Ulver i fåreklær

Jonas Bals

«Det er ikke uvanlig i valgår at man er mindre skarp i kantene. Jeg er mye mer opptatt av hvilke endringer som vil komme, enn hva det snakkes om i mediene. The proof is in the pudding», sa nylig konsernsjef i Ferd, Johan H. Andresen. Høyre har erkjent at de ikke vinner valg med høyrepolitikk, og legger det ene prinsippet etter det andre i skuffen, nå senest i spørsmålet om hjemfallsretten. Der kommer prinsippene til å bli liggende til velgerne har sagt sitt. Hva som deretter skjer, er en annen sak.

Høyre har alltid hatt for vane å skyve svake grupper foran seg i sin kamp for overklassens interesser.

At Høyre bare tilpasser seg at det er valgår, er imidlertid ikke helt riktig. Partiet har alltid hatt for vane å pakke usosial politikk inn i edle hensikter, og skyve svake grupper foran seg i sin kamp for overklassens interesser. De gjorde det på slutten av 1800-tallet, da de argumenterte mot et forbud mot barnearbeid fordi det «vilde være det samme som at tage Brødet af Munden paa mange fattige Familier», og da de gikk imot et forbud mot nattarbeid for ungdom mellom 14 og 18 år, fordi det ville gjøre det vanskelig for ungdommen å få arbeid. Slik har det fortsatt. Når Høyre for eksempel ønsker å åpne for flere midlertidige ansettelser, hører du aldri at det er av hensyn til arbeidsgiverne. Nei, det er funksjonshemmede, ungdommer og innvandrere som må finne seg i å bli brukt som argument.

En sosial argumentasjon
Selv det mest sentrale virkemiddelet vi har i kampen mot sosial dumping, allmenngjøring av tariffavtaler, har blitt møtt med denne argumentasjonen. Høyre og Frp var sterkt imot allmenngjøringsloven da den ble vedtatt i 1993. Den gang var det blant annet Kristin Clemet og John G. Bernander som representerte partiet i kommunal- og miljøvernkomiteen. De mente allmenngjøring ville svekke «unge og yrkeshemmede arbeidstakeres muligheter til å få innpass på arbeidsmarkedet», og fryktet at allmenngjøring forhindret «fleksibilitet og ulike tilpasninger ut fra den enkelte bedriftsøkonomiske og organisatoriske situasjon«. De gikk så langt at de fant det nødvendig å «uttrykke sin dypeste bekymring for at antallet arbeidsplasser i Norge dermed vil kunne bli ytterligere redusert». For øvrig mente de at «lovens vesentligste virkning» var «at den demokratiske rett til å være uorganisert gjøres nærmest innholdsløs».

I dag vet vi hvor viktig allmenngjøringsloven har vært for å sikre utenlandske arbeidere anstendige lønns- og arbeidsvilkår.

I stortingsdebatten fikk man reinere ord for penga – men ikke fra Høyre. Frps Pål Atle Skjervengen argumenterte for «markedsbaserte lønninger» og et «differensiert lønnssystem«, og mente allmenngjøring ville «hindre enhver konkurranse fra folk som f.eks. enten er veldig unge og ønsker å komme inn på arbeidsmarkedet, eller som kommer fra et annet EØS-land, f.eks. portugisere, som måtte være vant til noe lavere lønnsnivå hjemme, hindre at de skal få lov til å komme inn på arbeidsmarkedet til en konkurransedyktig pris – eller lønn, om man vil.» Arbeiderpartiet ville ifølge ham dermed «ødelegge en av de mest positive effektene ved det indre marked (…) hvor man også kunne konkurrere direkte på lønnsnivå. Den muligheten blir nå borte i Norge, og da går vi glipp av noe av det beste med hele EØS-avtalen». Heller ikke Skjervengen var dummere enn at han forsøkte å gi disse nokså oppsiktsvekkende uttalelsene en sosial vri. Han la derfor til en bemerkning om at det «LO og AP» egentlig ønsket å oppnå med allmenngjøring, var å «sikre velferden til de som allerede har jobb og som er innenfor – i den varme stua!»

Kampen mot sosial dumping krever aktivitet og kunnskap, ikke passivitet og motvillighet.

Endrer politikk
I dag vet vi hvor viktig allmenngjøringsloven har vært for å sikre utenlandske arbeidere anstendige lønns- og arbeidsvilkår. Den har ikke gjort slutt på sosial dumping, men den har gjort det ulovlig, og sikret utenlandske arbeidere viktige rettigheter. Selv om loven har noen svakheter det gjenstår å få rettet opp i, og selv om sosial dumping fremdeles er et problem i det norske arbeidsmarkedet, ville situasjonen vært radikalt verre uten. I forbindelse med at en gruppe skipsverft, NHO og Norsk Industri gikk til sak mot staten for å erklære allmenngjøringsvedtaket i verftsindustrien for ulovlig, fastslo Borgarting Lagmannsrett intet mindre enn at «fundamentale samfunnsinteresser står på spill» i dette spørsmålet. Da er det kanskje ikke så rart at Høyres arbeidspolitiske talsmann, Torbjørn Røe Isaksen, nå sier at det er «lite trolig at Høyre vil reversere allmenngjøringen på de områder hvor det i dag gjelder». Spørsmålet er om dette «lite trolig» er nok til å bevare ordningen den dagen Frp (for ikke å snakke om fagforeningsfiendtlige Venstre!) setter seg ned rundt forhandlingsbordet. Og den kommer i alle fall ikke til å bli styrket, slik det er behov for.

Kampen mot sosial dumping krever aktivitet og kunnskap, ikke passivitet og motvillighet. Da Røe Isaksen nylig snudde i synet på regionale verneombud, sa han: «Vi var ikke for ordningen. Vi ga ikke bevilgninger til oppstart av ordningen. Men det er ikke en prioritert oppgave for oss å fjerne ordningen om vi vinner valget.» Johan H. Andresen har helt rett: The proof of the pudding is in the eating.

Artikkelen er tidligere publisert i Klassekampen.

Les også Jonas Bals’ artikkel om Høyres historie på Manifest tidsskrift: Arbeiderpartiet Høyre