Det er spennende tider på norsk venstreside. Høstens valgresultat har satt tanker i sving og det lyder nye takter til venstre for sentrum. Milliardær Tron Mohn og LO-toppene går tungt inn i den påtenkte tenketanken Agenda. Avisa Klassekampen har åpnet akademi for unge skribenter. Selv i partiene tenkes det høyt. SVs nestleder Bård Vegar Solhjell har luftet tanken om å slå partiet sammen med De Grønne og klimabølgen skyller inn over Arbeiderpartiet. Vårt bidrag til idédugnaden er en ny intellektuell arena på nett: Manifest Tidsskrift.

Vårt mål er at flere stemmer og nye toner skal slippe til, at dissonanser skal brytes slik at vi også kan skape ny harmoni. Skal dette eksperimentet bli velklingende, må venstresida bli bedre til å føre samtale med seg selv. Professor i statsvitenskap Bent Sofus Tranøy spurte nylig i Klassekampen om «høyrefolk er greiere med hverandre» enn vi som har hjertet på venstre side: «Min erfaring er at diskusjoner internt på venstresiden ofte preges av en uheldig konfliktdynamikk». Tranøy peker på noe vesentlig.

For ofte ender interne diskusjoner på venstresida i en mistenkeliggjøring av motiver.

Et påfallende trekk ved de relativt små intellektuelle miljøene rundt Minerva og Civita er at de evner å være uenige uten å ryke uklar med hverandre. Her har venstresida noe å lære. For ofte ender interne diskusjoner på venstresida i en mistenkeliggjøring av motiver. I den kommunistiske tradisjonen blir opposisjon mot den rådende linja ganske enkelt stemplet som avvik (de kan forekomme både til høyre og venstre!). Den amerikanske anarkisten Emma Goldman skrev i 1910 at «det krever mindre tankekraft å fordømme enn å tenke». Det er venstresida selv som taper på det hvis moralsk fordømmelse erstatter saklig argumentasjon hver gang temperaturen stiger.

Massebevegelsen
Venstresidas partier, fagforeninger og organisasjoner har historisk vært masseorganisasjoner der kraften i det gode argument kan bli underordnet kraften i å mobilisere mange. Partipisk og demokratisk sentralisme er stikkord. Ennå finnes et norsk parti der organisasjonen tidvis omtales som en maskin.

Slik må  det også være. Venstresidas samfunnsmakt vil alltid være basert på masseorganisasjoner. Manifest Tidsskrift springer ut av Manifest senter for samfunnsanalyse som finansieres av mer enn 300 små og store fagforeninger over hele landet. Vi er en 100 prosent uavhengig redaksjon, men vedgår mer enn gjerne at vi har bånd til Norges sterkeste folkebevegelse, fagbevegelsen. Uten bevegelsene blant de mange, forblir progressive ideer maktesløse. Uten nye ideer, stivner bevegelsen.

Intellektuelle miljøer har i over 100 år knyttet seg til arbeiderbevegelsens idealer og demokratiske kraft.

Manifest Tidsskrift er noe nytt og samtidig noe gammelt. Intellektuelle miljøer har i over 100 år knyttet seg til arbeiderbevegelsens idealer og demokratiske kraft. Ved siden av de mange A-avisene, finner vi de revolusjonære i tidsskriftet Mot Dag på 1920-tallet, Torolv Solheims sosialistiske og litterære Fossegrimen på 50- og 60-tallet og, selvsagt, ukeavisa Orientering som fra 1953 skapte en «åpen råk» i en utenrikspolitisk debatt nær den kalde krigens frysepunkt. Under Bjørgulv Braanen har Klassekampen videreført denne tradisjonen i våre dager.

Det prepolitiske feltet
Men vi kan like gjerne la oss inspirere av det litterære Profil på 1960-tallet, det feministiske Sirene på 1970-tallet eller veteraner fra 1800-tallet som Samtiden og Syn og Segn. Felles for disse er at de, som det revitaliserte konservative Minerva Kvartalsskrift fra 1957, utforsket de områder av vår tenkning og kultur den dypt konservative poeten T.S. Eliot kalte «prepolitiske.» Det prepolitiske, skrev Minerva, «ligger forut for all praktisk politikk, der hvor de prinsipielle forestillinger drøftes som alltid ligger – mer eller mindre synlig – bak når man strides om detaljspørsmålene.»

Av og til bør vi ta oss tid til å stoppe opp og tenke på begrepene man ellers tenker med.

Det prepolitiske er det kulturelle, religiøse og intellektuelle jordsmonn all politisk tenkning må suge næring fra. På norsk venstreside er det først og fremst forfatterne – fra Nordahl Grieg, Arnulf Øverland og Inger Hagerup via Kjartan Fløgstad, Dag Solstad og Jan Kjærstad til Karin Sveen, Vigdis Hjorth og Geir Gulliksen – som har pløyet og utforsket disse dypere lagene. Derfor ønsker vi skjønnlitterære tenkere hjertelig velkommen. Ikke for å sette litteraturen i politikkens tjeneste, men for å hjelpe den politiske debatten til å lodde litt dypere. Av og til bør vi ta oss tid til å stoppe opp og tenke på begrepene man ellers tenker med.

Manifest Tidsskrift ønsker å bringe det prepolitiske og norsk politikk litt nærmere hverandre. Vår ambisjon er å løfte debatter som ikke umiddelbart framstår politisk matnyttige, men som på sikt kan bidra til å gjøre venstresida litt klokere.

Mangfold som styrke
Hos Manifest Tidsskrift skal uenighetene og mangfoldet som finnes på den breie venstresida brukes som en styrke. Vi skal ha mange synspunkter vi ikke deler i våre digitale spalter. Ikke er vi alltid så enige med oss selv heller. Vi tror ikke på lukke ørene for folk man er uenig med, men å slippe dem til med sine beste argumenter. Vi tror ikke på vedtatte sannheter, men å tenke gjennom ting fra bunnen av, på nytt. Vi tror ikke venstresida må gi slipp på sine prinsipper, men formulere dem på ny i en ny tid. Det finnes en risiko for at publikasjoner med et tydelig politisk ståsted ender opp som et selvbekreftende prosjekt. Vi har som ambisjon å overraske, breie ut venstresida og bidra til at venstresidas ideer får enda større politisk gjenklang ute blant folk. Det tror vi er nødvendig hvis venstresida skal ta tilbake initiativet i samfunnsdebatten.

Den politiske og økonomiske tilstanden i Europa tilsier at venstresidas politiske prosjekt må formuleres på ny. Hva er de effektive svarene på de store spørsmålene i vår tid? Hvor finnes kreftene for samfunnsendring? I Europa er sosialdemokratiet i alvorlig krise i mange land. Her hjemme har det prepolitiske feltet blitt forsømt gjennom åtte år med rødgrønn styring, og egentlig mye lenger enn som så. Hvor mange partier i Norge har en tankehorisont særlig langt bortenfor neste valg?

Ett år før han ble svensk statsminister i 1969 slo sosialdemokraten Olof Palme fast i en tale at vi har «vindunderlige dager i vente». Hvor finnes dette motet og denne framtidsoptimismen i dag? I Perspektivmeldingen? Venstresidas partier lykkes i dag for dårlig med å formulere en visjon for framtidas Norge som gir retning til bevegelsen og medlemmene noe betydningsfullt å brenne for.

Vi tror det også gjelder intellektuelt mot.

Journalist Glen Greenwald, som risikerte jobben og friheten ved å publisere Edward Snowdens avsløringer av PRISM-programmet, slo nylig fast at «mot er smittsomt». Vi tror det også gjelder intellektuelt mot. Dersom noen tør å stille spørsmål ved etablerte sannheter, åpner det nye tanker også for andre. I en tid der politisk konsensus ofte gjøres til et mål i seg selv, trenger vi mer enn før noen som tør å tenke slike tanker.

Oppdraget til Manifest Tidsskrift er ikke å levere svarene, men å vise mot til å stille de vanskelige spørsmålene. Vi skriver ikke eksklusive gjestelister, bestemmer ikke musikken og dikterer ingen kleskode, men gir deg en stående invitasjon til intellektuelt selskap på venstresidas nye dansegulv. Kom som du er og vis hva du kan!