Manglende dybde i norsk USA-dekning

Senator Bernie Sanders vil bli demokratenes presidentkandidat. Her med kona Jane. Foto: Gage Skidmore

Norge har flere USA-eksperter enn bakere. Likevel er det sjeldent vi får perspektiver utover det man kan lese i Washington Post og New York Times. Det er ikke tilfeldig at Donald Trump vant i 2016, og at Bernie Sanders på ny ser ut til å gjøre det sterkt. Et land i forfall og en politikerklasse uten bakkekontakt har fått amerikanerne til å lete etter alternativer. Selv om denne utviklinga skjer rett foran øynene våre, så er det det klassiske spillet à la TV-serien West Wing nordmenn får ta del i avisspaltene og på TV.

Norske USA-eksperter er faglig dyktige. De kan ramse opp alle presidenter i rekkefølge og de kan alle formaliteter i riksrettprosessen mot Trump. Men for å komme under huden på de drastiske endringene som skjer i amerikansk politikk så holder det ikke å forstå institusjonene.

I 2016 ledet Clinton primærvalget mot Sanders på alle målte barometre. Hun hadde mest støtte fra politikerkollegaer, hun fikk store summer i valgkampstøtte fra milliardærer, var klart mest kjent, og ikke minst: hun var ikke sosialist. «Alle» trodde Clinton skulle ro i land en enkel seier, men mot alle odds fikk hun kamp til mål. Hvorfor? Det er mye lærdom å hente fra 2016.

For å komme under huden på de drastiske endringene som skjer i amerikansk politikk holder det ikke å forstå institusjonene.

Protest mot systemet og det etablerte har lenge vært i emning. Det begynte med finanskrisa og dens konsekvenser for vanlige folk. Siden har den eksplosive prisveksten i det privatiserte helsevesenet vært et av områdene som har skapt frustrasjon. Hvert år går 500 000 personlig konkurs fordi de ikke har råd til å betale egne helseutgifter. 30 000 dør fordi de ikke får hjelp. Folkefinansieringssiden gofundme.com er fylt opp av insulinbrukere og kreftpasienter som prøver å samle nok kroner fra venner og kjente til å holde seg i live.

Unge amerikanere vokser opp med mindre kjøpekraft enn foreldrene, samtidig som de må betale mer skolepenger for å studere, og mer i husleie. Stadig flere blir tvunget til å bo hjemme hos foreldrene til de er over 30. Stadig færre får barn. De kan ikke ta seg råd.

Det var delstatene i det såkalte rustbeltet, kjent for bilindustri og gruvedrift, som overraskende for mange gav Trump seieren. Delstater som Michigan, Wisconsin og Pennsylvania er alle rammet av en nedlagt industri og dramatisk arbeidsløshet. Delstatene stemte med glede på Obamas «hope» og «change», men etter åtte år var ytterligere arbeidsplasser forsvunnet.

Det er ikke lenger taleegenskaper som er det viktigste. De blir ikke lenger frastøtt av begreper som sosialisme.

Jeg har selv opplevd hvordan industribyer som Toledo, Ohio er i ferd med å rakne. Jeg har snakket med streikende arbeidere som ikke hadde troa på de klassiske Washington D.C.-politikerne, og var usikre på om de kom til å stemme på verken Trump eller Clinton. Jeg snakket med en mann i Wichita, Kansas, som hadde flytta fra den svært dyre delstaten California. Han hadde ikke lengre hadde råd til kostnadsnivået i solskinnsstaten. Kona hadde nemlig fått kreft, og den dyre behandlinga førte dem inn i stor gjeld. Gjelda ble ikke sletta selv om behandlinga ikke førte fram. Ingen kone, masse gjeld.

I Austin, Texas, bodde jeg hos en familie der familiefaren var rammet av demens. Ingen hjelp fra det offentlige, betød at mor og sønn måtte snu rundt på livene og bli hjelpepleiere. Når han i fjor høst døde, endte de opp med tusenvis av kroner i gjeld for ambulansefrakt.

Det blir stadig tøffere å være amerikaner. Overalt. Derfor er ikke det viktigste på amerikanernes agenda å få valgt en kvinnelig president. Det er ikke lenger taleegenskaper som er det viktigste. De blir ikke lenger frastøtt av begreper som sosialisme. De lytter ikke først og fremst til ekspertene på CNN.

Misforstå meg rett. Rasismen flyter i USA. Kvinneforakt finnes i alle delstater. Mange stemmer med dette i bakhodet. Men langt ifra alle. Mange unnlot å stemme. Mange gikk fra å stemme på Obama til å stemme på Trump. Det er gode grunner til å spørre seg hvorfor.

Sanders var forut for sin tid, og har stått last og brast med sine verdier gjennom en lang politisk karriere.

For mange amerikanere var Trump en annerledes politiker. En som ikke veide hvert ord opp mot tips fra konsulenter og pr-rådgivere. Han snakka fra levra. Flere av sakene han gikk til valg på i 2016 brøt dessuten med høyre-venstrelogikken til de amerikanske partiene. Han var mot de konsensusbaserte frihandelsavtalene som førte produksjonen ut av USA. Han skulle stoppe krigene. Han lovte å ikke kutte i offentlig pengebruk til helse og pensjon.

Sanders var heller ingen typisk politiker. Videoer og nyhetssaker fra Sanders lange politiske liv, viser en konsistens som mangler sammenligning. Han har kritisert nyliberal politikk, argumentert for større omfordeling og styrket velferd hele livet. Han har kjempet mot krig. Han var med i den amerikanske borgerrettighetskampen. Som borgermester i Burlington, Vermont, arrangerte han Pride allerede på 80-tallet. På samme tid snakket han om faren med klimaendringer.

Sanders var forut for sin tid, og har stått last og brast med sine verdier gjennom en lang politisk karriere. At han er 78 år gammel, og kan bli USAs klart eldste president gjennom tidene, er uviktig. Han er til å stole på, og står for nødvendige politiske endringer.

Det beste som er skapt for å forstå dagens USA fra Norge kommer ikke fra korrespondentene, men fra Thomas Seltzer og Trygdekontorets dokumentar «I Hillary og Donalds bakgård». Den viser nettopp hvordan vanlige amerikanere strever. Kandidaten som mobiliserer mest blant disse gruppene kan forberede seg på innsettelsesseremoni i Washington D.C. januar 2021.

Han som ligger best an til å lykkes med det er nettopp Bernie Sanders. Men da han i februar 2019 offentliggjorde sitt nye forsøk i Demokratenes primærvalg, ble han avfeid av et helt kommentariat. Yngre, mer karismatiske politikere var kommet til. Noen av de støttet deler av Sanders politikk. Han var ferdig. Men ekspertene tok feil – igjen.