Skal vi kunne forsvare norsk arbeidsliv, må vi våge å utfordre EU.
Spørsmålet om sosial dumping og «importert arbeidskraft» kommer nå opp som følge av at grensene stenges, også for arbeidsinnvandrerne som det norske samfunnet er blitt helt avhengig av.
Dette er et vanskelig spørsmål for fagbevegelsen og venstresida.
På den ene siden, må vi forsvare norske lønns- og arbeidsvilkår som er kjempa fram i 100 år. Et selvstendig Norge må også kunne regulere grensene rundt eget arbeidsmarked. Det ligger i definisjonen av å være et selvstendig land.
På den andre siden, har vi ingen interesse av å nøre opp under fremmedfiendtlige holdninger eller å stemple arbeidsfolk fra fattige land som «problemet».
Hvordan skal vi håndtere dette? Her vil jeg gi mitt forslag til hvordan vi bør se på saken. Skal vi forsvare norske vilkår, må vi våge å utfordre EU. Skal vi demme opp for partier som Frp, må venstresida tørre å si at det finnes problemer ved arbeidskraftimport. Og vi må ha handlekraftige løsninger på de problemene.
Sosial dumping og arbeidskrim
Sosial dumping gjennom utnyttelse av arbeidsfolk fra fattige EU-land har blitt en alvorlig trussel mot lønns- og arbeidsvilkårene fagbevegelsen har kjempet fram i Norge.
Myndigheter som Kripos og Økokrim har pekt på at «den store til gangen av (billig) utenlandsk arbeidskraft» fra EUs arbeidsmarked gir «større spillerom for kriminelle aktører, på en måte som truer med å undergrave sentrale lønns- og arbeidsbetingelser i deler av norsk arbeidsliv, og som fører til omfattende svart arbeid og annen økonomisk kriminalitet.»
Denne utviklingen må det settes en stopper for.
Vi skal ønske arbeidsinnvandrere fra EØS-området velkommen til å konkurrere om jobber i Norge. Men det er uakseptabelt hvis bofaste ansatte som har norske, framkjempede lønns- og arbeidsvilkår blir erstattet av tilreisende, mange av dem pendlere, som går på dårligere vilkår.
Mellom 2008 og 2016 falt sysselsettingen i Norge, blant ansatte som ikke er arbeidsinnvandrere. I samme periode økte antall syssel satte fra EU-land i Øst-Europa økte med nærmere 90.000 personer. Mange av disse har langt dårligere vilkår for lønn, arbeidstid og oppsigelsesvern enn det som er vanlig her i landet.
Arbeidsinnvandring i seg selv er ikke et problem. Norge har i over 60 år levd godt med et grenseløst arbeidsmarked i Norden. Dette har fungert fordi arbeidsinnvandringen har skjedd mellom land med ganske lik levestandard og noenlunde like lønns- og arbeidsvilkår.
Dagens arbeidsinnvandring fra fattige land i Øst-Europa er noe annet. Det blir i praksis umulig å opprettholde norske lønns- og arbeidsvilkår og kvalitetsstandarder, når det er fritt fram for å importere arbeidskraft fra land der pris- og lønnsnivå og boligkostnader er en brøkdel av nivået i Norge.
Vi vil ikke sitte rolig og se på at lønns- og arbeidsvilkår og som er kjempet fram gjennom 100 år raseres i løpet av 10-15 år.
Ytre høyre engasjerer seg
Hvis ikke fagbevegelsen og venstresidas partier tar føringen i denne saken, vil utviklingen i arbeidslivet nøre opp under fremmedfiendtlige holdninger.
I Storbritannia klarte ytre høyre å gjøre spørsmålet om sosial dumping gjennom arbeidskraftimport til en mobiliseringssak for de blåbrune kreftene, under kampen for Brexit.
I Norge ser vi hvordan Frp har posisjonert seg som et nei til EU-parti. Det haster å innføre langt mer effektive tiltak mot sosial dumping enn de som er forsøkt det siste tiåret.
Prinsipper for fornuftig regulering
- Fagbevegelsen må gå i spissen for en politikk som sier at Norge har rett til å regulere landegrensen rundt vårt eget arbeidsmarked, samtidig som vi markerer en tydelig front mot rasisme og fremmedfiendtlighet.
- En fornuftig regulering må ha som mål å stoppe sosial dumping på grensa. Det betyr ikke å stoppe arbeidsinnvandrerne, men å sikre at fattigere lands lønns- og arbeidsvilkår legges igjen ved grensa når de kommer inn i det norske arbeidsmarkedet.
- En fornuftig regulering må følges av et straffenivå for ulovlig sosial dumping som virkelig svir. Vi vet at sosial dumping kan være ekstremt lønnsomt for kyniske bedriftseiere. Derfor må straffa for å bryte lover og regler være avskrekkende.
- Straffereaksjoner skal ramme bedriftseieren, ikke arbeideren. Å innføre sanksjoner som straffer den polske arbeideren, for eksempel at han kastes ut av landet hvis arbeidskontrakten viser seg å være ulovlig, vil bare gjøre situasjonen hans enda mer utrygg. Vår politikk skal styrke arbeidsinnvandrerens lønns- og arbeidsvilkår, ikke gjøre ham mer underdanig og avhengig av bedriftseierens velvilje.
- Vår politikk må bygge på gjensidig respekt. På den ene siden ønsker vi arbeidsinnvandrerne velkommen. På den andre siden ber vi dem respektere at fagorganiserte i Norge vil sikre at arbeidskraftimporten skjer på en måte som ikke undergraver rettigheter og levestandard som vi har kjempet fram gjennom 100 år.
- Vi vil holde fast på den norske fagbevegelsens tradisjon: å kjempe fram forbedringer i lønns- og arbeidsvilkår gjennom egne organisasjoner og tariffavtaler. Vi skal ikke gå over til å satse på lover om minstelønn, for det tar makten ut av vår egen bevegelse og legge den i hendene på Stortinget. Samtidig innser vi at vi ikke kan forvente at ansatte fra steder med leve- og boligkostnader som ligger på en brøkdel av norsk nivå skal gå i spissen for tariffkampen her i landet.
Nasjonale tiltak mot sosial dumping
1) Utlendingslovens krav til lønns- og arbeidsvilkår på norsk nivå blir de samme for EØS-borgere som for andre utlendinger
For utlendinger fra andre land enn EU/EØS-land, stiller Utlendingslovens §23 denne forutsetningen for lovlig arbeid i Norge: «Lønns- og arbeidsvilkår er ikke dårligere enn etter gjeldende tariffavtale eller regulativ for bransjen. Dersom slik tariffavtale eller regulativ ikke foreligger, skal lønns- og arbeidsvilkår ikke være dårligere enn det som er normalt for vedkommende sted og yrke.»
Bestemmelsen gjelder både ved ansettelse i norsk virksomhet og for den som skal «yte tjenester som utsendt arbeidstaker eller selvstendig oppdragstaker» (altså «utstasjonerte» arbeidere).
Den samme bestemmelsen innføres for EØS-borgere som blir ansatt eller utstasjoneres i Norge. Det betyr ikke at de skal ha forhåndsgodkjent arbeidstillatelse, men at en EØS-borgers arbeids- eller utstasjoneringsforhold i Norge bare er lovlig når det er regulert av en signert, gyldig arbeidsavtale som sikrer lønns- og arbeidsvilkår i tråd med denne bestemmelsen.
3) Enklere kontroll og strenge straffer for ulovlig sosial dumping
Myndighetene må forenkle kontrollen med at EØS-borgere jobber lovlig i Norge (for eksempel etter modell av HMS-kortene i byggebransjen), innføre harde straffer mot bedriftseiere som har ulovlige ansatte og håndheve dem strengt.
Straffebudet skal rettes kun mot bedriften. Ut over at det ulovlige arbeidsforholdet opphører umiddelbart, legges det ingen straff på ansatte eller utstasjonerte EØS-borgere med ulovlige arbeidsvilkår i Norge.
Retten til opphold som arbeidstaker/tjenesteyter føres videre som i dagens regler for EØS-borgere (Utlendingslovens §112).
3) Avskaff løsarbeiderregimet i bemanningsbransjen
En ny bestemmelse om at EØS-borgere skal ha lønns- og arbeidsbetingelser på nivå med norske tariffavtaler vil bli lite verdt dersom det ikke strammes kraftig inn på adgangen til innleie og det blir slutt på fåtimerskontrakter og andre varianter av løsarbeid.
Løsarbeidernes avengighet av sjefens velvilje kan tvinge dem til å akseptere, eller medvirke til, brudd på Norges lover for arbeidslivet. Lønn på norsk tariffnivå hjelper ingenting hvis antall timer som følger av «ansettelsen» er 0.
Hjemmel i EØS-avtalen
Etter mitt syn må disse nasjonale tiltakene mot sosial dumping kunne innføres med hjemmel i EØS-avtalens artikkel 112. Den tillater Norge å avvike fra EUs markedsprinsipper «dersom alvorlige økonomiske, samfunnsmessige eller miljømessige vanskeligheter som kan vedvare, er i ferd med å oppstå i en sektor eller innen et distrikt».
Norske myndigheter har gjennom flere år ropt varsko om slike vanskeligheter inne flere distrikter og mange sektorer av arbeidslivet. Hvis det skal være mulig å forsvare norske lønns- og arbeidsvilkår innenfor EØS-avtalen, må vi kunne kreve norske lønns- og arbeidsvilkår for EØS-borgere i Norge.