Vesten står overfor den mest omfattende økonomiske krisa siden Den store depresjonen på 1930-tallet. Hva slags ideologisk terreng går vi inn i? Her er ti hypoteser for venstresida.

1. Vi står ved inngangen til en ny fase i den vestlige kapitalismens historie. Den døende fasen vil periodiseres 1980–2020.

For det første, fordi den rådende orden ­– den nyliberalistiske globaliseringspolitikken – har tapt troverdighet i mange lands befolkninger etter tiår med redusert vekst, øke milliardærmakt, finanskriser og voksende samfunnsproblemer på mange fronter. Globaliseringsaspektet ved nyliberalismen er under samtidig angrep fra venstre og høyre.

Globaliseringsaspektet ved nyliberalismen er under samtidig angrep fra venstre og høyre.

For det andre: Under den pågående unntakstilstanden opplever alle innbyggere den sårbarheten som følger av enfoldig kapitalstyrt globalisering med lange produksjonskjeder og tynne forsyningslinjer.

Lederen for EU-kommisjonens handelsdirektorat vedgår nå at «midt oppe i en krise kan du ikke bare overlate allokeringen av knappe ressurser til markedene».[1] Stadig flere fornemmer at det er noe irrasjonelt i å underkaste hele produksjonslivet, staten, samfunnslivet den finansielle effektivitetsguden.

For det tredje har unntakstilstanden krevd en rekke statlige inngrep som har vist seg både gjennomførbare og effektive. Slike brudd med business as usual opphever, midlertidig, det Milton Friedman kalte «the tyranny of the status quo». Idet vi tvinges til å handle, og tenke, på uvante måter, blir det også mulig å la magefølelsen av at «noe» skurrer få følge av rasjonelle spørsmål om hvorvidt den rådende orden kanskje er idiotisk.

Den fjerde grunnen er Kina. Som troende privatpersoner kan vestlige ledere fortsatt bekjenne seg til sin markedsreligion så mye de vil. Som ledere har de valget mellom enten å forkaste noen av barnetroens læresetninger og utvikle sin egen investeringsstat og en nasjonal industristrategi, eller å se fedrelandets produksjonsliv overkjøres av Kinas investeringsstat.[2]

Idet vi tvinges til å handle, og tenke, på uvante måter, blir det også mulig å la magefølelsen av at «noe» skurrer få følge av rasjonelle spørsmål om hvorvidt den rådende orden kanskje er idiotisk.

2. Det skjer en forskyvning av forholdet mellom stat og marked. Nasjonalstatens comeback åpner for politikkens comeback.

De de siste tiårene har rådende politikk blitt markedsført som uavvendelighet. Under tilslørende merkelapper som «markedet» og «globaliseringen» har maktelitene søkt å naturalisere sine høyst menneskeskapte spilleregler og institusjoner.

I den nye fasen vil den utilskørte politikken – det være seg geopolitikken, klimapolitikken, beredskapspolitikken eller varianter av klassepolitikk – i større grad sette tonen, også for det som kalles den økonomiske utviklingen.

Graden av forskyvning mellom marked og stat blir gjenstand for strid. Vi må holde åpent for at det kan bli en begrenset justering, i alle fall i rike europeiske land. Men det rådende paradigmet blir altså ikke nyliberalistisk globaliseringsbusiness as usual.

Det rådende paradigmet blir ikke nyliberalistisk globaliseringsbusiness as usual.

3. Hvis ikke den progressive venstresida peker ut veien videre nå, vil den reaksjonære høyresida gjøre det. Sagt på en annen måte: Når et mentalt og politisk regime for handel og økonomi bryter sammen, som nå, blir det trangt ved utgangen.

Like lite som på i 1930-årene, vil venstresida denne gangen få ha systemkritikken av den døende ordenen for seg selv. Ikke glem at NSDAP ble markedsført som en reaksjon mot global kapitalisme. Det var derfor de kalte det nasjonal sosialisme.

Den ideologiske strekningen som nå er ved veis ende deler seg i to: En rute fører mot venstre, den andre til høyre.

Når et mentalt og politisk regime for handel og økonomi bryter sammen, som nå, blir det trangt ved utgangen.

4. Vi vil se forskyvninger i forholdet mellom staten og demokratiet.

Forholdet mellom statene (graden av såkalt globalisering, for eksempel), er én ting. Forholdet mellom staten og befolkningen (graden av demokrati) er noe helt annet.

Den radikale høyresida leder i flere land an i nasjonalstatens comeback på en måte som undertrykker demokratiet, minoriteter, venstresida og arbeiderklassen. Mest eksemplarisk, kanskje, i Ungarn, denne erklært og praktiserende illiberale staten som ganske ubesværet får forbli medlem av EU. Men den illiberale høyrestaten er også under utvikling i store land som Russland, Polen, Tyrkia, Brasil og, kanskje, i USA under Donald Trump.

Venstresidas program bør være motsatte forskyvning: demokratisering av demokratiet. Deltakende budsjettering i kommunene, økt brukermakt i velferdsstaten, arbeidermakt i bedriftene. Digital suverenitet fra Silicon Valley og stordata i demokratiets tjeneste.

Deltakende budsjettering i kommunene, økt brukermakt i velferdsstaten, arbeidermakt i bedriftene.

5. Vi må få tilbake vår radikale forandringskraft. Vi trenger ikke flere byråkrater forkledt som politikere. Den teknokratiske og konservative forsiktighetskulturen som har preget mainstreampartiene siden 1980 må erstattes med en offensiv, konstruktivt samfunnsbyggende venstrekraft som er på høyde med sin tid.

Dette handler åpenbart om konkrete politiske forslag med radikal endringskraft. Men det handler også om strategiske spørsmål. Her følger tre av dem.

Vi trenger ikke flere byråkrater forkledt som politikere

6. Den demokratiske suvereniteten blir en avgjørende oppmarsjsak i årene som kommer.

Få av venstresidas visjoner er mulige å kjempe for, enten vi tenker på arbeidsliv eller velferdsstat, uten demokratisk suverenitet. Se bare på den tragiske skjebnen til Syriza, det radikale regjeringspartiet som lot den greske arbeider- og middelklassens velferd og livsjanser forbli avhengig av og utlevert til EU-elitenes, eller skal vi si Tysklands, (mangel på) velvilje.

Illusjoner om EU er som arsenikk for venstrepolitikk. Forholdet mellom nasjonalstaten og EU er i dag lik forholdet mellom demokratisk frihet og markedsfrihet. EUs funksjon er å håndheve markedsfriheten over og på bekostning av den demokratiske friheten. Arbeidere i alle land tvinges til å konkurrere og fratas friheten til å regulere konkurransen.

Å tone ned kampen for demokratisk suverenitet, i den nåværende fasen, er å overlate makten og æren, nesten all evighet, til høyresida. Det er utelukkende på grunn av Labours feil i spørsmålet om demokratisk suverenitet at Storbritannia ikke har Europas mest progressive regjering, men ledes av kostskolegutten Boris Johnson.

Illusjoner om EU er som arsenikk for venstrepolitikk.

7. Venstresidas kamp for suverenitet kan ikke være det samme som nasjonalisme.

Arbeiderklassen kan godt være undertrykt selv om nasjonalstaten er suveren. Enten det gjelder solidarisk kamp mot sosial dumping eller forbrukernes digitale suverenitet overfor storselskapene i Silicon Valley, må venstresidas kamp for demokratisk suverenitet knyttes til klasse- og interessespørsmål som er noe mer og noe annet enn nasjonalisme. Mange av våre kampsaker krever også internasjonal koordinering og solidaritet.

Satt på spissen, danner spørsmålet om suverenitet den demokratiske kjernen i klassespørsmålet; eller den klassepolitiske kjernen i kampen for demokratiet. Den demokratiske venstresida kjemper for demokratiets suverenitet i den betydning at menneskets demokratiske frihet skal stå over pengenes markedsfrihet. Hver dag demonstrerer den ene staten etter den andre at en slik styringsmåte er mulig. Kommersielle sykehus blir overtatt av demokratiet. Alt handler om det nødvendige antall munnbind til helsevesenet, ingen tør nevne kostnad og pris. Praktiske menneskelige behov overordnes markedsliberalismens teoretiske læresetninger.

Den demokratiske venstresida kjemper for demokratiets suverenitet i den betydning at menneskets demokratiske frihet skal stå over pengenes markedsfrihet.

8. Venstresidas partier må (igjen) bli produksjonspartier.

Det holder ikke å en fordelingspolitikk og en lokaliseringspolitikk og en symbolsk anerkjennelsespolitikk, hvis man ikke har en produksjonspolitikk. Det holder ikke å være velferdsstatspartier. Spørsmålet om nasjonal (og regional nordisk) strategi for avansert industrialisering er selvsagt nært knyttet til spørsmålet om demokratisk, digital og finansiell suverenitet.

For venstresida må spørsmålet om produksjon alltid stilles som et spørsmål om bruksverdi, ikke bare bytteverdi, altså produksjon for å oppnå hva? Altså snakker vi om en Green New Deal. Men ikke bare på en velferdsstatlig måte, som handler om fordeling, men på en industriell måte, som handler om innovasjon og avansert produksjon.

Det holder ikke å være velferdsstatspartier.

9. Veien til framtida er brolagt med offentlige investeringer

Store statlige investeringer er den eneste realistiske veien ut av klimakrisa. Store statlige investeringer er forutsetningen for digital suverenitet. Store statlige investeringer er et viktig bidrag til en nasjonal og regional strategi for avansert industrialisering.

Å investere er å bestemme hva som skal skje, hvor, når og hvordan. Noen tror dette har vært kapitalistenes ansvar og funksjon. Det har det bare til en viss grad. I vår tid ivaretar de uansett ikke det ansvaret eller fyller den funksjonen på en særlig produktiv måte. Offentlige investeringer kan bli venstresidas viktigste politiske redskap.

Offentlige investeringer kan bli venstresidas viktigste politiske redskap.

10. Vi må gjenreise den realistiske utopien. Hvis vi skal få folk til å velge den veien som svinger mot venstre, må vi fortelle dem noe om hva som ligger i det landskapet den fører oss inn i. Og idet «status qou-tyranniet» oppheves, blir gårsdagens utopiske utenkelighet morgendagens realistiske nødvendighet. 30 timers arbeidsuke. En trygg pensjon. Jobbgaranti for alle. Bolig som rettighet, ikke spekulasjonsobjekt. Et produksjonsliv innrettet på menneskelige behov. En økonomi innenfor naturens grenser.

 

[1] https://www.politico.com/newsletters/morning-trade/2020/04/10/government-bottleneck-holds-back-n-95-mask-production-786773

[2] Se for eksempel: https://itif.org/publications/2020/04/13/case-national-industrial-strategy-counter-chinas-technological-rise