Det har vært mange lange tryner å se på venstresida etter SVexit på Hurdalssjøen. Det skjønner jeg ingenting av. Valgresultatet ga jo den sterkeste venstresida noen gang. Med SVs veivalg blir den sosialistiske venstresida nå en de facto blokk på Stortinget.
Støre må stå til rors uten junior-partner SV som regjeringens fender mot all venstrekritikk fra grasrota. Da blir regjeringssjefen mer sårbar for den kritikken. Dermed burde sjansene for å vinne fram med rødgrønne kampsaker være større, ikke mindre, enn de ville vært med SV i regjering.
Sin vane tro skriver kommentariatet kun om klimakrav, ikke om klassekrav.
En annen fordel ved SVexit: De gangene statsminister Støre skulle komme i skade for å vingle seg litt for lang til høyre, vil det ikke utløse full splid og ørkesløs borgerkrig på sosialistisk side. Det kunne nok skjedd med SV bundet til å støtte regjeringen selv på dens dårligste dager.
Hvor kommer konfliktene som utfordrer Ap? Sin vane tro skriver kommentariatet kun om klimakrav, ikke om klassekrav. Om alle sykkelhjelmene i Oslo, ikke om industrihjelmene på Vestlandet. Ikke sliterne i omsorgssektoren. Ikke de fattige med dårlige tenner.
Hege Ulstein i Dagsavisen synes å sette et slags likhetstegn mellom faren for at statsminister Støre «snur seg bort fra venstresiden» og at han «vender ryggen til de radikale og grønne velgermassene i urbane strøk». Men Støres valgkampslagord var ikke «nå er det de radikalt grønne i urbane strøk sin tur». Det er på andre områder, overfor andre velgergrupper, at Støre har skaffet seg størst fallhøyde.
Lista over saker som sjefen må levere på er ikke kort. 89 prosent av befolkningen vil at tannhelse skal inn i det felles helsetilbudet. Klarer velferdsstaten det, på Støres foretrukne og skattenivå? Et parti for vanlige folk må gjøre noe som monner for de 600 000 lavlønte som tjener under 430 000 for et helt årsverk. Men hva? Norge har nå 1 million leietakere, hva vil Støre gjøre for dem?
Velgere flest vil ha felles velferd uten privat profitt. Fellesforbundet vil ha kamp mot den parasittiske bemanningsbransjen som Ap-toppene i sin tid slapp løs på arbeidslivet. Etter at det har vært milliardærene sin tur i tretti år, hva gjør regjeringen Støre, som vil ha nullskatt på arv, for å reversere den perverse konsentrasjonen av rikdom helt i toppen av samfunnspyramiden? Vil Støre forsvare norsk industrikraft mot import av høye priser gjennom utenlandskablene han ivrer for?
Fallhøyden er betydelig. Hadde opposisjonen til venstre bare bestått av de radikale, grønne i urbane strøk, kunne Støre sovet godt om natta. Men SV er sosialt langt bredere enn MDG, med flere velgere blant vanlige arbeidsfolk i offentlig sektor. Og så er det Rødt. I rollen som Stortingets underdog har Moxnes klart å nå ut til mange av samfunnets underdogs. Partiet nærmer seg «vanlige folk», også i privat sektor, mer og mer. Norstats nye tall for andrevalget til de ulike partienes velgere viser at Rødt hadde 25 000 flere potensielle avhoppere hos Ap og Sp (samlet) enn hos SV. Det var med én representant på Tinget. Nå er de åtte.
Samtidig som Rødt forsøker seg i til dels ukjent terreng, står SV nå mye mer fjellstøtt i sine kjerneområder enn partiet gjorde for 10 år siden. Til sammen utgjør den sosialistiske venstresida dermed en voksende velgerkoalisjon som representerer en mer formidabel strategisk utfordring for Støre enn Dagsavisens grønne radikale i urbane strøk. Ved høstens valg gikk den sosialistiske venstresida mer fram enn «vinneren» Senterpartiet.
[T]ida for at forbundsledere må stå på geledd og klappe taktfast for alt som serveres ovenfra er for forbi.
For fagbevegelsen burde dette være en drømmesituasjon. Ap-eliten tror kanskje at LO-forbundene vil ta rollen som politisk fender for svakt kamuflert høyrepolitikk. Men tida for at forbundsledere må stå på geledd og klappe taktfast for alt som serveres ovenfra er for forbi.
Forbundslederne er valgt av medlemmene, ikke av Støre. Deres jobb er å utnytte konkurransen mellom partiene til å presse fram gjennomslag for medlemmenes interesser og fagbevegelsens krav.
I denne situasjonen må SV og Rødt unngå å snuble i bena på hverandre. De trenger ikke et formalisert samarbeid. Men partiene må evne å fremme et samlende og mobiliserende alternativ fra venstre, i utvalgte kampsaker, når det trengs. På lag med kravene som mobiliserer i fagbevegelsen. Slik setter venstresida press på Jonas Gahr Støres regjering. Og slik kan det, endelig, bli vanlige folk sin tur.
Teksten stod opprinnelig på trykk i Klassekampen 5. okt. 2021