Strømsjokk i NHO

Et prissjokk har rammet norske strømkunder i vinter og den kraftkrevende industrien reagerer. Foto: Vincent van Zeijst/ Wikimedia commons

Kan den norske elitens kraftliberalisme overleve vinteren?

«Energi er ikke en vare som øl, poteter eller bananer», uttalte NHO-toppen Stein Lier-Hansen i Klassekampen to dager før jul. «Det er en strategisk ressurs som ikke kan overlates til å styres av reine markedsmekanismer».

Denne ideologiske sjokkreaksjonen er nesten like oppsiktsvekkende som selve strømprissjokket. Hvorfor? Fordi det nyliberale regimet for norsk vannkraft i 30 år har diktert at energien vår skal styres av «reine markedsmekanismer». Kraftselskapene styres av profittmotiv og strømmen omsettes på børs. Med stadig bredere utenlandskabler veves denne finansaktige krafthandelen inn i EUs energimarked.

Dette har det vært bred konsensus blant de styrende partiene i 30 år. Utspillet fra Stein Lier-Hansen er et frontalangrep på markedsliberalismen som du vanligvis må til SV eller Rødt for å høre maken til. Hvordan kunne lederen for den mektige NHO-foreningen Norsk Industri finne på noe slikt?

Med stadig bredere utenlandskabler veves denne finansaktige krafthandelen inn i EUs energimarked.

Vi spoler sju dager tilbake. Den 15. desember gikk det et brev på knappe tre A4-sider til Ketil Lund, sjefen for Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE), med kopi til regjeringen, Stortinget og Norsk Industri. Det var et klageskrift. Lund ble anklaget for å villede offentligheten med «misvisende» framstilling av den dramatiske priskrisas årsaker.

Klagen ble sendt på vegne av tunge industriselskaper som representerer tusenvis av arbeidsplasser og mange, mange milliarder i omsetning. De har navn som Yara, Eramet og Celsa Armeringstål, og her beskylder de statens øverste leder for landets vann- og energiressurser for å «feie realitetene under teppet».

Hva slags realiteter er industriselskapene opptatt av? For det første vil de påpeke at «Kabler som er ment for kraftutveksling» har endt opp som «ren drenering av norsk kraft», og bare det siste året «er utvekslingskapasiteten økt med 50 prosent».

For det andre kritiserer industriselskapene NVE-sjefens påstand om at disse nye kablene styrker norsk forsyningssikkerhet: «Hvordan gjør de det når kraften fortsatt flyter ut i et tørrår med lavt magasinnivå? Nå skulle det etter intensjonen med kablene komme netto kraft i retur. Det skjer ikke.»

Utspillet fra Stein Lier-Hansen er et frontalangrep på markedsliberalismen som du vanligvis må til SV eller Rødt for å høre maken til.

Det tredje punktet kan ha gjort særlig inntrykk på Stein Lier-Hansen. Det bør også gjøre inntrykk på Jonas Gahr Støre. Statsministerens langsiktige strategi for å forebygge framtidige prissjokk er nemlig å øke kraftproduksjonen her hjemme, sånn at Norge fortsatt skal ha kraftoverskudd.

Industriaktørene avfeier NVE-sjefens og statsministerens strategi med én setning: «Problemet er at vi har bygget så mye utvekslingskapasitet at all kraft vi kan frigjøre eller bygge ut lett forsvinner ut av landet, uten å redusere norske kraftpriser.»

«Prissjokket skyldtes ikke mangel på kraft i Norge»

Prissjokket som rammet denne vinteren skyldtes jo ikke mangel på kraft i Norge. Vi hadde tvert imot et stort overskudd i 2021. Vi eksporterte godt over ti prosent av samlet produksjon. Problemet er at prisen ikke gjenspeiler ressurssituasjonen i Norge.

Norsk vannkraft er underlagt en børsbasert og EU-regulert frihandel som sørger for at prisen på norsk vannkraft, til norske kunder, blir bestemt av ressurssituasjonen i Europa.

Dette er de «reine markedsmekanismene» Stein Lier-Hansen går til kamp mot. Her ligger det grunnleggende problemet. Som Støre ikke har noen løsning på.

Industribrevet av 15. desember har en dyster konklusjon: «Slår vi oss til ro med dagens markedssituasjon som den nye «normalen», er det vanskelig å se at vi ikke samtidig fjerner mye av grunnlaget for verdiskaping basert på vår egen kraft. Det er det ikke verdt.»

Vi snakker om flere hundre milliarder i årlig eksportverdi. 50 prosent av fastlandseksporten. Den viktigste eksportnæringen Norge har å støtte seg på etter olje og gass.

Det store politiske spørsmålet er nå om den norske kraftliberalismen vil overleve vinteren 2022.

Alt dette, og lokale industrisamfunn over hele landet, er satt på spill av den EU-vendte maktelitens børseksperiment med nasjonens arvesølv.

Det store politiske spørsmålet er nå om den norske kraftliberalismen vil overleve vinteren 2022. Venstrepartienes oppgave er å gi den nådestøtet. De bør mobilisere en bredest mulig opinion for et samlende krav om effektive tiltak, her og nå, som setter presedens.

Makspris kunne være et slikt krav. Eller det kan finnes andre. Men oppgaven er å kjempe fram tiltak som etablerer i praksis det Norsk Industri-sjefen har lansert som prinsipp: Den norske vannkrafta er en strategisk ressurs som ikke kan overlates til å styres av reine markedsmekanismer.

Dette innlegget sto også på trykk i Klassekampen 18. januar 2022.