmøte:

Å forby barnearbeid ‘vilde være det samme som at tage Brødet af Munden paa mange fattige Familier’

«Hvis jeg alligevel gikk, og han sagde: Pak dig væk! Saa skulde jeg da gaa til en Øvrighedsperson (…) og saa skulde jeg resikere at man tog min Principal, som jeg har agtet som en Far i Aarrækker, og satte ham i Arrest. Med hvilken Ret kunde jeg efter dette staa paa min Plads og arbeide der?» .[v]

Dette opplevde interessefellesskapet med arbeidsgiverne førte til at arbeiderrepresentantene stemte imot reguleringer og kontrolltiltak i arbeidslivet, akkurat som Høyres øvrige stortingsrepresentanter gjorde. Å forby barnearbeid «vilde være det samme som at tage Brødet af Munden paa mange fattige Familier», og et forbud mot nattarbeid for ungdom mellom 14 og 18 år ville gjøre det vanskelig for ungdommen å få arbeid. Hadde de hatt et begrep om «utenforskap» i datidens Høyre, ville det helt sikkert blitt brukt om de arbeidsløse barna og sovende ungdommene.

Loven om fabrikktilsyn som ble vedtatt i 1892 var ifølge Edvard Bull en sosialkonservativ lov, og en skuffelse for arbeiderbevegelsen.[vi] Loven unnlot å regulere arbeidstida for voksne arbeidere, noe som ble begrunnet prinsipielt. «Man skulle ikke hindre voksne, selvstendige menn i å ta på seg så mye arbeid de sjøl ville». Loven forbød heller ikke barnearbeid, og selv om den innførte en nedre grense på 12 år fulgte det ikke med kontrollmekanismer som sikret at loven ble etterlevd.

Papirtigre, festforeninger og arbeidsformidlinger
Høyres forsøksvise sjarmoffensiv overfor arbeidervelgerne tok seg også mer organiserte uttrykk, som i Skedsmo Arbeidergrundlovsforening. Foreningen, som da den ble stiftet i 1891 trolig var den første av sitt slag, fikk kort levetid. Så snart stortingsvalget samme høst var overstått, ble den lagt ned igjen. I 1894 led arbeiderforeningene i Drammen og Kristiansand samme skjebne, men i Christiania gikk det bedre.

Konservative arbeidsgivere bidro med penger for å holde liv i slike arbeiderforeninger

Arbeiderforeningen av 1894 ble stiftet etter at Høyre led nederlag i valget samme år. Dette overbeviste særlig yngre krefter i partiet om at man måtte gjøre mer for å beile til arbeidervelgerne. I hovedstaden lyktes man ganske godt: Etter seks år hadde foreningen mer enn 4000 medlemmer, noe som blant annet skyldtes sykekassen og arbeidsløshetskassen medlemmene kunne tilslutte seg. Foreningen organiserte også et arbeidskontor for medlemmene, noe som vakte mye harme hos sosialdemokrater og venstrefolk. De hevdet kontorets fremste funksjon var å sikre arbeidsgiverne servile og politisk ufarlige arbeidere, som kunne erstatte arbeidere med mer radikale oppfatninger. Venstres stortingsrepresentanter sørget derfor for at det ble ulovlig å drive såkalte arbeidsanvisningskontorer uten kommunal bevilling, og Venstreflertallet i Christiania formannskap sørget for å følge opp vedtaket med å nekte Høyres arbeidsformidling løyve. Det førte til at Arbeiderforeningens kontor måtte flytte til Vestre Aker (som lå i den mer vennligsinnede Høyrekommunen Aker), noe som gjorde det mindre attraktivt. Når den sosialistiske fagbevegelsen i tillegg truet folk som hadde fått jobb gjennom kontoret med boikott, måtte kontoret til slutt legge inn årene i 1897.

Konservative arbeidsgivere bidro med penger for å holde liv i slike arbeiderforeninger, både i Oslo og andre steder i landet. De fleste konservative arbeiderforeninger ble opprettet og støttet av brukseiere, bruksbestyrere og arbeidsgivere, og foreningene var mer preget av selskapelighet enn av politisk aktivitet. I Fredrikshald og Tistedal ble foreningene til og med støttet av bryggeriene, og forbruket av øl skal tidvis ha vært betydelig.

Arbeidere for streikebryteri?
Ledelsen i arbeiderforeningene besto som regel av funksjonærer eller formenn, og det forekom «ikke ofte at styreflertallet i de konservative arbeiderforeningene var arbeidere».[vii] Heller ikke den landsomfattende sammenslutningen  som ble stiftet før stortingsvalget i 1897, «Norges konservative og moderatkonservative Arbeiderorganisation», var særlig preget av arbeidere. Organisasjonen ble ledet av Yngvar Nielsen, en nær omgangsvenn med kong Oscar II. I styret var 5 prosent av medlemmene håndverkssvenner eller fagarbeidere, 10 prosent var sagbruksarbeidere, og 2 prosent tilhørte andre arbeidergrupper. Tilsammen 17 prosent.

Motstand mot fagforeninger sto sentralt i landsorganisasjonens virke, og krav om «Arbeidets Frihed» – retten til å bedrive streikebryteri – var en gjenganger. I 1899 fremmet et utvalg nedsatt av landsmøtet at alle som ved «Trudsler eller annen uberettiget Adferd» hindret streikebryteri, skulle straffes med bøter, fengsel eller straffarbeid.

I streikebryterspørsmålet utgjorde de konservative og moderatkonservative arbeiderforeningene en høyrefraksjon i Høyre. Partiledelsen ønsket ikke å ta i bruk så drastiske virkemidler, selv om statsminister Francis Hagerup så sent som i 1897 sa at «arbeidsherren» var i sin fulle rett til å si «at han vil ikke have ved sit Værksted Arbeidere, som tilhører de Foreninger» som manet til «Kamp mot Arbeidsherrerne».[viii] Det var likevel bare med nød og neppe – og med støtte fra de konservative arbeiderrepresentantene på Stortinget – at Yngvar Nielsen fikk gjennomslag for at streikebryterspørsmålet skulle nevnes i valgprogrammet i 1900. Der het det seg at Høyre ville jobbe for en «tidsmæssig Arbeiderlovgivning og Haandhævelse af Arbeidets Frihed».[ix] Slikt var ikke akkurat noen magnet for å få arbeidsfolk til å stemme Høyre, og det tok ikke mange år før partiet, ifølge Alf Kaartvedt, resignerte fullstendig når det kom til å få arbeidervelgerne med på sine «tidsmæssige» løsninger.[x]

Det nye arbeiderpartiet?
Det er blitt sagt om de konservative at de er fanatiske tilhengere av avskaffelsen av slaveriet i forrige århundre. Sagt annerledes, de har det med å være for seint ute, og når de endelig kommer, er det med gårsdagens løsninger på morgendagens problemer. Man skal likevel ikke avfeie Høyres nye forsøk på å lansere «tidsmessige» løsninger som ufarlige. I Sverige har vi sett hvordan Moderata Samlingspartiet har klart å vinne to valg på rad som Nya ModeraternaSveriges Nya Arbetarparti, med et budskap om at den svenske modellen egentlig, bak den vellykkede fasaden, hadde rotna på rot.  Sosialdemokratene ble fremstilt som «det gamla arbetarpartiet», som ikke lengre var i stand til å ivareta velferdsstaten, og som derfor forsøkte å kamuflere massearbeidsløshet og «utenforskap» med alskens trygde- og pensjonsordninger. Selv om svarene fra høyresiden var gamle og umoderne, lyktes man med å fremstille dem som fremtidsrettede og ansvarlige – i alle fall inntil nylig. Og nå, når konsekvensene begynner å bli tydelige, i form av en voldsom økning i fattigdom, arbeidsløshet og «utenforskap», er det på sett og vis for sent: I løpet av to valgperioder har høyrepartiene klart å dreie det svenske samfunnet i en markant annen retning.

Det gjenstår å se hva Høyres arbeidspolitiske program for valget i 2013 blir. Men ser man på forslagene de har fremmet så langt, om flere midlertidige ansettelser, svekket fagforeningsmakt, mer liberale arbeidstidsregler, skjerpet aktivitetsplikt for unge sosialhjelpmottakere og dagsatser på 70 kroner, blir det åpenbart at deres «arbeidslinje» vil stake ut en helt ny kurs for det norske velferdssamfunnet. Legger man til fjerning av individstønaden til unge uten arbeid eller utdanning, motstanden deres mot solidaransvar og ønsket om å reversere flere tiltak mot sosial dumping, forsterkes inntrykket. Derfor er valget i 2013 et retningsvalg, ikke bare mellom høyre og venstre, men mellom fremover og bakover.


Noter

[i] Langslet, Lars Roar: Konservatisme på norsk – Elleve historiske portretter (Pax 2011)

[ii] Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek (årbok): Arbeiderhistorie, 2002 s. 162

[iii] Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek (årbok): Arbeiderhistorie, 2002 s. 163

[iv] Hals, Harald: Høyres arbeiderbevegelse cirka 1884-1912 s. 161

[v] Hals, Harald: Høyres arbeiderbevegelse cirka 1884-1912 s. 161

[vi] Bull, Edvard: Arbeiderbevegelsens historie i Norge. Arbeiderklassen blir til 1850-1900 (Tiden 1985) s. 511ff

[vii] Hals, Harald: Høyres arbeiderbevegelse cirka 1884-1912  s. 174

[viii] Olstad, Finn Med knyttet neve. LOs historie 1899-1935, s. 68

[ix] Hals, Harald: Høyres arbeiderbevegelse cirka 1884-1912, s. 176

[x] Kaartvedt, Alf: Drømmen om borgerlig samling 1884-1918, Cappelen 1984