Ikke bare et gresk problem.

2015 har vært som et tiår for den europeiske venstresiden.

På få måneder har det greske Syriza tatt regjeringsmakt,«Fort Europa» har opplevd en uventet flyktningkrise og Jeremy Corbyn er blitt valgt til leder for det britiske Labour. For ikke å glemme de spanske lokalvalgseirene og Right2Water-kampanjen som er blitt Irlands største sosiale bevegelse noensinne.

Videre kan vi se utviklingene i de mange valgene som vil avholdes i Europas utkanter. Samtidig som vi ønsker velkommen mulighetene som har åpnet seg, bør vi også anerkjenne at noen dører er lukket. Mest merkbart var nederlaget til Hellas’ venstreregjering. Det har reist alvorlige spørsmål for veien videre.

Men EUs begrensninger verken begynner eller slutter med valutaunionen.

Et flertall for, et mindretall mot
Ett dreiepunkt for debatten er Den europeiske unionen – institusjonen som var avgjørende for Syriza-regjeringens utsikter. I en god stund har den europeiske venstresiden vært delt på dette spørsmålet. Et flertall har sett på EU som en arena man har kunnet bruke til progressive mål. Et mindretall har sett på medlemskap som et uoverstigelig hinder for kampen mot nyliberalisme.

Begge sider har vært gyldige. Majoriteten – som inkluderer ledelsene i de fleste radikale europeiske venstrepartier – har argumentert for at en nasjonalstat aldri vil kunne effektivt bekjempe global kapitalisme. Minoriteten har ment at EU er uhelbredelig pro-kapitalistisk.

Troikaen [Den europeiske sentralbanken, IMF og EU-kommisjonen] benyttet seg av disse to motpolene for å fange den greske regjeringen. Nå vet vi: Prisen for å bli i EU og beholde euroen er at vi godtar innstrammingspolitikk og post-demokrati. Det eneste alternative forslaget har vært å melde seg ut, for deretter å stå mot den internasjonale storkapitalen på egen hånd.

For grekerne har ingen av disse alternativene vært særlig attraktive.

Et problem for flere enn Hellas
Disse motpolene – falsk internasjonalisme versus tilbakevending til nasjonalstaten – er ikke bare et gresk problem. Også for andre utkantland, som Irland eller Spania, setter dette grenser for mulighetene til de voksende venstrebevegelsene. For Storbritannia, der Jeremy Corbyns Labour har åpnet nye dører, risikerer vi å få en smal debatt ved den kommende EU-avstemningen: mellom et nasjonalistisk høyre og en nyliberal kosmopolitisme. Det er brennende nødvendig for Europas venstreside at den bryter ut av denne tvungne motsetningen. Vi må skape en ny horisont som går forbi begrensningene både til EU og den tradisjonelle nasjonalstaten. Vi trenger en debatt om alternative økonomiske og politiske fellesskap.

Minoriteten har ment at EU er uhelbredelig pro-kapitalistisk.

LES OGSÅ: «Det britiske Labour-valet og Corbyn-effekten»

Det handler ikke bare om euroen
Mange som har kommentert EUs begrensningene i 2015, har fokusert på unionens viktigste institusjon: euroen. En av de mest høyrevridde valutaene noensinne designet, innført under en kapitalistisk storhetstid. I dag er vi godt kjent med dens svakheter: at den mangler en  långiver i siste instans, at Den europeiske sentralbanken prioriterer inflasjonsmål foran sysselsetting, og at den kunstige lave kursen [for Tyskland] har tillatt tysk eksortøkonomi å hulle ut sonen.

Men EUs begrensninger verken begynner eller slutter med valutaunionen. Det handler heller ikke bare om maktbalansen i Europa på et ethvert gitt tidspunkt.

EU-strukturen i seg selv er en barriere for framskritt for bevegelsene våre.

Isolere beslutningsorganene
Fra dag én har den europeiske integrasjonen fulgt markedsliberalistiske prinsipper – først og fremst sikret gjennom Maastricht-traktatens garantier for fri flyt av kapital. Som statsviter Peter Mair skriver i Ruling the Void: Den er designet for å «isolere beslutningorganene» fra folkelig deltakelse. Dens splittelse mellom sentrum-og-periferi, som er blitt enda mer merkbart siden krisen i 2008, tilbyr lite håp for utvikling og sosial rettferdighet. Ikke bare i de såkalte PIIGS-landene [Portugal, Irland, Italia, Hellas og Spania], men også i «andre periferier» i Øst-Europa.

Den euroføderalistiske ideologien har også vist seg å stå i veien for progressiv forandring. Store deler av den europeiske venstresiden brukte den som et utgangspunkt for internasjonalisme. I sommer ble imidlertid denne idoelogien brukt til å rettferdiggjøre nordeuropeisk nasjonalisme, i EU-institusjonenes navn, og som et redskap for å hardne til skillene mellom Europa og resten av verden, mens flyktninger drukner i Middelhavet.

En lærdom fra Latin-Amerika er at dette ikke har skjedd gjennom én organisasjon, men flere.

LES OGSÅ: «Valget i Spania: et politisk jordskjelv»

Nasjonalstatens blindvei
De som har lett etter alternativer til EU – sist i Hellas med Syriza-utbryterne Folkelig Samling – har ofte fokusert på å lage venstreprogrammer innenfor nasjonalstatens rammer.

Initiativtakerne til Folkelig Samling har innrømmet: En slik strategi vil bety en mer intensiv klassekamp. I gresk sammenheng ville det ha betydd nasjonalisering av bankene, kommandoøkonomi for visse nøkkelsektorer, som jordbruket, og en storskala ekspropriasjon. Selv om man hadde klart å gjennomføre dette, ville man kunne vente en lang rasjoneringsperiode, alvorlige mangler ved sykehusene og seriøse svekkelser i statsmaskineriet mens man prøvde å få til en overgang fra et kronisk ineffektivt og klientelistisk system, med et nyliberalt verdenssyn, til en venstrestyrt økonomi.

Uten økonomisk hjelp internasjonalt blir det vanskelig å se for seg hvordan selv en progressiv grexit – som forutsetter mobilsering av den greske arbeiderklassen i langt større grad enn man finner i Hellas i dag – skal kunne unngå tunge sosiale kostnader.

Følgelig slet også Folkelig Samling som alternativ til Syriza. De som tror dette kun gjelder for Hellas, bør imidlertid kaste et blikk på Irland. En irsk exit ville kunne gjennomføres uten redningspakker, og med en sterkere eksportbase enn den greske. Men om jordbrukssektoren mister markedstilgang på det europeiske kontinentet ved å forlate EU, er det sannsynlig at en irsk exit vil prisgi landet til angloamerikanske kapitalinteresser. Om venstresiden foreslår at man vender tilbake til nasjonalstaten, vil den også lett kunne utfordres av den voksende nasjonalistiske høyresiden. Konservative euroskeptikere har laget en effektiv fortelling på dette grunnlaget: at sterke nasjonalstater er alternativet til globalisering. Deres prosjekt skiller seg betydelig fra vårt, men risikoen er at en rasistisk retorikk kan blandes inn i debatten om nasjonal uavhengighet.

Hvordan skal vi skape regionale alternativer i handel, valuta og utenrikspolitikk?

Se til Latin-Amerika
Vi har sett svært få seriøse forsøk på å finne et internasjonalistisk alternativ til den europeiske unionen.

Hvordan bør en progressiv europeisk bevegelse formulere et nytt politisk konsept på kontinentet?

Man kan finne nyttige paralleller i Latin-Amerika. Siden 1990-tallet har den regionale integreringsprosessen ført til mer demokrati og utvikling, mer folkelig suverenitet, bedre håndtering av fattgdom – og en plattform for flere forskjellige venstrealternativer.
En lærdom fra Latin-Amerika er at dette ikke har skjedd gjennom én organisasjon, men flere:

• Alba, som er en politisk og økonomisk union for de mest progressive latinamerikanske statene, er basert på prinsippet om gjensidig økonomisk hjelp. Den har mange likhetstrekk med den voksende solidaritetsøkonomien i Europa. Den har også utfordret den høyrevridde mediedominansen (blant annet gjennom TeleSur), samt formidlet kontakt mellom nasjonaliserte oljeselskaper (som PetroCaribe og PetroSur).
• Mercosur fungerer som en toll- og handelsblokk.
• Celac, som er et alternativ til den USA-dominerte Organization of American States, jobber for regional selvstendighet på et politisk nivå.
• Banco del Sur kommer til å være en utviklingsbank som vil satse på sosiale programmer og infrastruktur.
• Sucre er valutaen som kan redusere USA-dollarens makt.

Disse eksemplene kan være utgangspunkt for debatten som den europeiske venstresiden trenger: Hvordan skal vi skape regionale alternativer i handel, valuta og utenrikspolitikk?

En ny horisont
Den viktigste latinamerikanske lærdommen er at utviklingene ikke har kommet gjennom en forhåndskrevet teknokratisk plan. Den kom som følge av at flere folkelige kamper oppdaget en ny horisont som kunne forene dem. Bolivarianismen kunne inspirere til et demokratisk, suverent og sosialt kontinent, i tillegg til at den sørget for en antiimperialistisk rettferdiggjøring av å skape nye insitusjoner.

For å bryte med pest-eller-kolera-dilemmaet – å bli i EU med innstrammingspolitikk eller å forlate unionen og møte internasjonal storkapital alene – trenger vi et nytt prosjekt som setter europeere opp mot unionen. Et slikt prosjekt kan med hånden på hjertet si at et annet Europa et mulig, nå bevist av det stigende tidevannet av progressive krefter på kontinentet. Det kan se fram til en sosialistisk økonomi for det 21. århundre heller enn å gå tilbake til den gamle nasjonalstaten, gjennom å sikte på demokratisering av eierskap og produksjon på et internasjonalt grunnlag. Det kan stå for en alternativ politisk og økonomisk union for demokrati og utvikling. En union som forener bevegelsene som kjemper mot nyliberalisme og innstrammingspolitikk – uten å fanges av rasistisk retorikk eller autoritære grensekontroller.

Slike argumenter må vi utvikle fram mot valgene og folkeavstemningene som kommer. For å gjøre dem virkelige, trenger vi en ny horisont.

This work is licensed under a Creative Commons Attribution-ShareAlike 4.0 International License.