Nemesisen har stjålet hennes t-skjortekonsept.
Mitt første møte med regissør Noah Baumbach var med filmen The Squid and the Whale som jeg så sammen med en venninne i vår utrolig lille og kalde leilighet på Grünerløkka. Vi satt under tykke tepper etter forgjeves å ha prøvd å fyre opp i en kamin mens dramaet utspant seg på en liten tjukkas-tv. The Squid and the Whale handler om en famille i åttitallets Brooklyn hvor foreldrene bestemmer seg for å skille lag. Noe som går alt annet enn knirkefritt. Det er rett og slett en ganske grundig skildring av en skilsmisse 80s-style og en familie i fullstendig oppløsning. Jeg husker at jeg ble i usedvanlig dårlig humør av denne, samtidig som jeg innså at den nok egentlig var en veldig god film.
Dette var i det herrens år 2005. Noah Baumbach har absolutt vært en hardt arbeidende filmskaper både før og etter.
Et fantastisk liv, mange imponerende filmer
Han debuterte som regissør i 1995 med komedien Kicking and Screaming og har jobbet med både regi og manus på en ganske imponerende mengde filmer siden den gang. I Norge er han nok best kjent for The Squid and the Whale og Frances Ha. Det er ikke lenge siden hans siste film While We’re Young (som faktisk åpner med en dialog fra Byggmester Solness av Henrik Ibsen) var å se på norske kinoer. Nå er han tilbake igjen. Denne gangen med Mistress America.
Skal man være så dristig og trekke rød tråd gjennom filmografien til Noah Baumbach, må det nok være at han skildrer mennesker som står på kanten til en stor forandring i livet sitt.
De siste årene har Baumach levd og arbeidet med skuespilleren Greta Gerwig.
De samarbeidet i den kritikerroste Frances Ha, og har nok en gang jobbet sammen i Mistress America, der Gerwig spiller hovedrollen og har vært med på å skrive manus. Det må være et fantastisk liv. Jeg kan se det for meg. Der de sitter, Noah og Greta, i sin store og urbane leilighet i Brooklyn, New York, og drikker soyabaserte kaffedrikker mens de skriver filmmanus sammen.
Han skildrer mennesker som står på kanten til en stor forandring.
En ung student i storbyen
I Misstress America blir vi tatt med til dagens New York.
Dit har Tracy (spilt av Lola Kirke) nettopp flyttet for å begynne på college. Hun er klar som et egg for sin nye tilværelse som ung student i storbyen. Hun vil skrive, få nye venner, kule kjærester og bli medlem av collegets litterære klubb der kun de beste får være med.
Men den nye tilværelsen blir ikke helt som hun har tenkt seg. Istedenfor å feste, ha dype intellektuelle samtaler og kline med kule gutter blir hun gående mest for seg selv i en by full av uhåndterlige muligheter. For hvordan blir man egentlig kjent med folk i en ny by? Jeg har aldri gått på college, men følelsen av å være på et helt nytt sted, mutters alene, er lett å kjenne seg igjen i, og skildres imponerende godt av Lola Kirke.
Datteren til mannen som moren skal gifte seg med
Tracy får til slutt en venn i den lett forvirrede gutten Tony (Matthew Shear). Han drømmer også om å bli et skrivende menneske, men sliter med å finne sin plass. Når både Tracy og Tony får avslag på grått papir om medlemskap i collegets lukkede litterære klubb, og Tony plutselig dukker opp med en ny kjæreste ved navn Nicolette (spilt av Jasmine Cephas Jones), bestemmer Tracy seg for å ta grep. Etter forslag fra sin mor ringer hun til Brook – datteren til mannen som moren snart skal gifte seg med.
Brook er mer enn ti år eldre enn Tracy. De har aldri tidligere møttes, men hun er den eneste hun er i nærheten av å kjenne i New York.
Kanskje jeg er blitt bortskjemt med velartikulerte kvinnelige karakterer de siste årene.
Et spektakulært New York-liv
Brook er i begynnelsen av 30-åra og lever det som tilsynelatende er et spektakulært New York-liv. Hun har ingen utdannelse, men hun er self made queen with salsa on the side.
Hun danser på scenen med kule rockeband om natta. Om dagen er hun spinninginstruktør, leksehjelper, interiørkonsulent og gründer. Alle de kornglente veier av selvransakelse og festing hun har gått i 20-åra, skal nå føre frem til den ultimate drømmen:
En egen restaurant som muligens også skal være en frisørsalong.
Brook bobler over av selvtillit og pågangsmot. Det har riktignok vært noen skjær i sjøen på veien, blant annet har nemesisen hennes, Mamie-Clair (spilt av Heather Lind), stjålet hennes t-skjortekonsept, forlovede og to katter. Men nå bor hun i sin ulovlige leilighet på Times Square sammen med sin greske kjæreste Stavros, som for øyeblikket er hjemme i Hellas for å redde hjemlandet.
Der og da bestemmer Tracy seg for å dra en Knausgård.
Et fyrverkeri av en redningskvinne
I mellomtiden spaserer Brook rundt med sitt lange blonde hår, drikker whisky om natta og venter på at resturantdrømmen skal bli virkelighet.
Tracy blir selvfølgelig fullstendig bergtatt av dette fyrverkeriet av sin redningskvinne. Og mens Brook setter opp håret, tar på seg et sort kort skjørt for å møte businessinvestorene, som skal virkeliggjøre restaurantdrømmen, står Tracy måpende på sidelinjen og tenker at det er jo akkurat dette hun trenger. Ikke bare for sitt sosiale liv, men også for sitt litterære liv.
For er ikke denne kvinneskikkelsen akkurat det hun trenger i sitt essay for å komme inn i den litterære foreningen på college? Der og da bestemmer Tracy seg for å dra en Knausgård. Om enn i en litt mer lyssky form. Tracy begynner å henge med Brook og ikke minst skrive påny til litteraturforeningen.
Denne gangen med hovedfiguren Mistress America.
Bortskjemt med velartikulerte kvinner
Mistress America prøver å ta temperaturen på tiden vi lever i. Den lykkes noen ganger veldig, noen ganger nesten. Begge de kvinnelige hovedpersonene er velskrevne roller, med utallige morsomme trekk, men det holder ikke hele veien. Kanskje jeg er blitt så bortskjemt med velartikulerte kvinnelige karakterer de siste årene (Lena Dunham, Tina Fey og Amy Schumer) at jeg forventer litt mer krutt i karakterene?
Hun det er absolutt mest spenst i, er Nicolette – den sjalu kjæresten til Tony. Det er befriende å endelig se en kvinne som er sjalu på den ekte og litt aggressive måten, uten at det tipper fullstending over i det overdramatiske. For det er bare å innrømme: Vi har alle vært Nicolette en gang.
Istedenfor å ha dype intellektuelle samtaler blir hun gående for seg selv.
Mot slutten av filmen, når nette virkelig snører seg sammen for både Tracy og Brook, virker det nesten som om filmen ironiserer med seg selv. Den mister i hvert fall både litt grep og litt troverdighet, men den tar seg absolutt inn mot slutten. Filmen er gjennomført både i form, skuespillerprestasjoner og musikk.
Jeg lar meg absolutt begeistre for denne humoristiske skildringen av to jenter; den ene på vei inn, den andre på vei ut av 20-årene. For det er ikke mulig å unngå å legge merke til at vi lever i en litt merkelig tid, der alt skal dokumenteres, redigeres og pyntes på for å fremstå mest mulig ekte, troverdig og originalt. Du skal ikke bare leve et liv proppfullt av innhold og suksess. Det skal også dokumenteres i alle sosiale kanaler.
Selv om Mistress America nok vil litt mer enn den får til, er den absolutt en film å få med seg. Det er en morsom skildring av hvordan finne sin vei i livet, om gründervirksomhet og bortseilte foreldre. Og noen ganger vil man jo bare ta et skritt ut fra det våte høstmørket, inn i en tørr kinosal, og bli tatt med, ved hjelp av 24 bilder i sekundet, til hipsterlivet i New York.