Gammel vane er vond å vende på høyresida. Den siste tida har en rekke norske høyreintellektuelle drømt seg tilbake til de konservative «heydays», da imperiene styrte verden og det store flertallet av oss gikk i lenker. Minerva-redaktør Nils August Andresen skriver om habsburgerne: «I keiserens tid var det også en tro på fremgang, en økende toleranse, en gradvis demokratisering (…) Men nasjonalisme og demokratisering førte til en overoppheting». Og stemmerett da, men det kommer vel i andre rekke.
Jon Hustad kom nettopp ut med en ny bok om den unge Churchill, en bok der han reiser til Winstons fødehjem, Englands nest største palass etter Buckingham Palace: «Det slo meg at her lå nøkkelen til å forstå den eneste mannen som trosset Hitler i 1939 . Hans høyadelige arrogante stahet og storhet måtte ha sitt utspring her i dette hjemmet». Ja, hadde vi bare hatt så høyadelige og arrogante ledere i dag ville vel aldri en fakir-type som Gandhi nådd fram med sitt hat mot imperiet. For ikke å snakke om muslimene, som Churchill fordømte allerede tidlig på 1900-tallet for sine «tilbakeskuende vaner», «sjuskete dyrkingsmetoder» og «manglende eiendomsvern» (det siste er tross alt alltid det viktigste!), ifølge Hustad.
Imperieromantikk
Når Øystein Holm-Haagensen anmelder boka for Minerva, klarer han knapt skjule sin begeistring. Holm-Haagensen, for øvrig mannen bak motebloggen «Menn i dress», som ønsker å fremme korrekt bruk av dress blant norske menn, skriver blant annet: «Fortellinger fra koloniene, om straffeekspedisjoner i Afghanistan eller opprørske boere i Sør-Afrika bør derimot fascinere selv den minste imperieromantiker». Man kan formelig høre dem hvine av glede i Minervas redaksjon når Churchill straffer afghanerne eller pryler opp de svarte i Sør-Afrika. Gid vi fortsatt levde i den tida der den hvite mannen kjente sin plass i verden.
Samme tidsskrift trykket for ikke mange år siden en artikkel av en utenlandsk historiker om hvor godt franskmennene hadde det under eneveldet, og hvor dårlig de fikk det da de erobret friheten sin. Selv i våre dager lar det seg tydeligvis gjøre å blende av solkongens prakt.
Lurer det en farlig tankestrømning under alle disse dagdrømmeriene om høyadelig arroganse, tolerante keisere og menn i dress?
Hva er så en imperieromantiker, for å låne Hom-Haagensens ord? Det er et menneske som drømmer om en tid uten frihet, da de opplyste keisere tok valg for oss alle, da kvinner ikke kunne stemme, og knapt nok menn heller. Det er et menneske som vil dø for eiendomsvernet til dem som eier de fattige, men som blåser i de fattiges rett til å eie sine egne liv. Det er på alle måter et forkastelig og reaksjonært menneske, hendig kamuflert som en over snittet historieinteressert overklassegutt. Det er den typen folk som dagdrømmer om standssamfunnet, mens de beklager seg over at det ikke er skikkelige lommetørklær å få kjøpt her til lands lenger.
Bakvendtland
Det mest forstemmende er hvor enkelt de slipper unna med det. Vi lever i et bakvendtland, der de såkalt liberale hyller keiserdømmet, mens tilhengere av økonomisk demokrati stemples som totalitære. En ung høyreintellektuell kan uten omsvøp hylle straffeekspedisjoner i Afghanistan, mens en ung venstreintellektuell knapt kan motsette seg krigen i Vietnam uten å få Civitas hundegutter på nakken.
Mens jeg har skrevet denne teksten har jeg spurt meg selv mange ganger om jeg ikke er for streng. Det blir vel for drøyt å insinuere at Nils August Andresen angrer på at allmuen fikk stemmerett, eller at denne Øystein Holm-Haagensen lengter tilbake til de dager da afrikanerne ikke hadde sine egne land, men i stedet var en del av Churchills imperium? Kanskje. Men man begynner jo å lure. Hvor kommer all denne politiske nostalgien fra? Har de unge herrer bare sett for mye «Downtown Abbey»? Eller lurer det en farlig tankestrømning under alle disse dagdrømmeriene om høyadelig arroganse, tolerante keisere og menn i dress?
Jeg er, takk og lov, ikke inne i hodet på imperieromantikerne i Minerva. Kan hende er de bare over snittet historieinteresserte gutter. Kan hende blir de også voksne en gang, og innser at guttedrømmer om imperiet bleikner mot demokratiets frihet. Men jeg tillater meg ydmykt å minne imperieromantikere om det ikke bare var keisere og adelige som levde under imperiene. Det store flertallet levde sine liv i dyp fattigdom og undertrykking. Disse livene var det ingenting romantisk over.
Teksten sto på trykk i Klassekampen 4. oktober 2014.