Bare i Bergen ble det rapportert om 1596 slag eller spark mot ansatte i skolen i fjor, samt 52 tilfeller der den voksne er blitt eller forsøkt skallet ned.

«Elever slår, sparker, lugger og spytter. De kaster sakser, passere og spisse gjenstander på lærerne sine,» forteller Oslo-lærer Henriette Selnæs til NRK.

I Bodø var det 28 tilfeller av kvelning de siste fem årene, 221 tilfeller av kloring og spytting.

Staten holder ikke nasjonal oversikt over vold og trusler mot de ansatte i skolen. Lærernes fagblad Utdanningsnytt valgte derfor å kontakte de 20 største kommunene i landet selv.

Journalistene fant 20.000 avviksmeldinger om vold, trusler og krenkelser mot ansatte i skolen i løpet av ett år. Over 100 krenkelser hver eneste skoledag, bare i disse 20 kommunene.

Ansatte i grunnskolen har over fire ganger så høy risiko for å bli utsatt for vold sammenliknet med andre yrkesgrupper, ifølge en undersøkelse fra Statens arbeidsmiljøinstitutt. Mest uro finner vi i grunnskolen. Der forteller en av fire ansatte at de har blitt utsatt for trusler eller vold fra elevenes side.

På videregående kan det bli hardere tak. I april i fjor ble lektor Dan Vegard Hansen ved Hersleb på Oslos østkant brutalt slengt i asfalten av en voldelig eks-elev som var innom skolen og ikke tålte å få beskjed om å ikke feilparkere sin svarte BMW.

Mye har endret seg gjennom hans drøyt 20 år i Osloskolen, fortalte lektor Hansen da jeg intervjuet ham for podkasten Mímir&Marsdal:

• Elever krever å bli behandlet med «respekt» og mange har nå lav terskel for å føle seg «krenket».
• Definisjonen av et utrygt skolemiljø, for eksempel som følge av «krenkelser», er ifølge Opplæringsloven nå at «en elev sier at skolemiljøet ikke er trygt og godt» (§ 9A).

«Stykkpris a la Frp fører til en konkurranse mellom skolene»

• Denne subjektivt elevstyrte definisjonsmakten fører til at mange lærere tripper nervøst på tå for å unngå å støte barn og unge.
• På den andre siden har elvene begrenset respekt for de voksne i skolen, som heller ikke har effektive sanksjonsmidler mot elever som bråker, utagerer, ikke møter til timene eller plager medelever.

Den samlede virkningen, måtte lektor Hansen vedgå, er at autoritetsforholdet mellom lærer og elev oppleves som snudd på hodet.

Til unnsetning kommer Fremskrittspartiet, som har full utrykning mot «en voldsepidemi i norsk skole» i skolen og krever tiltak som styrker «lærerens stilling». På tide. Men kanskje Frp skal se seg selv i speilet før partiet kjefter på at regjeringa gjør for lite, for sent?

Frp har systematisk undergravd respekten for den offentlige skolen, omtalt av Sylvi Listhaug som «en verna bedrift».

For å stramme opp den verna bedriftens bedagelige lærere, går Frp ivrig inn for et stykkprisfinansiert skolesystem, der elevene er som kunder og skolene butikker som må kjempe om kundene. I Sylvi Listhaugs hode fører markedsherming til økt kvalitet. I virkeligheten fører det til en kynisk omdømmekultur der skoleledere instinktivt holder med de foresatte i konflikter med læreren, for ikke å støte kundene. Lærere kvier seg selvsagt for å irettesette en utagerende elev hvis det er usannsynlig å få støtte fra rektor når klagen kommer. Lektor Hansen fra Hersleb er ikke i tvil om at markedsherming og stykkpris à la Frp fører til en konkurranse mellom skolene der omdømmefokuserte ledere i verste fall skjuler problemer framfor å løse dem.

Sylvi Listhaug har ofte ivret for «lærerevaluering», der elevene setter karakter på læreren. Hun tror den beste læreren vil vinne. Men det kan like gjerne bli den mest ettergivende, som ikke stiller krav og viser mye film.

Frp forstår ikke at slagordet «Kunden har alltid rett», som kanskje fungerer i skobutikken, er en katastrofe i skolepolitikken. Skolen er stedet hvor samfunnsborgere under myndighetsalder læres opp til å bli myndige. Denne opplæringen ledes av myndige samfunnsborgere, altså lærerne. Så setter man de umyndige til å evaluere arbeidet deres. Hva skjer med de myndiges myndighet da?

Jeg sier ikke at voldsproblemet i skolen ganske enkelt skyldes konkurranse eller markedsteori. Tvert imot: Voldsproblemet er symptom på en dypere kulturkrise. Venstrepartiers lettvinte ideer om økt «elevmakt» har sitt å svare for. Det samme kan sies om den mest «woke» venstresidas rettighetsfikserte offerstatusjag.

Like fullt: At Frp, av alle, skal rydde opp og gjenreise «lærerens stilling» i norsk skole, minner litt for mye om eventyret «Mannen som skulle stelle hjemme»