Marxismen er en radikal kritikk som tar sikte på en revolusjonær omveltning av samfunnet slik vi kjenner det. Følgelig har marxismen vært under tung beskytning helt siden Marx’ eget angrep på den kapitalistiske produksjonsformen på midten av 1800-tallet. Det er dermed ikke så rart at det kan ha utviklet seg en slags beleiringsmentalitet blant marxister som er vant til uredelig kritikk.[1] Det er likevel skuffende at den relativt forsiktige marxisme-kritikken jeg la fram i en anmeldelse av Dag Østerbergs Fra Marx til moderne kapitalteori,[2] så langt har blitt møtt med både brask og bram, men uten substansielle motargumenter.[3]
I forrige nummer av Le Monde diplomatique skrev Espen Grønlie at jeg «mener å kunne avvise marxismen som irrelevant for vår tid».[4] Den krøkkete formuleringen kan være vanskelig å få has på, men artikkelen tyder på at Grønlie mener at jeg har hevdet at marxismen nå er irrelevant. Dette stemmer ikke. Jeg kalte tvert imot marxister «uvurderlige», og diskuterte både styrker og svakheter ved deres tradisjon. Mest av alt skrev jeg om den diskrediterte historiske determinismen, som i mange år var det kanskje aller tydeligste kjennetegnet på marxistisk analyse, i hvert fall sett utenfra. Så langt har ingen gått min kritikk av determinismen i møte, så da går jeg ut i fra at vi kan være enig om at denne delen av marxismen nå er død. Hvis ikke burde det drøftes hvordan Marx og tidligere tiders marxister kunne ta så feil om kapitalismens utvikling, og ikke minst hvilke konsekvenser dette bør ha for marxistisk analyse i dag.[5]
Mest av alt skrev jeg om den diskrediterte historiske determinismen, som i mange år var det kanskje aller tydeligste kjennetegnet på marxistisk analyse.
I min opprinnelige tekst skrev jeg at «en grunnleggende marxistisk analyse kan også framstå noe virkelighetsfjern i et samfunn hvor vi både har relativt gode arbeidsmiljølover og hvor stadig flere vanlige mennesker oppfordres til å drive egne bedrifter og ha ansatte». Her refererte jeg til Marx’ teori om lønnsarbeid som utbytting, noe som må hevdes å være en grunnplanke i hans analyse av kapitalismen. Jeg framhevet at Marx’ teorier er både sylskarp samfunnsanalyse og politisk agitasjon i ett, og at det er vanskelig å skille disse to nivåene fra hverandre. I motsetning til hva Grønlie hevder, holdt jeg døra åpen for at samfunnsanalysen fortsatt holder vann, men jeg antydet altså at politisk agitasjon fra midten av 1800-tallet kan være noe utdatert.
Lønnsarbeid som utbytting
Foranledningen for Marx’ virke var den industrielle revolusjon og framveksten av en urban industriarbeiderklasse. Millioner av mennesker ble presset inn fra landsbygda og stuet sammen i fabrikker. Der arbeidet de under forferdelige kår, men hadde også muligheten til å gå sammen og faktisk ta kontroll over samfunnets produksjon. Det var i denne sosiale konteksten at Marx utropte bedriftseierne til hovedfiende, og viste hvordan enhver ansatt ble utbyttet ved at hen produserte mer overskudd enn hen fikk tilbake i lønn. Det var slett ingen dum analyse, men hvordan skal vi bruke den på en fornuftig måte i dag?
Det var slett ingen dum analyse, men hvordan skal vi bruke den på en fornuftig måte i dag?
Det kan hevdes at Marx bare påpekte en økonomisk sammenheng uten å felle moralske dommer over noen av deltakerne i produksjonsprosessen. Ordet utbytting (Ausbeutung på originalspråket) vitner imidlertid ikke om nøytralitet. Det er her den geniale, men tidvis problematiske kombinasjonen av analyse og agitasjon kommer inn i bildet: Marx kombinerte en koherent og innovativ analyse av kapitalismen med et troverdig program for hvordan den kunne overskrides. «Filosofene har bare fortolket verden forskjellig, det kommer an på å forandre den», skrev han i Teser om Feuerbach (1845).[6]
Å anta blindt at Marx’ teorier automatisk har gyldighet i enhver historisk kontekst er ikke tradisjonen etter en stor tenker som ham verdig.
Disse to sidene av Marx er ikke nødvendigvis enkle å skille fra hverandre, men hva om betingelsene for en eller begge har forandret seg i dag? Vi er nødt til å ta inn over oss at et og annet kan ha endret seg i løpet av de siste 150 år som kan ha betydning for både analysen og agitasjonen. Å anta blindt at Marx’ teorier automatisk har gyldighet i enhver historisk kontekst er ikke tradisjonen etter en stor tenker som ham verdig.
Dersom Marx’ komme til Europa hadde vært i 2016 og ikke 1818, hadde han ikke først og fremst sett en ny samfunnsklasse presset inn i byene og stuet sammen i store fabrikker. Han hadde sett mange ulike former for arbeid, svært mange av dem utført foran dataskjermer. Han hadde sett velferdsstater under press, et voksende prekariat uten fast tilknytning til arbeidslivet, menneskeskapte klimaendringer og enorm global ulikhet. Ville han på samme måte som på 1800-tallet ha løftet fram lønnsarbeid som kjernen i den kapitalistiske samfunnsorden? Ville han pekt på forholdet mellom de som kjøper og selger arbeidskraft som selve utgangspunktet for et undertrykkende samfunn?
Stadig flere er sin egen og tidvis også andres sjef i dag, da er det mer problematisk å agitere mot arbeidskjøpere enn det var på Marx’ tid.
Vi bør være åpne for at det kan være historiske og agitatoriske grunner til at Marx tenkte som han gjorde, uten at vi behøver å kaste babyen ut med badevannet av den grunn. Vi er enige om at kapitalismen er en urettferdig og undertrykkende samfunnsorden. Spørsmålet er hvordan vi agiterer mot den i en tid hvor de færreste jobber under slavelignende kår i umiddelbar fysisk nærhet til hundrevis av kolleger. Stadig flere er sin egen og tidvis også andres sjef i dag,[7] da er det mer problematisk å agitere mot arbeidskjøpere enn det var på Marx’ tid. Av den grunn er det heller nesten ingen som gjør dette på et overordnet samfunnsnivå, selv om det selvfølgelig er streiker fra tid til annen. I Vesten kan det virke som om tiden har reist fra den agiterende delen av marxismen. Vi får neppe et flertall av befolkningen her til å reise seg mot kapitalismen og utvikle en ny, kollektiv produksjonsform ved å messe om lønnsarbeid som utbytting.[8] Betyr det at tiden også har reist fra den underliggende analysen av hva som gjør kapitalismen urettferdig?
Ny asiatisk produksjonsform?
I Vesten kan det virke som om tiden har reist fra den agiterende delen av marxismen.
Et motargument vil være, som Grønlie skriver, at «det moderne verdensmarkedets proletariat for en stor del befinner seg i Sørøst-Asia». Dette er åpenbart et sentralt poeng. Om Marx’ 1800-talls Europa ikke akkurat er blitt teleportert til Sørøst-Asia anno 2016, så er det liten tvil om at store deler av kroppsarbeidet som skaper profitt i dagens globale kapitalisme utføres på fabrikker i såkalte utviklingsland. Produktene som produseres der selges hos oss. I tillegg bruker et firma som Apple sin markedsmakt til å unndra seg beskatning her, noe som igjen fører til at vestlige velferdsstater mister inntekter og blir vanskeligere å videreføre. Arbeiderne i Kina og det fattige sør, som produserer alt fra smarttelefoner til t-skjorter og joggesko, er attpåtil ofte skviset inn i byene fra landsbygda og stuet sammen under kummerlige forhold.
Uten eierskap til produksjonsmidler kan vi neppe anses som en del av et globalt borgerskap, men siden de fleste av oss ikke er særlig undertrykte heller, hvordan passer vi da inn i analysen?
Hvis det er sånn at arbeiderklassen nå stort sett bor i andre land, hvilke konsekvenser har det for kampen for sosialisme? Skal vi nordmenn bare sitte stille og vente på å bli bekjempet eller kan vi bidra på andre måter? Uten eierskap til produksjonsmidler kan vi neppe anses som en del av et globalt borgerskap, men siden de fleste av oss ikke er særlig undertrykte heller, hvordan passer vi da inn i analysen?
For mange virker det som om det holder å påpeke at det finnes fattige arbeidere i Asia, og at enhver kritikk av marxismen dermed blir irrelevant. Det kan hevdes at spørsmålet til syvende og sist dreier seg om hvordan vi, som Marx, kan skape et effektiv politisk subjekt for å overskride kapitalismen. Dette er et ikke helt ukjent tema for tenkere som Antonio Negri og Ernesto Laclau – tenkere Østerberg utelater fra sin gjennomgang av nyere kapitalkritikk. Marx’ svar var å postulere at «all historie om samfunnene til i dag er historien om klassekamper», for så å hevde at denne kampen, under kapitalismen, var blitt redusert til en kamp mellom arbeiderklasse og borgerskap. Istedenfor å forstå slike dogmer som en vitenskapelig analyse hevder jeg altså at vi må forstå tiden dette tankesettet vokste ut av og ta høyde for at Marx også var agitator. Negri har utarbeidet en teori om den løst definerte multituden som et samlende politisk subjekt for vår tid, mens Laclau har forsøkt seg på folket. Jeg skal på ingen måte hevde at alle svarene ligger i disse abstraksjonene, men de ovennevnte filosofene har i hvert fall tatt inn over seg viktigheten av å historisere Marx’ tenkning, for dermed å kunne videreutvikle den for vår egen tid.
Det kan hevdes at spørsmålet til syvende og sist dreier seg om hvordan vi, som Marx, kan skape et effektiv politisk subjekt for å overskride kapitalismen.
Grønlie virker mer opptatt av å feilaktig framstille det som om jeg avviser Marx, for så å løst forsvare bruddstykker av læren og konkludere med at verden jammen er urettferdig og at vi derfor fortsatt trenger Marx.[9] Vi er nødt til å komme oss videre. Marx kan da være svært nyttig, men ikke hvis han brukes til å redusere debatten om kapitalisme og mulighetene for en annen samfunnsorden til et banalt «for eller mot Marx».
Klimaendringene har en sammenheng med kapitalismens veksttvang, og over hele Europa ser etterkrigstidas sosialdemokratiske orden ut til å rase sammen. I en slik kontekst kan det godt hende at kritisk tenking om kapitalismen vil kunne få stadig større gehør i offentligheten, men et lunkent, gammel-marxistisk «hva var det vi sa» vil neppe være alt som skal til for at alternativer til kapitalismen skal kunne utvikles og blomstre. Teknologiske nyvinninger antyder at vi i nær framtid vil kunne produsere stadig mer ved hjelp av stadig mindre arbeidskraft, uten at det nødvendigvis vil komme folk flest til gode. Denne utviklingen peker mot at lønnsarbeid som det sentrale elementet i forståelsen av kapitalismen og bekjempelsen av denne kan være modent for revurdering.
Utviklingen peker mot at lønnsarbeid som det sentrale elementet i forståelsen av kapitalismen og bekjempelsen av denne kan være modent for revurdering.
Selv om man kanskje ikke skulle tro det av å lese Dag Østerbergs nye bok eller kritikken av min anmeldelse av den, så har marxister av ulik avskygning lenge debattert mange av spørsmålene jeg tar opp.[10] Marxisme trenger ikke å være en pakkeløsning, og det hadde vært fint om norske beundrere av Marx kunne stige opp av skyttergravene, og forholde seg konstruktivt til den ganske betydelige delen av menneskeheten som ikke anser seg selv som marxister. Hvis vi så skulle bli enige om at lønnsarbeid som utbytting fortsatt er nøkkelen til å forstå og forandre kapitalismen, da har vi en mildt sagt ganske stor utfordring foran oss i å få dette til å framstå som relevant for de vi mener blir utbyttet, i hvert fall her hjemme.
—
[1] For et nylig eksempel, se Pål Mykkeltveit, «Sosiologiens elendighet», Minervanett, 22. august 2016.
[2] Ola Innset, «Er en moderne marxisme mulig?», Klassekampen, 6. august 2016.
[3] Se Harald Berntsens korte spydigheter i Klassekampen («Innset og Marx», 9. august 2016), som jeg har besvart høflig: Ola Innset, «Utdatert politisk retorikk?», Klassekampen, 17. august 2016.
[4] Espen Grønlie, «En verden å vinne», Le Monde diplomatique, september 2016.
[5] Noe av årsaken til at jeg er såpass utålmodig med marxistisk analyse kan være mitt eget virke som historiker med nyliberalisme som fagfelt. Marxistiske analyser som Dominique Lévy og Gérard Duménil, The Crisis of Neoliberalism, Harvard University Press, Cambridge Massachusetts, 2011, eller David Harvey, A Brief History of Neoliberalism, Oxford University Press, Oxford – New York, 2005, ser nyliberalisme, dypest sett, som nok en episode i kampen mellom samfunnets klasser. Det kan for så vidt tenkes at dette stemmer, men en rekke unøyaktigheter om nyliberal filosofi og praksis gjør at man lett kan mistenke dagens marxister for å ha bestemt seg for svaret før de begynte undersøkelsen.
[6] Karl Marx, Marx i ett bind, Pax Forlag, Oslo, 1978.
[7] Ifølge SSB har 66 002 norske virksomheter mellom 1 og 9 ansatte, 366 444 har null. Statistisk Sentralbyrå, «Virksomheter, 1. januar 2016», http://ssb.no.
[8] I hvor stor grad dette er en slags «tidsånd», et resultat av strukturelle utviklinger utenfor noens kontroll eller en villet politikk er et meget interessant spørsmål. Klassekampen har den siste tiden satt fokus på hvordan undervisning i «entreprenørskap» blir en stadig viktigere del av grunnskolen. Se også Ida Søraunet Wangberg, «Er det virkelig Apple som utvikler samfunnet?», Manifest Tidsskrift, 2. desember 2015.
[9, 10] Med unntak av det dårlig funderte angrepet på undertegnede skriver Espen Grønlie mye klokt i sin tekst. På et punkt refererer han til min påstand om at Marx’ verditeori er problematisk, og kommenterer at det er «scientistisk» å behandle dette som et fagøkonomisk spørsmål. Det er for så vidt sant, og mitt poeng var først og fremst at jeg skulle ønske at Dag Østerberg hadde tatt for seg noen av de mange innvendingene mot marxisme som i dag er pensum på de fleste universiteter, for eksempel kritikken av arbeidsverditeorien. Vi kan helt sikkert være enige om at marxisme må svare på kritikk for å utvikle seg og bli bedre.
Denne teksten har tidligere stått på trykk i norske Le Monde diplomatique.