Arven etter Reagan

I 50 år har den reaganske høyresiden systematisk undergravd den tilliten som er nødvendig for et fungerende samfunn. Foto: Ronald Reagan Library

Jeg satt i TV 2s studio og sa at det er trist å se høyresida i verdens mektigste land redusert til noe så skammelig som Donald Trump. Civitas rådgiver Eirik Løkke, som satt ved min side, måtte si seg hjertens enig.

Få figurer har skapt slik konsensus i norsk politikk som den orange klovnen i Det hvite hus.

Det vi har bruk for nå er likevel ikke å samstemt fordømme trusselen som Trump representerer, men å bekjempe og forebygge den. Da må vi forstå hvor den kommer fra. Her sliter Civita.

Kan det ha sammenheng med at Trumps parti er det norske Høyres søsterparti?

I tre år har Civitas mantra vært at «Arven fra Reagan er død». Fortellingen er at Donald Trump «er det stikk motsatte» av den amerikanske høyresiden som Eirik Løkke har digget siden han som ung var nyfrelst Reagan-fan (Nettavisen 21.10.20).

Så ugjenkjennelig er høyresiden vi nå ser ved makten i USA, mener Løkke, at «spørsmålet er om det republikanske partiet kan gjenfinne seg selv, eller om Trump har ødelagt for mye» (Aftenposten, 25.10.20).

Teorien om at Donald Trump landet som en UFO midt i Republikanernes landsmøte og forhekset 99 prosent av partiet på kort tid, ligner mer på fornektelse enn på en forklaring av fenomenet.

Teorien om at Donald Trump landet som en UFO midt i Republikanernes landsmøte og forhekset 99 prosent av partiet på kort tid, ligner mer på fornektelse enn på en forklaring av fenomenet.

Ikke misforstå: Jeg tviler ikke på at Civitas mann snakker sant når han avsverger The Donald. Eirik Løkke misliker, som nordmenn flest, den bøllete stilen, de usaklige overdrivelsene, de skamløse løgnene.

Løkke ser hvordan Donald Trump undergraver demokratiet ved systematisk å spre en giftig mistillit rettet mot fellesskapets institusjoner. Men hvordan er det mulig å ikke se at mye av det Trump driver med er en videreføring av Republikanernes arv?

Mistilliten først. Ronald Reagan presterte å påstå at «De ni mest fryktinngytende ordene i det engelske språk» lyder: «I’m from the Government, and I’m here to help.» Hans regjering betraktet en «invalid, suspekt og illeluktende» offentlig sektor som en form for «organisert tyveri». Formålet var å bane vei for store skattekutt.

Reagan oppildnet folkelig mistillit mot velferdsstaten med fabrikerte fortellinger om trygdesnyltende «welfare queens». Hans statsråd for miljø mente miljøbevegelsens hensikt var «å svekke Amerika».

Reagan oppildnet folkelig mistillit mot velferdsstaten med fabrikerte fortellinger om trygdesnyltende «welfare queens». Hans statsråd for miljø mente miljøbevegelsens hensikt var «å svekke Amerika».

I 50 år har den reaganske høyresiden systematisk undergravd den tilliten som er nødvendig for et fungerende samfunn. De har gjødslet en kynisme i befolkningen som legger mye til rette for den autoritære drømmen om at en sterk mann skal feie inn over hovedstaden, slå ned motstanderne og rive ned alle de «liberale» institusjonene som bare er kulisser for den korrupte statens skatteran av de næringdrivende i det virkelige Amerika.

Man høster som man sår.

Så til overdrivelsene og løgnene. I sin debut som partipolitisk taler, til støtte for presidentkandidat Barry Goldwater i 1964, presterte Ronald Reagan å påstå at «Ingen nasjon har overlevd en skattebyrde som kom opp i en tredel av nasjonalinntekten». Faktisk.no kan nok dokumentere at Sverige og Norge fortsatt finnes.

Ronald Reagan hevdet at å bygge en velferdsstat (a la den norske) i USA var det samme som å bøye nakken for den dødelige fiende sovjetstaten: «Vi kan miste all frihet samtidig ved å underkaste oss Russland, eller vi kan miste den gradvis bit for bit – sluttresultatet blir slaveri.»

Utenfor Civita husker mange fortsatt hvordan Colin Powell, fra Repulikanerne, kom til FNs generalforsamling med fabrikerte «bevis» for at Saddam Hussein hadde masseødeleggelsesvåpen, for å rettferdiggjøre invasjonen av Irak.

Meg bekjent, fikk Bush-regjeringens løgner i 2003 mer ødeleggende følger enn noen usannhet fra Donald Trump.

Meg bekjent, fikk Bush-regjeringens løgner i 2003 mer ødeleggende følger enn noen usannhet fra Donald Trump.

Heller ikke den bøllete stilen er unik for Donald Trump. En bøllete væremåte i politikken har vært dyrket av Republikanerne dyrket i mange tiår, fra Joseph McCarthy til Bill O’Riley.

Denne høyresiden er en bevegelse, skriver forfatter og tidligere Reagan-fan Thomas Frank, «som beundrer bøllene, som roper de bøllete slagordene deres under landsmøtene sine, som lengter etter en bølle som er infam nok til å sette sveklingene på plass».

Og så er det ansvarsfraskrivelsen. Uansett hvor mye og lenge Republikanerne sitter med makten i Washington D.C., vil de framstille seg som en modig bande av opprørere som blir spottet og holdt nede av en hovmodig elite. Alt er alltid de andres skyld.

President George H. W. Bush var sønn av en republikansk senator, hadde big business i ryggen og beordret verdens mektigste militærapparat ut i Gulfkrigen, men omtalte seg selv som en «dissident i Washington».

President George H. W. Bush var sønn av en republikansk senator, hadde big business i ryggen og beordret verdens mektigste militærapparat ut i Gulfkrigen, men omtalte seg selv som en «dissident i Washington».

Ja, Donald Trump lefler med ytterste høyre på en måte Reagan ikke ville gjort. Men nei, det stemmer ikke at han representerer det diametralt motsatte av partiet som Høyre alltid har heiet på.

Tvert imot: Det finnes et utall muligheter for Det republikanske partiet til «å gjenfinne seg selv» i fenomenet Donald Trump.

Skal vi som er samfunnsborgere i Vesten kunne nedkjempe trusselen som representeres ved Donald Trump, må vi forstå hvor den kommer fra.

Læringen bør skje umiddelbart. Hvis kuppforsøket til Trump-regjeringen nå fisler ut, hvordan skal USA unngå at en ny – og gjerne smartere – utgave av den samme autoritære trusselen tårner seg opp foran oss ved neste korsvei?

Her kommer Civita til kort. Det er ikke så rart. Eirik Løkke har så sterke interesser i boet at han ikke kan forventes å anlegge et nøkternt blikk på de dårlige sidene ved partiet han elsket så lenge.

Skal vi forstå det truende fenomenet Trump representerer, må vi ta utgangspunkt i historiske fakta. De ser gjerne annerledes ut enn en privat samling av ideologiske glansbilder fra 1980-tallet.