Jeg har fått med meg «partipressens død». Likevel måtte jeg gni meg i øynene da jeg leste Aftenpostens leder 21. mai. Under overskriften «På tide med en ny boligpolitikk» stilte avisa spørsmålstegn ved den norske eierlinjas fortreffelighet og tok til orde for grunnleggende endringer i boligsektoren. Aftenposten oppfordret regjeringen til å oppfylle løftet i Soria Moria 1 om å «sette i gang et omfattende program for bygging av ikke-kommersielle utleieboliger». Avisa reserverte ikke sin kritikk til regjeringen, men ga senere også Høyres boligpolitikk det glatte lag. Dermed er farsen komplett: Schibstedt-eide Aftenposten, den gamle Høyre-avisa som på 80- og 90-tallet talte varmt for deregulering og nedskjæring i boligsektoren, står nå tilsynelatende til venstre for den rødgrønne regjeringen i boligpolitikken. I dette tilfelle blir ikke paradokset mindre av at Aftenposten er av dem som tjener penger på det liberaliserte boligmarkedets eiendomsannonser.

Politisk posisjonering
Aftenpostens leder er en del av en breiere tendens. Det siste året har boligpolitikken kommet tilbake på moten. Mediene og politikerne har gjenoppdaget et felt som på 1990- og 2000-tallet var et tema for spesielt interesserte. Det er fascinerende å observere de politiske partienes kappløp om initiativet på saksfeltet. Alle ønsker å være unge boligkonsumenters bestevenn. Partiene har også merket seg at SSB anslår at Oslos befolkning vil øke med over 200 000 mennesker de neste tretti årene, og at takten i boligbyggingen dermed bør økes. Erna Solberg lover full fart i boligbyggingen hvis de borgerlige vinner valget. Høyre vil svekke jordvernet samt fjerne «unødvendige reguleringer og byråkrati» i plan- og utbyggingsprosessene. Arbeiderpartiets boligutvalg vil også sette fart i boligbyggingen, blant annet gjennom utnevnelsen av en egen boligminister. SV og Rødt foreslår på sin side ulike «ikke-kommersielle» alternativ til dagens markedsstyrte boligsektor.[4]

Partiene posisjonerer seg på denne måten foran valget i 2013. Før den tid er det varslet en boligpolitisk stortingsmelding. I lys av de siste månedenes debatt er det interessant å se om regjeringen her justerer kursen. Frem til nå har den videreført prinsippene bak den markeds- og eierorienterte politikken som fant sin form under Erna Solbergs periode som kommunalminister (2001-2005). Regjeringen har dermed prioritert Husbanken og kommunenes arbeid med å hjelpe de som står svakest på boligmarkedet. I 2009 ble for eksempel bostøtteordningen for personer med høye boutgifter og lave inntekter utvidet til flere grupper. Regjeringen har også lagt til rette for byggingen av flere behovsprøvde kommunale boliger.[5]

Det er grunn til et etterprøvende blikk på den norske eierlinja, – at staten forsøker å legge til rette for at så mange som mulig eier sin egen bolig.

Fungerer boligpolitikken?
Riksrevisjonen og andre har kritisert Husbanken og kommunenes boligsosiale arbeid rettet mot vanskeligstilte for å være dårlig koordinert og underfinansiert. Noe av denne kritikken er berettiget. Det finnes for eksempel trolig en del personer som faller mellom to stoler: De har for høye inntekter til å få bostøtte, men for lave inntekter til å kunne betjene et Startlån, Husbankens låneordning for ungdom og andre grupper med moderat inntekt og egenkapital.[6] På den annen side mener jeg det er prinsipielt riktig å prioritere de som sliter mest. Jeg er ikke av dem som mener alt var bedre før og at norsk boligpolitikk er en katastrofe.[7] Samtidig bør noen vedtatte sannheter omvurderes. Fremfor alt er det grunn til et etterprøvende blikk på den norske eierlinja, dvs. at staten forsøker å legge til rette for at så mange som mulig eier sin egen bolig.

I Norge er opp mot 80 prosent boligeiere. Dette er et fremskritt i forhold til tidligere tiders gårdeiervelde og husmannsvesen. Et høyt antall eierboliger har sannsynligvis også andre fordeler for samfunnet og den enkelte. Eierlinjas forsvarere har kun et begrenset antall vitenskapelige studier å støtte seg til, men kanskje passer selveieren spesielt godt på sine fysiske omgivelser?[8] Selv mener jeg eierlinja likevel må justeres gjennom økt satsing på leieboliger og endringer av skatteregimet i boligsektoren.

Boligeierne begunstiges med rentefradrag og skattesubsidier. Leieboerne får ingen ting.

Boligeiere vs. leieboere
Det er flere grunner til å øke tilbudet av leieboliger i de største byene. Flere studentboliger vil bidra til mindre press på det opphetede private leiemarkedet. I tillegg kan regjeringen bidra til byggingen av «ikke-kommersielle» utleieboliger, for eksempel gjennom tilskudd til private eller boligbyggelag. Hovedmålet er å bidra til et mer velfungerende leiemarked med mindre prispress, og med flere seriøse og profesjonelle utleiere. På sikt kan flere leieboliger også bidra til å dempe prisøkningen på markedet for eide boliger.[9] Hvis en slik leiesektor skal få omfang av betydning er det imidlertid rimelig å tro at skatteregimet i boligsektoren må endres. Boligeierne begunstiges med rentefradrag og skattesubsidier. Leieboerne får ingen ting. Det betyr at få frivillig satser på en langvarig karriere som leieboer, og at grunnlaget for en større leiesektor dermed er begrenset.[10] Hvis politikerne ønsker en større leiesektor må de gjøre det mer attraktivt å være leieboer.

Hvert år får norske boligeiere milliarder i rente- og skattesubsidier. Dette bidrar til å øke kløften mellom eierne, og de som står utenfor det gode selskap.

Det er flere gode grunner til å øke boligbeskatningen. Hvert år får norske boligeiere milliarder i rente- og skattesubsidier. Dette bidrar til å øke kløften mellom eierne, og de som står utenfor det gode selskap. I 2011 utgjorde skattesubsidiene til boligeierne omkring 55 milliarder kroner. I et fordelingspolitisk perspektiv er det oppsiktsvekkende at de samlede offentlige utgiftene til vanskeligstilte på boligmarkedet ble beregnet til 7 milliarder samme år.[11] Et stort antall fagøkonomer og offentlige utredninger mener at den lave norske boligbeskatningen bidrar til høye priser på markedet, øker risikoen for boligbobler og generelt forsterker konjunktursvingninger i økonomien.[12]

Et kraftig fall i boligprisene vil selvfølgelig være veldig alvorlig for norsk økonomi og folk flest, men kanskje er slike spådommer vel dystre?

En del av bakgrunnen for ønsket om en kritisk etterprøving av den norske eierlinja, er nettopp den sterke prisstigningen på boliger kombinert med høy gjeldsbyrde blant norske husholdninger. OECD, IMF og andre advarer i denne sammenhengen mot faren for bolig-, bank- og gjeldskrise.[13] Et kraftig fall i boligprisene vil selvfølgelig være veldig alvorlig for norsk økonomi og folk flest, men kanskje er slike spådommer vel dystre? Sammenlignet med resten av den vestlige verden går det oljesmurte Norge som det suser. Vi har høy sysselsetting, lave renter og stigende boligpriser. Spørsmålet er hvor lenge denne heldige situasjonen vil vedvare. Som regel er det et godt prinsipp å være føre var. I den grad flere leieboliger og endringer i skatteregimet bidrar til lavere prisstigning og lavere gjeldsbelastning, vil i det minste reformer i denne retningen redusere risikoen for bolig- og gjeldskriser på lang sikt.

På tross av den nye intensiteten i debatten, må vi ikke vente oss for mye nytt i boligmeldinga, verken når det gjelder skatt eller leieboliger. I utgangspunktet skal meldinga utelukkende omhandle boligsosial politikk rettet mot vanskeligstilte. Boligskatt var for eksempel eksplisitt utdefinert som tema i mandatet til den offentlige utredningen (NOU 2011:15 Rom for alle) som er hovedgrunnlaget for meldinga.

I en tidsalder hvor regjeringer bytter partifarge ofte må alle partier fra SV til KrF, og helst også Høyre, stå bak en noenlunde felles linje.

En tung materie
De som ønsker forandringer må derfor holde trykket oppe i boligdebatten. Boligpolitikken er imidlertid spekket med utfordringer og fallgruver. Det er for det første vanskelig å foreta store grep på kort og mellomlang sikt. Størsteparten av fremtidens boliger er allerede bygget. Selv om det blir politisk flertall for å etablere en større «ikke-kommersiell leiesektor», vil det ta lang tid før den vil utgjøre et ordentlig supplement til markedet for eide boliger. Det er en av grunnene til at forskere ofte snakker om at boligsektoren er preget av stor treghet.[14] Boligpolitikken er også vanskelig å endre fordi vektige reformer krever bred politisk oppslutning. I en tidsalder hvor regjeringer bytter partifarge ofte må alle partier fra SV til KrF, og helst også Høyre, stå bak en noenlunde felles linje. Det er lett å glemme at etterkrigstidens boligpolitikk, med sine høye idealer om «sosialt forsvarlig boligbygging til sosialt forsvarlige priser», lenge hadde oppslutning fra alle partier på Stortinget. Endelig er boligsektoren kjennetegnet av treghet fordi visse interesser vokser seg stadig sterkere som følge av den førte politikken. I Norge vil antagelig mange reformforslag møte motstand fra næringsinteresser (banker, eiendomsmeglere etc.) med aksjer i den norske eierlinja. Denne tregheten betyr at det ikke finnes snarveier i boligpolitikken. Langvarig engasjement og mobilisering er et nødvendig premiss for substansielle endringer.

Hvem vil ta opp lån for å finansiere en dyr ny bolig, de ikke kan selge videre til høystbydende?

En ny sosial boligpolitikk?
Bolig er et komplekst saksfelt. Det er svakheter knyttet til et hvert tenkelig reformforslag, og det finnes liten sikker kunnskap om effektene av ulike tiltak. Dermed er det ikke rart at sterk uenighet lett vil ledsage boligdiskusjoner på venstresida. Den markedsstyrte boligsektoren fyller mange politikere i SV og Arbeiderpartiet med ubehag. Aps finanspolitiske talsmann Torgeir Micaelsen uttalte tidligere i år at «den brede boligpolitikken, den som angår folk flest, er et forsømt felt i norsk politikk». Det er ikke vanskelig å finne lignende uttalelser fra rødgrønne politikere. Det er lett å si seg enig i slike utsagn eller slutte opp om generelle appeller om en «gjenreisning av den sosiale boligpolitikken». Når detaljene skal utformes blir det straks verre. Er det for eksempel praktisk mulig å fjerne boligeiernes rentefradrag, slik mange argumenterer for? Hvordan avgrenser man boliglån fra andre typer lån det er bred politisk oppslutning om å subsidiere? Er det ikke bedre å gi leieboere en rentekompensasjon og samtidig gjeninnføre inntektsbeskatningen på verdien av å eie egen bolig? Jeg er også skeptisk til tanken om en «tredje sektor», dvs. et prisregulert segment av eierboliger, som ofte blir nevnt som et alternativ i diskusjoner på venstresida.[16] Etterspørselen etter en slik boligform vil være begrenset. Det er viktig å huske på at nye boliger uansett er kostbare for forbrukeren. Hvem vil ta opp lån for å finansiere en dyr ny bolig, de ikke kan selge videre til høystbydende? Staten kan kanskje sponse en prisregulert sektor med noen midler, men det virker lite trolig at disse subsidiene vil være så store at de oppveier ulempene for forbrukeren. Svenske erfaringer viser da også at det er vanskelig å bygge ut en velfungerende «tredje sektor». I Sverige har de fleste utbyggere og forbrukere møtt den kooperative hyresrätten, som minner mye om en prisregulert eierbolig, med en kald skulder etter at den ble lansert på slutten av 1980-tallet.[17]

I boligeierlandet Norge blir det regnet som politisk selvmord å vikle seg inn i kompliserte debatter om boligskattens fordeler og ulemper.

Boligpolitiske diskusjoner er også vanskelige fordi de har en tendens til å kretse rundt temaer som i hvert fall tilsynelatende er upopulære hos velgerne. Rødgrønne strateger er bevisste på at Høyre og Fremskrittspartiet venter på den minste anledning til å hogge løs mot forslag om å oppjustere eiendomsskattene. I regjeringskontorene er det sikkert mange som støtter de økonomiske og fordelingspolitiske argumentene for å endre skatteregimet i boligsektoren. Det er likevel mindre enn 1 prosents sjanse for at noen av de rødgrønne partiene vil gå høyt på banen med planer om å øke skatten på fast eiendom før valget. I boligeierlandet Norge blir det regnet som politisk selvmord å vikle seg inn i kompliserte debatter om boligskattens fordeler og ulemper. Rune Gerhardsen satte ord på det da han forsvarte Oslo Arbeiderpartis beslutning om å stryke eiendomsskatten fra partiprogrammet før kommunevalget i 2007: «Det ble så mye støy og skremsler sist at jeg var lite lysten på å kjøre frem eiendomsskatten enda en gang».[18]

What happens if we do nothing?
Boligsaken er altså forbundet med treghet, kompleksitet og valgtaktiske utfordringer. I sum er det dermed fristende å se en annen vei. Mange politikere har nok vært tilbøyelig til å møte boligpolitiske reformforslag med den tidligere britiske statsministeren John Majors standardfrase: What happens if we do nothing? Politikere som ønsker å opprettholde status quo bør imidlertid argumentere åpent for det. Hvis veivalgene i boligpolitikken feies under teppet fungerer ikke demokratiet optimalt. I dag er det i det minste utsikter til en skikkelig debatt om veien framover for norsk boligpolitikk. For norsk venstreside kan de siste månedenes ordskifte være starten på noe nytt: En ny boligpolitikk å tro på etter at den gamle «sosiale boligpolitikken» gikk i graven på 1980- og 90-tallet.