Det er mye snakk om at Ap skal komme hjem nå. Hjem til vanlige folk. Det er et godt stykke å gå.

Tross navnet har Arbeiderpartiet vært overrepresentert innen «elitene». Dette kom fram da Statistisk sentralbyrå i 2015 kartla 1500 velgere på toppen av den norske kransekaka, hva angår makt og posisjon. Mens partiet hadde 30,8 prosents på landsbasis (det var tider, Jonas!), var oppslutningen blant eliten 34 prosent.

Historiker Finn Olstad kaller lederne som i sin tid bygde dette partiet, «arbeiderpopulister». De var en litt annen gjeng enn dagens statselitister.

Ta, for eksempel, slagordet Hadia Tajik laget før valget i 2017: «Stille krav og stille opp.»

Her ligger kjerneverdiene til Ap, ifølge Tajik, som er journalistutdannet og jurist, med én mastergrad fra London og én fra Oslo. Ikke bare stille krav til ungdom som faller ut av skolen og nyankomne flyktninger, men også stille opp for dem som trenger en håndsrekning.

Det kan minne om arbeiderbevegelsens gamle «Gjør din plikt, krev din rett!». Men i det gamle slagordet, er det arbeidsfolk sjøl som stiller krav. I det nye, stiller staten krav til arbeidsfolk.

Jeg tror dagens Ap-ledelse må gå en god stund i retorikklæra for å bli tjommi med vanlige folk. Som mentor kan jeg anbefale en litt skalla kar som er glad i kaffe. Under Trygve Slagsvold Vedum har nemlig Senterpartiet, slik Geir Ramnefjell i Dagbladet påpeker, «utviklet en ny klassedimensjon».

Til forskjell fra Ap-toppene, evner Vedum å se og beskrive samfunnet nedenfra. Fra den dagen han la ut på tokt for å rappe folkelighetens fane fra et regjeringsbundet Frp, har det vært hans store styrke.

«Det som er problemet til Frp», påpekte Vedum snart, «er at når de kommer til makten, fører de en politikk som er til gunst for dem som har mest fra før.» Skattekutt til milliardærene. Avgiftsøkninger for folk flest. Og salt i såret: Frp i regjering «har styrket byråkratiets stilling.»

«Jeg har et enkelt språk», er Sp-lederens svar, hvis frie Schibsted-intellektuelle klager på populistisk overforenkling. «Sånn er det. Det er meg. Jeg er valgt fra Stange. Vi sier ting som de er.»

Riktig nok er han utdannet agronom. Med et mellomfag i statsvitenskap oppå. Han har foreldre som er henholdsvis skolelærer og prisbelønt sakprosaforfatter i en akademisk stilling ved Høgskolen i Hedmark. Men siden ’n Trygve har så veldig enkelt språk, forkorter han bakgrunnen sin til «Stange», der han sitter på traktorsetet og kjemper for verdigheten til folk flest. Eller «solide arbeidsfolk», som han liker å si.

Det er ikke bare karakteristikken, men også politikken: «La oss senke avgiftene for de mange, og heller øke skatten noe for de aller rikeste… »⁠

Som en moderne Marcus Thrane setter Vedum den vanlige kvinne og mann opp mot «toppbyråkrater med en arroganse overfor det levde livet til vanlige arbeidsfolk».⁠Han stikker den rurale pekefingeren sin i den manglende ydmykhet til «den meningsdannende eliten» i Civita, der de sitter på sine «frokostseminarer med høye rekesmørbrød» og ser ned på «dem som gjør praktisk arbeid».

Her passer det kanskje å nevne hvordan Sp klarte seg på den elitemålingen hvor Ap fikk 34 prosent. Senterpartiets oppslutning var én – 1 – prosent.

Det er ikke bare karakteristikken, men også politikken: «La oss senke avgiftene for de mange, og heller øke skatten noe for de aller rikeste. La oss jobbe for å løfte lønna og pensjonene til arbeidsfolk med tøffe jobber.»⁠

Dette er ikke en horisontal verdikonflikt mellom by og land, men en vertikal, økonomisk interessekonflikt mellom høy og lav. Konfrontasjonen han oppsøker, er ikke kulturell og moralbasert, men økonomisk og klassebasert. Som når han kritiserer kommersialisering av togdrifta:

«Både renholdere, lokførere, konduktører og mekanikere vil oppleve kutt og reduksjoner i sine pensjonsrettigheter, [mens] direktørene har gode dager. Etter bare tre år med Høyre og Frps jernbanereform er antallet direktører doblet. Og direktørlønna er tredoblet!»⁠

Slagordet «Det er vanlige folks tur nå» er mindre ovenfra-og-ned enn «Stille krav og stille opp». Men skal Ap komme mer på offensiven blant arbeidsfolk i privat sektor og ute i distriktene, kan de trenge enda mer av Vedums evne til å se samfunnet på samme måte som vanlige folk: nedenfra. Og så holder det ikke med retorikken. Det som teller, er politikken.

Teksten stod opprinnelig på trykk i Klassekampen 20. april 2021.