Kapitalismens avdemokratisering

Den tyske sosiologen Wolfgang Streecks nyeste bok, Gekaufte Zeit. Die vertagte Krise des demokratischen Kapitalismus («Kjøpt tid. Den demokratiske kapitalismes utsatte krise»), har vakt stor oppsikt både i hjemlandet og internasjonalt for sitt knallharde og pessimistiske budskap om at det vestlige demokratiet forvitrer under kapitalismen. Lik Piketty analyserer Streeck den økonomiske utviklingen i etterkrigstiden, og viser at ulikhetene øker med 80-tallets deregulering av finanssektoren og store kutt i offentlig sektor. Men der Piketty er mest opptatt av å vise hvordan den økonomiske ulikheten øker, ønsker Streeck å vise hvordan dette forskyver maktforholdene, fra arbeid og fellesskap til kapital og markedskrefter. Streeck er professor i sosiologi og direktør for Max-Planck-Institut für Gesellschaftsforschung i Köln. Boka bygger på tre såkalte Adorno-forelesninger som Streeck i 2012 var invitert til å holde ved Institut für Sozialforschung i Frankfurt. I tillegg til foredragene er bokutgaven forsynt med et kort avsluttende kapittel om euroen og EUs fremtid, skrevet høsten 2012. Boka er oversatt til engelsk og svensk.

Illusjon om vekst
Streeck omtaler seg som makrososiolog. I Gekaufte Zeit ønsker han å være tverrfaglig og dyrke syntesen fremfor enkeltanalysen. Mange delresultater settes inn i en større historisk-teoretisk sammenheng. Streeck er til tider spissformulert på grensen til det tabloide, men han argumenterer overbevisende og den forskningsmessige forankringen virker bunnsolid. Det er en debattbok med et klart budskap, mot liberalisering, mot euroen og mot maktoverføring til EU. Det hører kanskje med til sjangeren «politisk økonomi», at forfatteren ikke ofrer mye plass på eventuelle motargumenter. Streeck har betegnende nok ingen angst for å bli assosiert med Karl Marx eller Frankfurterskolen: «Etter det som skjedde i 2008 er det ikke mulig å forstå politikk og politiske institusjoner uten å sette dem i forbindelse med markedets økonomiske interesser, samt de klassestrukturer og konflikter som dette medfører»(s. 17).[1] Gekaufte Zeit er den mest pessimistiske fagboka jeg har lest på lenge. Men det er også en analyse med stor forklaringskraft. De løsrevne økonominyhetene man hver dag bombarderes med, setter Streeck på en formel.

Med inflasjon på 70-tallet, statsgjeld på 80-tallet og privat gjeld på 90-tallet har demokratiene «kjøpt tid».

Det historiske samspillet mellom demokrati og kapitalisme står sentralt i Streecks analyse av den nåværende økonomiske krisen i de europeiske velferdsstatene. Som tittelen forteller, handler det om «Kjøpt tid. Den demokratiske kapitalismes utsatte krise». Ifølge Streeck er dagens finanskrise, bankkrise og realøkonomiske krise det foreløpige sluttpunktet for en lang nyliberalistisk transformasjon av etterkrigskapitalismen. Med inflasjon på 70-tallet, statsgjeld på 80-tallet og privat gjeld på 90-tallet har demokratiene «kjøpt tid» og lenge kunstig opprettholdt illusjonen om at vi befinner oss i en vekstkapitalisme, som tilbyr materiell fremgang for alle. Ifølge Streeck er det nå sannhetens time for en historisk ny type markedskapitalisme, som ikke alene har sviktet store deler av befolkningen fundamentalt, men som også i stigende grad har immunisert seg mot demokratisk styring.

Streeck har et dynamisk, historisk perspektiv på dagens krise. Han har forsket på den økonomiske utviklingstendensen i de rike demokratiene i den vestlige verden fra krigen og frem til i dag. Løfter man blikket fra «varieties-of-capitalism»-litteraturen ser man ifølge Streeck, at det over tid er slående mange makroøkonomiske likhetstrekk i de nasjonale utformingene av samspillet mellom kapitalisme og demokrati. Streeck illustrerer bredden med tall fra mange land, men særlig USA, Tyskland og Sverige går igjen. «Den grunnleggende dynamikken er den samme»(s. 13), og samtlige substansielle forandringer i de kapitalistiske demokratienes økonomi har hatt sitt utspring i USA: «Opphøret av Bretton-Woods-systemet og inflasjonen, budsjettunderskudd som følge av skattemotstand og skattesenkninger, økt gjeldsfinansiering av statlige aktiviteter, konsolideringsbølgen på 90-tallet, deregulering av det private finansmarked som del av en privatisering av offentlige oppgaver, og senest i 2008 bank- og finanskrisen».(s. 13)

Fredsavtalen mellom demokrati og kapitalisme omtaler Streeck som et «tvangsekteskap» som langsomt går i oppløsning.

Dagens krise har med andre ord en forhistorie, og lik Piketty peker han på 70-tallet som et vendepunkt. Etter 1945 var kapitalismen på defensiven, og arbeiderklassen tilsvarende styrket som følge av verdenskrig og systemkonkurranse fra Sovjet. Opprettelsen av kapitalistiske demokratier var i Vesten betinget av at markedsøkonomien kom med store innrømmelser på det sosiale området. I tråd med tidens keynesianske styringsoptimisme var etterkrigs­kapitalismen preget av en markedsdisiplinerende, planleggende og omfordelende intervensjonsstat. Planlegging var ikke forbeholdt østblokken. Også Kennedys og Johnsons rådgivere var keynesiansk skolerte og intervensjonsvennlige økonomer. Denne fredsavtalen mellom demokrati og kapitalisme omtaler Streeck som et «tvangsekteskap» som langsomt går i oppløsning (s. 27).

Kapitalismen som nyttedyr
I sin første forelesning griper Streeck tilbake til noen av datidens nymarxistiske kriseteorier, blant annet Jürgen Habermas’ «Legitimationsprobleme im Spätkapitalismus» fra 1973. Ved første øyekast kan det virke som et billig poeng, en slags Frankfurter-intern distansering fra noen opplagt utdaterte kapitalismekritiske teorier,[2] men Streecks ærende er langt mer pedagogisk. Ser man nærmere på datidens forventningshorisont, blir det tydelig hvor ideologisk overrumplende liberalismens seiersgang etter 70-tallet har vært. Det er, som Streeck bemerker, tankevekkende at banker og finansmarkeder ikke var nevnt i 60- og 70-tallets kriseteorier (s. 34). Selv dens kritikere betraktet kapitalismen som et nyttedyr, ikke som et rovdyr (s.44). Datidens «legitimeringskriser» handlet derfor grovt sagt om, hvorvidt kapitalismen som system ville gjøre nytte nok, om arbeiderne ville akseptere det kapitalismen kunne tilby av behovstilfredsstillelse.

Ser man nærmere på datidens forventningshorisont, blir det tydelig hvor ideologisk overrumplende liberalismens seiersgang etter 70-tallet har vært.

Utviklingen etter 1968 tok som kjent en helt annen retning. Studentenes kamp mot «konsumterror» ble innen lenge avløst av en periode preget av konsum og kommersialisering som savner historisk sidestykke. «Det var ikke massene som sviktet etterkrigskapitalismen og brakte den til opphør, det var kapitalen», skriver Streeck (s. 41). Han foreslår at vi betrakter legitimeringsproblematikken fra kapitalens side, at vi begriper kapitalens «ubehag ved demokratiet», dens motvilje mot de sosiale forpliktelsene som den politisk var blitt pålagt etter krigen (s. 47). På 70-tallet lyder startskuddet for en økonomisk liberalisering som ingen teori var i stand til å forutse. Med henvisning til blant annet Keynes, Weber, Schumpeter og Polanyi påpeker Streeck at de fleste store teoretikere i starten av det 20. århundre anså den liberale kapitalisme som en samfunnsform uten nevneverdig fremtid (s. 56). De frie og selvregulerte markedene skulle likevel vende tilbake med en uhørt kraft. Streeck beskriver liberalismens strategi som todelt: Dels skal intervensjonsstaten stekkes og slankes, dels skal markedet gjeninnføres som primær økonomisk allokeringsmekanisme (sosial rettferdighet skal erstattes av markedsrettferdighet). Det som følger, er historien om fire tiår med skrittvis deregulering og privatisering på etter hvert samtlige samfunnsområder.

Skille mellom politikk og økonomi
Gekaufte Zeit gir en grundig fremstilling av denne historiske maktforskyvningen mellom arbeid og kapital, mellom de lønnsavhengige og de profittavhengige, som for Streeck også er historien om en ødelagt maktbalanse mellom demokrati og kapitalisme. Markedets tiltakende primat over politikken belyses med eksempler fra en rekke områder. Ganske visst trenger nyliberalismen en sterk stat blant annet for å begrense fagforeningenes makt, men den er mindre forenelig med en demokratisk stat, som griper inn i markedskreftenes frie spill for å omfordele rikdom.

Det illustrerer radikalitet i Streecks analyse at han oppriktig mener at utviklingen peker mot et slags markedsdiktatur, der demokratiet er redusert til noen utvalgte rettstatsfunksjoner.

Dette spenningsforholdet mellom kapitalisme og demokrati er eldgammelt. Etterkrigstidens demokratiske kapitalisme, fredskapitalismen som Streeck kaller den, er ingen historisk selvfølge eller naturlov. Før krigen var kapitalen og borgerskapet skeptisk til demokratiet, og venstrefløyen på sin side snakket om proletariatets diktatur og nødvendigheten av et folkedemokrati. Etterkrigstidens demokratiske kapitalisme hadde to ledeprinsipper: Markedsrettferdighet og sosial rettferdighet. Mens første prinsipp er noenlunde lett å definere – som noe funksjonelt – kan sosial rettferdighet defineres på mange måter (minstelønn, full sysselsetting og så videre). Økonomer har en tendens til å ville eliminere problemet ved å la markedets logikk være hele moralen, fordi den angivelig er «verdifri». Streeck viser til Friedrich von Hayek som eksempel på en tenker som ser sosial rettferdighet som en farlig type ideologi (s. 92).[3] Fra et markedsperspektiv vil en politikk med krav om sosial rettferdighet alltid være irrasjonell og vilkårlig. Her er det en grunnleggende asymmetri: Mens kapitalens lønnsomhetskrav er en betingelse for systemets funksjonalitet, blir arbeidstakernes tilsvarende krav betraktet som en forstyrrende faktor (s. 95). Fra et sosialt perspektiv er kapitalismen i sitt vesen et system som trenger løpende korrektur. Kapital-interessene vil til en viss grad akseptere dette kravet: Ikke for å gjøre taperne om til vinnere, men for å holde taperne inne i spillet, slik at vinnerne kan fortsette med å vinne (s. 94).

Det illustrerer radikalitet i Streecks analyse at han oppriktig mener at utviklingen peker mot et slags markedsdiktatur, der demokratiet er redusert til noen utvalgte rettstatsfunksjoner og for øvrig fungerer som underholdning for middelklassen. Markedstenkningen har etter hvert tvunget frem det man i finanssjargongen kaller en fire wall mellom politikk og økonomi.

Gjeldsstatens avhengighet av markedets tillit dikterer i økt grad den økonomiske politikken i de vestlige demokratiene.

En interessant linje i Streecks bok følger nasjonalstatens utvikling fra en klassisk «skattestat» til den i løpet av 80-tallet blir en «gjeldsstat», og nå – med hjelp fra EU – er godt på vei til å bli det Streeck kaller en internasjonal «konsolideringsstat». Den andre forelesningen i boka er en grundig og original diskusjon av konsekvensene av overgangen fra skattestat til gjeldsstat. Streeck har to sentrale poeng. Det ene er, at opptak av statslån henger nøye sammen med en sviktende evne og vilje til å beskatte statens borgere. I liberaliseringens og internasjonaliseringens tidsalder har nasjonalstater i jakt på investeringer startet en nedadgående skattekonkurranse mot hverandre (s. 102).[4] Det andre poenget er at gjeldstaten må betraktes som en helt ny politisk størrelse, som følger sine egne lover. Gjeldsstaten er en stat med to «folk», fordi kreditorene, det vil si finanskapitalen, også omtalt som «markedsfolket», har blitt en størrelse som staten må ta hensyn til på linje med det vanlige «statsfolket». Ifølge Streeck er denne nye fasen i forholdet mellom demokrati og kapitalisme svært lite utforsket. Han oppstiller en modell for konflikten mellom disse to veldig ulike interessegruppene og krydrer analysen med aktuelle eksempler. Rolf Breuer, daværende sjef for Deutsche Bank, skrev i april 2000, at finansmarkedet kan betraktes som en «femte statsmakt» som ved siden av mediene har en viktig vekterrolle.

Mot euroen
Emnet for Streecks tredje forelesning er den pågående overgangen til en konsolideringsstat. Denne utviklingen akselererer med de stabiliseringstiltak finanskrisen har utløst, som for eksempel European Stability Mechanism (ESM). Gjeldsstatens avhengighet av markedets tillit dikterer i økt grad den økonomiske politikken i de vestlige demokratiene. Det har blitt en selvfølge at «markedet må beroliges». Det skal ikke herske tvil om at staten vil tilgodese «markedsfolket», som regel ved å innføre sparetiltak for «statsfolket». Det er i markedet og kapitalens interesse at det i forfatningen innføres økonomiske styrings­instrumenter som er uavhengige av velgernes suverenitet og fremtidige regjeringer.

Siden innføringen av det indre marked i 1992 har EU fungert som en effektiv «liberaliserings­maskin».

Stabilitetspakten er for Streeck et eksempel på en type gjensidig overvåking, kontroll og sanksjon som begrenser de nasjonale regjeringers demokratiske frihet på bekostning av den stabilitet som finansmarkedene krever. At slike regler utformes med evighetskarakter synes å være et kjennetegn ved EU (s. 155). Markedstilpasningen har blitt grunnlovsfestet. «Da vil markedene være grundig immunisert mot politisk intervensjon, og liberaliseringen av den moderne kapitalisme har nådd sitt sluttpunkt» (s. 133).

Siden innføringen av det indre marked i 1992 har EU fungert som en effektiv «liberaliserings­maskin» ifølge Streeck (s. 148). Mens EU-kommisjonen på 90-tallet var den viktigste pådriveren for privatisering av offentlig sektor med henvisning til regler om fri konkurranse, har EU-domstolen i det seneste hatt en like viktig rolle som forvalter av EUs fire friheter, den frie flyten av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft. Euroen er kronen på verket for det indre marked. Elimineringen av devalueringen som verktøy var ifølge Streeck essensiell for å fullføre en liberaliseringsprosess som skal beskytte markedet mot politiske inngrep. Til slutt har Streeck et lengre forsvar for devalueringen som et genuint demokratisk verktøy.

­­Gekaufte Zeit er dyster lesning. Streeck ser det ikke som forskerens oppgave å levere løsninger sammen med analysen. Han foreslår likevel at man prøver å redde de rester av demokrati som nasjonalstaten forvalter. Det betyr i praksis en avvikling av euroen, og et farvel til utopien om et felleseuropeisk demokratiprosjekt. Med klar adresse til Jürgen Habermas snakker Streeck om kolleger med en «selvpålagt forpliktelse til optimisme»(s. 241). Hva hjelper det, spør Streeck, at EUs kommende president er folkevalgt, hvis han er uten innflytelse overfor den europeiske sentralbankens president eller EU-domstolen.

 

Litteratur

Wolfgang Streeck. Gekaufte Zeit: Die vertagte Krise des demokratischen Kapitalismus. Berlin: Suhrkamp 2013, 271 s.

 

Deler av denne teksten publiseres som bokessay i tidsskriftet «Sosiologi i dag», vol. 45, nr. 2 (2014)

[1] Denne og de følgende oversettelser er ved forfatteren.

[2] Både Habermas og Streeck har vært studenter hos Theodor W. Adorno

[3] En hederlig, men bemerkelsesverdig affirmativ innføring i Hayeks tankegods finner man i Torbjørn Røe Isaksens masteroppgave. Torbjørn Røe Isaksen. Endring og tradisjon hos F.A. Hayek, Oslo Universitet 2008. Hentet fra https://www.duo.uio.no/handle/10852/14868

[4] Streeck mener at den klassiske Common-Pool-teorien må snus på hodet: «statens gjeldskrise skyldes ikke at den brede befolkningen har misbrukt demokratiet og bevilget seg selv for mye fra offentlige kasser. Snarere har de som har profitert mest av det kapitalistiske samfunnet, innbetalt for lite og faktisk stadig mindre til det offentlige.»(s. 111).