Å vinne eller dø i spansk politikk

juegodetronos

For Podemos-leder Pablo Iglesias er spansk samtidspolitikk som et spill om tronen.

Vil man forstå Podemos-ledelsens tankesett, kan man lese Lenin – om hvor viktig det er å bekjempe «kommunismens barnesykdommer»: sekterisme og dogmatisme. Man kan lese Ernesto Laclau – om hvordan en effektiv demokratibevegelse bør binde sammen ulike krav ved å fokusere på deres motsetning til en felles fiende. Man kan lese Chantal Mouffe: om at venstrepoulisme er det som kan demme opp for høyrepopulisme.

Eller man kan se på Game of Thrones – den voldelige og sexfikserte fantasy-serien som med sine fem sesonger har fenget seere over hele verden.

Pablo Iglesias – lederen for det spanske nykomlingpartiet Podemos – vet å skape overskrifter.

I løpet av 2013 og 2014 ble han et mediefenomen. Møtte han opp i et tv-studio, kunne man dagen etter lese at «Pablo Iglesias revolusjonerer seertall og gir historiske rekorder». Kjendisstatusen ble brukt for alt den var verdt da Podemos for første gang stilte til valg i Spania, under Europaparlamentsvalget i mai 2014. I stemmelokalet fant man et foto av ham trykket på partiseddelen. Mens flere aktivister irriterte seg over personfokuset, kalte valgkampsekretærene det for «en strategisk bruk av lederskap». De oppga én enkel grunn for stuntet: En undersøkelse hadde vist at bare fem prosent av velgerne kjente til navnet Podemos. 50 prosent derimot visste hvem Iglesias var. Det hjalp på saken at han var lett å legge merke til: en velformulert, velforberedt og veldressert enfant terrible, med en hestehale som fikk motekommentatorer til å snakke om Guns ’n Roses Axl Rose. Ingen kunne argumentere mot stilen: På den dørgende kjedelige partipolitiske scenen var den original. Og det skulle bli flere av overraskende stunt som ga klikk i nettaviser.

En undersøkelse hadde vist at bare fem prosent av velgerne kjente til navnet Podemos. 50 prosent derimot visste hvem Iglesias var.

Sist gang var da han møtte kong Felipe VI av Spania i april i år.

Han gjorde ikke som Izquierda Unida, som før Podemos’ gjennombrudd hadde dominert partivenstresiden i landet. Som vanlig markerte de sin republikanisme ved ikke å dukke opp til det offisielle møtet i Brussel mellom monarken og de spanske europarlamentarikerne. Iglesias derimot møtte opp – og brukte anledningen til å føre oppmerksomheten over til seg selv og partiet sitt.

I sine sedvanlige normcore-klær, olabukser og en henslengt grå skjorte, håndhilste han på kongen – før han overrakk ham en gave.

«Denne har jeg ikke sett, nei,» sa den noe overraskede Felipe.

Det var en dvd-boks med Game of Thrones.

Etterpå kommenterte Podemos-lederen at tv-serien kunne gi kongen «nøklene til å forstå den politiske krisen i Spania».

Gesten inngikk i et politisk skoleringsprosjekt til Iglesias og et knippe partikollegaer. Hans forelesninger (Iglesias er professor i statsvitenskap) skal ut i gater og tv-ruter. Han har kommentert serien på Canal Plus, og i fjor var han redaktør for boken «Vinne eller dø. Politiske lærdommer fra Game of Thrones». I forordet forsvarte han utgivelsen – «fins det ikke viktigere ting å ta hensyn til i det sosiale dramaet vi befinner oss i?» – med at seriens suksess skyldes mer enn dens spenning, nakenhet og intriger: Dødskampen om jerntronen og ødeleggelsen av den sosiale og politiske ordenen, som serien skildrer, kan kobles direkte til pessimismen i vår tid – en vag følelse av at den vestlige sivilisasjonen, slik vi kjenner den, er på randen av kollaps.

Pablo Iglesias er leder for det spanske antikuttpolitikk-partiet Podemos og redaktør for boka «Vinne eller dø. Politiske lærdommer fra Game of Thrones».

SE OGSÅ: «FINNES DET EN KATASTROFEKAPITALIST I GAME OF THRONES?»

«Som i Game of Thrones», har Iglesias anført, «står også vi overfor en situasjon med en politisk kompleksitet uten sammenlikning» og et akutt behov for forandring. Javisst er serien rå, brutal og paranormal. Spillet om tronen er ikke for sarte sjeler. Den er en prøvelse for seere med høydeskrekk, blod- og lemmefobi og aversjon mot sadistisk sex. Men i sin grunn er den en statsvitenskapelige øvelse. Tre spørsmål drøftes kontinuerlig i replikkutvekslingene: Hva er makt? Hvordan ta den? Hvordan holde på den?

Tre spørsmål drøftes kontinuerlig i replikkutvekslingene: Hva er makt? Hvordan ta den? Hvordan holde på den?

Er det som Lord Baelish sier i en scene med dronning Cersei Lannister: Kunnskap er makt? Eller er det simplere? Som dronningen kontrer – etter å ha beordret mennene sine om å drepe den samme Baelish, for så å straks trekke ordren tilbake: «Makt er makt» – selve utøvelsen, evnen til å få viljen sin gjennom.

Spørsmålet blir igjen tatt opp under en samtale mellom Lord Varys og den regjerende kongens onkel, Tyrion Lannister. «Liker du gåter?» spør Lord Varys: «Tre menn sitter i et rom; en konge, en prest og en rik mann. Mellom dem står en leiemorder. Hver og en av de mektige mennene ber leiemorderen om å drepe de to andre med sverdet sitt. Hvem lever? Hvem dør?» «Det kommer an på leiemorderen,» svarer Tyrion raskt. «Gjør det?» spør Lord Varys: «Han har jo verken gull, makt eller godvilje hos gudene.» «Men han har sverdet! Makten over liv og død,» innvender Tyrion. «Så hvis det er han som behersker sverdet som regjerer, hvorfor later vi da som om kongen har all makt?» fortsetter Lord Varys: «Da Kong Joffrey dømte Ned Stark til døden – var det bøddelen som bestemte?» Svaret kommer så i en nøkkelreplikk: «Makt ligger der folk tror den ligger. Den er en skygge. Og en liten veldig mann kan kaste en lang skygge.»

Personlig føler han seg som Tyrion Lannister, har Pablo Iglesias sagt. Han er seriens kortvokste underdog som kompenserer for sin manglende fysiske styrke med verbal briljans, strategisk intelligens, humor og livslyst. Han vet hva det vil si å elske. Han vet å skille mellom skyldige og uskyldige, og mer sofistikert enn spillets tyranner balanserer han mellom frykt, respekt og kjærlighet.

Men – ifølge Iglesias: Skal man overføre spansk samtidspolitikk til tronespillets univers, minner Podemos’ prosjekt mest om det til Khaleesi. I en viktig tale sier hun: «Dere skylder meg ikke friheten deres, jeg kan ikke gi den til dere. Deres frihet er ikke min å gi. Den tilhører bare dere, og om dere ønsker den, må dere ta den selv.» Og i en viktig replikk: «De svake trenger styrken til tronen – den offentlige makt – mer enn de sterke, for de sterke har allerede sine egen private makt, og med den undertrykker de de svake og forsvarer seg selv mot andre sterke.»

Skal man overføre spansk samtidspolitikk til tronespillets univers, minner Podemos’ prosjekt mest om det til Khaleesi.

Khaleesi er dragenes mor. Som Tyrion Lannister er også hun en mot-alle-odds-figur: en kvinne. Hun kommer inn fra sidelinjen i kampen mot despotiet. Hun får stadig flere folk med seg fordi hennes tokt gir gjenklang i deres lengsel. Hos henne finner man håpet om at ting faktisk kan forandre seg. Hun er blant dem som understreker at uten moralsk legitimitet: ingen makt. Men hun vet også at for å vinne må man ha de beste våpnene: dragene. De må fødes, pleies og vokse. Khaleesis strategi står dermed i motsetning til Ned Starks – spilleren som Podemos-lederen har sammenliknet med Alberto Garzón, lederen for partirivalen Izquierda Unida. Stilen til Ned Stark omtales som god, men uproduktiv: Han er moralsk uklanderlig, men resultatet av handlingene hans er en verden «hvor uskyldige må flykte og gjemme seg» før hodene deres havner på staker.

Og hvem er så den despotiske kong Joffrey? Det er «kasten» – den økonomiske og politiske eliten – som tror at det å sitte på jerntronen i seg selv gir legitimitet. Eller mer abstrakt: Det nyliberale Europas tyranniske innstrammingspolitikk.

Game of Thones-allegorien gir ikke bare innsikt i Podemos-ledelsens intellektuelle leker. Med den kan man også bedre forstå Iglesias som politisk aktør: en visjonær, med sans for realpolitikk og vilje til å lykkes. Han er maksimalist. Derfor var han nøktern da Podemos bare hundre dager gammel oppnådde fem seter i Europa-parlamentet. Ambisjonen var større. «Jeg har nederlag skrevet inn i DNA-mitt,» sa han i en debatt vinteren 2014: «Min grandonkel ble skutt og drept. Min bestefar fikk dødsstraff og satt fem år i fengsel. Min bestemor var blant de ydmykede etter nederlaget i borgerkrigen. Faren min ble satt i fengsel. Min mor var politisk aktiv i undergrunnen. (…) Det plager meg noe helt forferdelig å tape.»

Ordene var rettet mot Izquierda Unida. Ifølge Iglesias hadde de slått seg til ro med å operere som støtteparti for PSOE, sosialdemokratene. Selv var ikke Iglesias interessert i være «et vedheng», som han sa: «Jeg vil vinne.»

Lotta Elstad er aktuell med boka «Den spanske sensasjonen Podemos – og hvordan gjøre venstrepopulisme i krisens tid.»

Lanseringsfest i Oslo på Verkstedet bar onsdag 13. mai kl.19.

Bokbad i Trondheim på Tulla Fischer torsdag 21. mai kl.19.

Denne teksten er også publisert i Klassekampen 12. mai 2015.