Hegels Rettsfilosofi (1821) er en omdiskutert bok. Den har problematiske sider, som er verdt å diskutere, men her vil jeg konsentrere meg om bokens konstruktive ideer, samt det kritiske potensialet den har i møte med vår tid. Begge deler er verdt å ta med i gjennomtenkningen av idégrunnlaget for vår grunnlov.

Frihet og det rette
Å skrive en lovbok, sier Hegel, er ikke å finne på innholdet i lovene, det er snarere å gripe det rette – formulere det rette på en god måte som mennesker kan kjenne seg igjen i. Når vi formulerer lover blir det rette satt, og kjent som et positivt innhold, skriver Hegel (§211). Loven har bare krav på å bli fulgt så sant den sammenfaller med det rette (§212). Det er vel og bra, men hva i alle dager er «det rette»?

Å skrive en lovbok er å gripe det rette.

Svaret på spørsmålet går til kjernen av Hegels politiske filosofi. Og svarets sentrale begrep er frihet. Det er en intim forbindelse mellom frihet og det rette hos Hegel, slik det også er i den liberale tradisjonen i politisk filosofi: Det rette er det som sørger for frihet. Du har rett (eller plikt) til noe så sant det gagner friheten. Å krenke friheten er urett. Det er for eksempel urett å ta livet av noen, for da fjernes en vesentlig forutsetning for frihet, nemlig livet. Det å ta et liv, i seg selv, er ikke urett, da ville det vært urett å tråkke på en maur, knekke nakken på en torsk eller sette ut rottefeller. Menneskedrap er urett bare fordi menneskelivet er en forutsetning for frihet.

Men Hegel skiller lag med den liberale tradisjonen i politisk filosofi når han også sier at familien og staten er det rettes forutsetning og grunnlag (§40). Hvordan kan det ha seg? Han sa jo akkurat at friheten var det rettes grunnlag, hvorfor sier han nå plutselig at det er familien og staten? I familien og staten er jo mennesker avhengige, og er ikke avhengighet nettopp det motsatte av frihet?

For Hegel blir friheten bare fullt utviklet og virkelig sammen med andre mennesker.

Grunnen til at Hegel først peker ut friheten, deretter staten og familien, som det rettes grunnlag, er at han har et sosialt frihetsbegrep. For Hegel blir friheten fullt utviklet og virkelig sammen med andre mennesker. Frihet og fellesskap, og frihet og avhengighet, er ikke absolutte motsetninger. I stedet er visse typer fellesskap og en viss grad av avhengighet nødvendige forutsetninger for frihet.

Eiendomsrett
La meg bruke et eksempel for å vise hvordan Hegel tenker forholdet mellom frihet, fellesskap og det rette. Eksempelet en velkjent rett, nemlig eiendomsrett (§41-71).

Det første steget mot eiendomsrett er at noen tar noe i besittelse. Jeg kan «legge min vilje» i en gjenstand, skriver Hegel. Det er ikke mer mystisk enn at jeg vil eie og bruke en ting. Viljen min i tingen kan gjøres synlig for andre, bli «objektiv», for eksempel ved at jeg merker gjenstanden, skriver navn på den, eller bruker den. Men det at jeg vil eie en gjenstand er ikke nok til at den blir min eiendom. For mitt eierskap behøver også andres anerkjennelse. Min frihet til eierskap kan ikke bli en rett (virkelig frihet) før andre mennesker, av egen fri vilje, anerkjenner at tingen er min eiendom. Først når våre ulike viljer er samstemte om at jeg er rettmessig eier av en ting, skifter den fra bare å være i min besittelse til å bli min eiendom.

Jeg kan tenke meg å eie en hytte i Nevlunghavn. Derfor reiser jeg ned dit, kikker litt rundt, og finner meg en riktig fin hytte, like ved havet, som jeg bryter meg inn i og tar i bruk.

For eksempel: Jeg kan tenke meg å eie en hytte i Nevlunghavn. Derfor reiser jeg ned dit, kikker litt rundt, og finner meg en riktig fin hytte, like ved havet, som jeg bryter meg inn i og tar i bruk. «Denne vil jeg ha!» tenker jeg, og jeg tar meg friheten til det. Jeg unngår å bli sett av nabohytteeieren, men etter noen dager kommer den egentlige hytteeieren, oppdager meg og lager et svare spetakkel. Jeg blir til og med anmeldt for innbrudd. «Urettferdig!» Sier jeg, «ikke egentlig», sier du.

Men hvorfor er det ikke urettferdig? Hvorfor er det ham og ikke jeg som er den egentlige hytteeieren? Vi vil begge eie og bruke hytta, vi er begge frie og har begge lagt vår frie vilje i hytta. Hvorfor er da han den rettmessige eieren, og ikke jeg? Jo, fordi andre mennesker, for eksempel naboen, anerkjenner ham som den rette hytteeieren, mens hun betrakter meg som en idiot som har tatt seg til rette. Når eieren kommer til hytta, oppdager meg og kaster meg på dør, gjør han ikke annet enn å kreve sin rett. En rett han har i kraft av andres anerkjennelse.

Fordi jeg ikke anerkjennes som hytteeier, er jeg bare en som tar meg friheter, og som tar meg til rette. Jeg opplever meg selv som fri, men når jeg forsøker å virkeliggjøre friheten blir det verken fritt, verdig eller rett. For frihet og rett er ikke bare noe man tar, det er også noe man får.

Anerkjennelse
Anerkjennelse er et kjernebegrep i Hegels praktiske og politiske filosofi. For at min subjektive og individuelle følelse av frihet skal bli noe reelt og virkelig, som kan utgjøre en forskjell i verden utenfor meg, er andres anerkjennelse avgjørende. Som vi så i eksempelet med hytta så er det først med andres anerkjennelse at friheten blir en rett – noe ytre og virkelig.

Men noe mangler fremdeles for å forstå Hegels begrep om det rette. Det er noe rart med hytteeksempelet: Den egentlige hytteeieren har jo ikke eiendomsrett bare fordi han anerkjennes av en tilfeldig nabo, for eiendomsrett er en offentlig sak.

Hytteeiere i Norge har eiendomsrett fordi de gjennom vårt kollektive rettssystem er anerkjent som hytteeiere.

Det som er typisk for moderne stater er at anerkjennelsen heves opp til et allment, felles nivå. Vi har utviklet lover, sedvaner, og institusjoner som forvalter og regulerer det rette.  Hadde tilfellet med hytta skjedd i Norge i dag, ville det vesentlige vært at jeg ut fra gjeldende felles rett ikke anerkjennes som eier av hytta. Jeg har verken kjøpt, arvet eller fått den, men bare begynt å bruke den. Den egentlige hytteeieren, på sin side, har papirer som kan dokumentere overfor offentlige instanser at han er rettmessig eier av hytta. I en moderne stat har det rette blitt hevet opp til et kollektivt, fornuftig nivå. Hytteeiere i Norge har eiendomsrett fordi de gjennom vårt felles rettssystem er anerkjent som hytteeiere.

Slik jeg leser Hegel, mener han at lovsamlinger bør etterstrebe en mest mulig helhetlig fremstilling av dette kollektive rette, som selvfølgelig omfatter langt mer enn eiendomsrett. Det viktigste å ta med seg er at Hegel forstår det rette som virkeliggjøringen av frihet, og virkeliggjøringen er alltid sosial, fordi det rette etableres i og med andres anerkjennelse.

Selvbevissthet
Den sentrale plassen Hegel gir anerkjennelse demonstrerer at hans frihetsbegrep er sosialt. Et annet begrep som viser Hegels blikk for det sosiale er selvbevissthet. Frihet forutsetter selvbevissthet, skriver Hegel. Det er kanskje ikke innlysende at selvbevissthet er noe sosialt, men det er det altså. Hegel skiller mellom bevissthet og selvbevissthet.  Mennesker fødes med bevissthet, så utvikler de selvbevissthet i samspill med andre mennesker.

Det er flere aspekter ved denne utviklingen. Barn lærer språk av mennesker omkring, og former etter hvert egne tanker i språk. De lærer å si «jeg», «du», «dere» og så videre. Og de lærer at «jeg» kan vise til forskjellige mennesker, avhengig av hvem som sier det. Selv-bevisstheten – vissheten om selvet – oppstår i møte med andre, og er nødvendig for å kunne tenke «jeg er fri», eller «jeg vil være fri». Det å ha en bevissthet om seg selv som fri er nødvendig for å utvikle en virkelig frihet, ifølge Hegel. Fordi selvbevissthet er noe sosialt, og fordi frihet forutsetter selvbevissthet, er sosial involvering nødvendig for utviklingen av frihet. Frihetens kime sås i omgang med andre mennesker allerede før anerkjennelsen bringes til torgs.

Hegels frihetsbegrep er komplekst: Du må både ha bevissthet om deg selv som fri – vite at du kan velge hvordan du vil forholde deg til det skjer rundt deg – og denne friheten må anerkjennes av andre. Hegel skildrer en gradvis utvikling av friheten i hvert menneske ved at det stadig involverer seg med verden og andre mennesker, det utvikler gradvis selvbevissthet, mens det gir og får anerkjennelse. Og stadig spiller det sosiale førstefiolin.

Staten
Med Hegels begreper om frihet og det rette in mente, kan vi si noe om det en grunnlov befatter seg med, nemlig statsforfatningen. Ronald Reagan sa en gang: «Government is not the solution to our problem, government is the problem». Hegel taler Reagan midt imot.

For Hegel er samfunnet garantisten for frihet. Staten er vesentlig i dette samfunnet, den setter rammene for utviklingen av frihet, ved å sørge for institusjoner, som ekteskap, familie, arbeid, domstoler, politi, samt lovgivende og utøvende makt, for å nevne noe. Hvis de fungerer, gir institusjonene anerkjennelsen en fornuftig og allmenn form som gagner friheten.

Ronald Reagan sa en gang: «Government is not the solution to our problem, government is the problem». Hegel taler Reagan midt imot.

Staten er altså ikke først og fremst en trussel mot friheten. Derfor er Hegel kritisk til å tenke staten som en kontrakt, slik som i den innflytelsesrike kontraktteori-tradisjonen (Thomas Hobbes, John Locke, John Rawls,Immanuel Kant) gjør. Kontraktteoretikere mener statens grunnlag og berettigelse er en tenkt kontrakt mellom frie og rasjonelle individer. Det enkelte individet er i utgangspunktet fritt til å gjøre hva det vil. Men det innser at hvis alle gjør akkurat som de vil, så vil det begrense friheten til mange, inkludert individet selv. Individene inngår derfor en kontrakt der de enes om å oppgi litt frihet til en fellesmakt – staten – som sørger for en viss frihet til alle.

Staten blir et nødvendig onde for å oppnå frihet, og dens eneste berettigelse ligger i å tjene individenes opprinnelige frihet. Derfor er det typisk for kontraktteori, og liberal politisk teori som sådan, at fellesskap og frihet forstås som motsetninger. Staten, myndighetene eller de andre er primært en trussel mot individets frihet. Alt substansielt og innholdsmessig i staten kommer fra de enkelte individene («There is no such thing as society. There are individual men and women»).

Hegel mener det er misforstått å betrakte staten som en kontrakt. Da forutsetter man at individene har en velutviklet frihet før de inngår i et større menneskelig fellesskap. Dette er en pre-sosial frihet. For Hegel er dét i beste fall en underutviklet frihet, i verste fall ingen frihet i det hele tatt. Hegel mener kontraktteorien gir en forklaring på fellesskapet som forutsetter en type frihet som bare kan utvikles i fellesskapet. Det er filosofisk uholdbart.

Vi er som vedkubber, det er mellom oss det virkelig tar fyr.

Dessuten, når menneskers frihet og identitet er fiksert forut for sosial omgang, så innebærer det at omgang med andre mennesker ikke kan være frihets- og identitetsskapende: Hvis du vil finne seg selv og bli fri, er det innover du må gå, ikke utover mot andre mennesker. Hegel mener det er motsatt: Frihet er å føle seg hjemme i det andre (eller hos de andre). Friheten utvikles ved å forholde seg til andre menneskers måter å gjøre ting på, ved å bryne sine oppfatninger mot andres. Han skriver at vi bør se til relasjoner som vennskap og kjærlighet for å forstå hva frihet er, ikke til isolerte enkeltindivider (§7). Vi er som vedkubber, det er mellom oss det virkelig tar fyr.

Konklusjon
Dersom vi er født frie får dette følger for forståelsen av det rette.  Det rette blir å verne individet mot påvirkning og press utenfra. Individet må sikres beskyttende rettigheter som hegner om friheten det allerede har. Dette kjenner vi igjen i liberal politisk tenkning, og norske partiers partiprogrammer: Individets frihet til å bestemme selv må sikres med tydelige grenser for staten og myndighetenes makt. Individets opprinnelige frihet må beskyttes, slik at fellesskapet ikke kommer og forkludrer den.

Slik jeg leser Hegel er det misforstått å si at vi er «født frie»; prøv å overlate et nyfødt barn til seg selv, og se hvor fritt det er

Slik jeg leser Hegel er det misforstått å si at vi er «født frie»; prøv å overlate et nyfødt barn til seg selv, og se hvor fritt det er. Vi er derimot født fullstendig avhengige og sårbare, og så kan vi, om omstendighetene ligger til rette, utvikle frihet. En utviklet og virkelig frihet er det all grunn til å hegne om. Det rette, for Hegel, er derfor det som bidrar til både å utvikle og bevare friheten. Bevaring alene er ikke nok, det rette er også å sørge for at det er noe å bevare.

Jeg vegrer meg for å konkludere bombastisk om hva Hegel mener bør med i en norsk grunnlov anno 2014. Men i anledning debatten om hvorvidt menneskerettigheter bør tas opp i Grunnloven, i kjølvannet av Menneskerettighetsutvalgets rapport, finnes gode argumenter hos Hegel for innlemmelse av økonomiske, sosiale og kulturelle menneskerettigheter, samt argumenter mot at sivile og politiske rettigheter, som verner individer mot innblanding, alene gir frihet.

I tillegg er Hegel opptatt av at individer må ha plikter overfor fellesskapet, ikke bare rettigheter. Frihet virkeliggjøres også gjennom forpliktelser, og plikter kan derfor falle innenfor det rette. Det spørs om vi noen gang får se FNs menneskeplikter, og de få pliktene som finnes i Grunnloven gjelder stort sett bare staten og statsmenn (§109 er et unntak). Men hva om grunnloven for eksempel inneholdt en borgerplikt til ikke å utføre handlinger som kan bidra til å ødelegge livsgrunnlaget for fremtidige generasjoner? Er det utenkelig? Det kan gis gode argumenter for at en slik plikt på lang sikt gagner friheten, og derfor er rett.

Slik det er nå er har både nålevende og kommende slekter (faktisk!) en grunnlovsfestet rett til «et Milieu som sikrer Sundhed» og til «en Natur hvis Produktionsævne og Mangfold bevares» (§110b), men ingen plikt står til denne retten. Det blir tomme ord, uten innhold.

Det overordnede og viktigste å ta med seg fra Rettsfilosofien, for en tenkt grunnlovsforsamling i dag, er at en grunnlov skal uttrykke det rette. Det rette er det som bidrar til å utvikle og bevare friheten hos hver og en, og ifølge Hegel skjer det alltid sammen med andre.