Sårbarheten bak oljebrølet

Jeg kaller klimaungdom og industrigubber inn til parterapi. Skriver Magnus E. Marsdal Leder for Manifest Tankesmie og Grønn Industri 21

Sterke følelser velter fram, når hundretusener av nordmenn på få dager har blitt med i Facebook-gruppa Oljebrølet. Som motsvar til Klimabrølet poster folk stolte bilder av dieselbilene sine, eller dette: «Er det ikke på tide at Oslo får sykkelveier uten asfalt, slik at de lærer noe om en verden uten olje?».

Vi nordmenn liker å riste på hodet av polariseringen i USA. Men aner vi ikke konturene av en helnorsk stammekrig mellom industrihjelmene på Vestlandet og sykkelhjelmene i Oslo?

«Emosjonell polarisering» er en politisk utvikling der grupper som står lang fra hverandre i sak også blir følelsesmessig investert i uenigheten. Politiske standpunkter blir vevd sammen med kulturell identitet, eller stammetilhørighet.

Konfrontasjonen mellom Klimabrølet og ̣Oljebrølet aktiverer flere latente motsetningsforhold:

  • Periferi står mot sentrum, særlig Vestlandet mot Oslo.
  • Privat industri står mot offentlig sektor, som har mye større avstand til olja.
  • Dermed står i noen grad menn mot kvinner. Kvinner er i massivt flertall i offentlig sektor, mens offshorenæringene domineres av menn.
  • Manuelle yrker står mot teoretisk høyere utdanning.
  • Eldre står mot yngre, som uttrykker langt sterkere frykt for klimakrisas konsekvenser.

Disse konfliktlinjene er «sovende bjørner» i norsk samfunnskamp. Fløypolitikere som Lan Marie Berg (MDG) og Sylvi Listhaug (Frp) gjør tidvis sitt beste for å vekke alle på en gang. De bruker begreper som «elsker», «svik» og «skam» når de snakker om saker som bomringen eller oljenæringen.

Den følelsesladde retorikken står i fare for å omdanne Norges felles økonomiske og teknologiske utfordringer til et infantilt emo-drama, der «vi» har skjønt det og «de andre» er dumme.

Dette tjener verken klodens klima eller norsk industri. La meg forklare.

Hva er den store faren for framtida til Norges mest oljeavhengige kommune, Stord? Det er at vi bare kjører på med olje og gass til siste dråpe, uten å utvikle nye, bærekraftige næringer.

En slik tut og kjør for olje og gass, som Frp ivrer for, er tipp topp for en oljeinvestor. Når verden slutter med olje og gass, kan jo han bare investere formuen han har tjent i ny industri. Kanskje i Tyskland? De som står igjen uten framtid er industrifolket på Stord. Her kan vi virkelig snakke om «sluttdato»!

Hva er den store faren for klimaungdommens krav om et grønnere Norge bortenfor oljealderen? Det er at de ender i en moralsk stammekrig «mot oljefolket», i stedet for å kjempe fram det grønne industriskiftet. Uten nye eksportnæringer som kan erstatte de 58 prosent av norsk vareeksport som utgjøres av olje/gass- og leverandørindustri, innebærer nemlig kravet om oljestopp en rasering av norsk økonomi. Da framstår klimaungdommens krav verken økonomisk eller politisk gjennomførbart, og kommer til å tape.

Et lite oljeland på randen av det grønne skiftet trenger verken moralsk posering eller emosjonell polarisering. Det klimaungdom (i alle aldre) og industrigubber (av begge kjønn) trenger nå er parterapi.

De siste par årene har jeg gjennomført en rekke samtaler med Atle Tranøy, konserntillitsvalgt for oljefolket i Aker ASA, og Anja Bakken Riise, som er leder for klimaaktivistene i Framtiden i våre hender. Jeg har fått hjelp fra parterapeut Sissel Gran.

Gran lærte meg hvordan indignasjon, nedlatenhet og forakt, som det er mye av i Facebook-grupper, ofte er «kamuflasjefølelser». Det kan føles bedre å framstå som sint og opprørt enn usikker og redd.

Bak fasaden, oppdager vi en felles opplevelse av sårbarhet. Den eksistensielle trusselen mot livsgrunnlaget for familien og lokalsamfunnet skaper utrygghet og frykt i oljeavhengige lokalsamfunn. Det samme gjør selvsagt den eksistensielle trusselen mot en levelig framtid på en klode i økologisk krise.

Bak fasaden gjenkjenner begge også den andre sidens opplevelse av avmakt. Industrifolket føler seg utdefinert og tilsidesatt av medier der de synes klimaaktivistene setter alle premisser. Klimabevegelsen har ofte følt seg maktesløs overfor et politisk system, og partssamarbeid, som er tungt dominert av olje og gass.

I stedet for å drive med barnslig latterliggjøring av den andre, bør miljøbevegelsen og industrifagbevegelsen gå sammen for et felles mål: Et Norge med avanserte og bærekraftige industriarbeidsplasser som sikrer innovasjon, sysselsetting og eksportinntekter – også etter oljealderen.

Industrigubbene kan ikke lenger lukke øynene for at verden vil slutte med det Norge selger mest av. Klimaungdommen kan ikke lukke øynene for de økonomiske konsekvensene av oljestopp.

Hvis 170 milliarder av 200 milliarder i årlige investeringer i norsk industri faller vekk, hva skal vi erstatte denne aktiviteten med? Hvis 58 prosent av all vareeksport forsvinner, hva skal vi selge i stedet?

Dette jobber vi med, sammen, Anja og Atle og jeg. Vi er overbevist om at for klodens klima, som for norsk økonomi, ligger mye av løsningen i grønn industri. Noen resultater av samarbeidet blir presentert under Parterapi-konferansen i Stavanger 29. oktober. Dit kommer Anja og Atle i samarbeid med UN Global Compact og Manifest Tankesmie, med støtte fra Stavanger kommune.

Både oljebrølere og klimabrølere er hjertelig velkomne til vår parterapi for klima og industri. Yrkespolitikere som foretrekker å dyrke polarisering bør kanskje forbli i sine respektive ekkokamre.


Teksten stod opprinnelig på trykk i Stavanger Aftenblad 2. sept. 2021.