Hvem tjener på streik?

Ny pamflett om streik Ny pamflett om streik

«Det er alltid skadelig med streik, det er ingen som tjener på det», sa Stein Lier Hansen, lederen i arbeidsgiverforeningen Norsk Industri, da det koronautsatte tariffoppgjøret endelig kom i gang tidlig i august 2020. Men likevel ble det streik. Ikke i Norsk Industri riktignok, men over 8000 bussjåfører streiket i ti dager. Vekterne stod i streik i rekordlange tolv uker. Og da det nærmet seg Jesu fødselsdag, gikk selv hans apostler prestene ut i sin første streik noensinne, med kommentaren om at «regningene kommer på denne siden av evigheten».

Selv om koronaåret 2020 var et unntakenes år, så var ikke arbeidskonfliktene uttrykk for det. For hver vår, når snøen smelter og Brann fremdeles har grep om seriegullet, forhandler arbeidstakere og arbeidsgivere om hvordan de skal fordele overskuddet. I de tilfellene de ikke blir enige, ender det gjerne med streik. Streik er med andre ord en årlig og ganske konstant del av det norske arbeidslivet. Hvordan harmonerer det med påstanden om at «ingen tjener på streik»?

For hver vår, når snøen smelter og Brann fremdeles har grep om seriegullet, forhandler arbeidstakere og arbeidsgivere om hvordan de skal fordele overskuddet.

Det harmonerer ikke. Årsaken er selvsagt at påstanden er feil. Noen tjener på streik. Som ved storstreiken i år 2000. Da ble landet rammet av den største streiken siden andre verdenskrig, etter at flertallet av LO-medlemmene stemte ned det resultatet ledelsen hadde gått med på.

Etter 500 000 tapte arbeidsdager, fikk de streikende arbeidstakerne et betydelig bedre resultat, både høyere lønn og en femte ferieuke! Slik ligger streik bak en rekke av de rettighetene norske arbeidstakere har vunnet de siste hundre årene.

Streikens demokratiserende virkning

Mens arbeidsgivernes makt har sitt utgangspunkt i eiendom – de eier bedriften, eller er utnevnt av de som eier den – så er arbeidstakernes makt basert nettopp på deres evne til å lamme den samme bedriften. Men skal dette være effektivt, kreves organisering. Trusselen fra en enslig streikende svale gjør ingen sommer, men om et flertall eller kanskje også alle de ansatte har organisert seg slik at de sammen kan lamme bedriften, har de et betydelig pressmiddel.

Når denne trusselen eksisterer, betyr det at det eksisterer en reell ulempe også for arbeidsgiverne ved å ikke bli enige. Dermed skjer det en maktforskyvning i favør arbeidstakerne.

Når denne trusselen eksisterer, betyr det at det eksisterer en reell ulempe også for arbeidsgiverne ved å ikke bli enige.

Streik er slik et demokratiserende virkemiddel, fordi det bidrar til at flere får anledning til å ta del i avgjørelsen av hva som er riktige forhold i arbeidslivet. Ved organisering og trusselen om å ta i bruk maktmidler, sikrer en at det blir forhandlinger og samarbeid i stedet for diktat.

Den norske modellen

Denne demokratiserende virkningen er nettopp det som har bidratt til den generelle utjevningen av maktforholdet i arbeidslivet, som igjen har gitt det særskilte samarbeidet som er så sentralt i alle forståelser av den norske modellen. Dette samarbeidet har så gitt både høy produktivitet – men også høy lønn og relativt lav ulikhet. Samtidig har det gitt et tillitsbasert, kunnskapsintensivt arbeidsliv med liten avstand mellom planlegger og utfører av arbeid, samt et sosialt sikkerhetsnett for dem som faller utenfor arbeidslivet.

Det var ikke gitt at det skulle gå slik. Frem til inngåelsen av Hovedavtalen – «arbeidslivets grunnlov» – i 1935 var det norske arbeidslivet mer preget av konflikt enn samarbeid. Men enorme arbeidskamper som den ulovlige Jernstreiken i 1923-24 og Storlockouten i 1931, hvor forsvarsminister Vidkun Quisling sendte fire marinefartøy og et gardekompani for å opprettholde ro og orden, viste at ingen av partene kunne nedkjempe hverandre.

Men ved å stå på kravene gjennom streik og lockout ble det etablert først en mer jevnbyrdig maktbalanse, og så en felles forståelse blant lederne i arbeidslivets organisasjoner om eksistensen av denne. Og at en slik maktbalanse krevde nye virkemidler. Den norske modellen ble slik skapt på den utmattende klassekampens grunn. Vi kan si at streik er selve hemmeligheten bak den norske modellen.

Fremtiden til den norske modellen

I dagens arbeidsliv er det imidlertid mulig at denne maktbalansen igjen er forrykket. Som jeg skrev i denne avisen i fjor om arbeidstakernederlaget ved fiskeforedlingsbedriften Norse Production, som slo seg selv konkurs for å unngå tariffavtale, er betingelsene for å føre streik i en del bransjer endret på en slik måte at «en arbeidsgiver som bare er målrettet nok, faktisk ser ut til å ha virkemidlene til å kvitte seg med tariffavtaler og fagorganisering». (Klassekampen 11.02.2020).

I dagens arbeidsliv er det imidlertid mulig at denne maktbalansen igjen er forrykket.

Det er ikke gitt at maktforholdet er såpass forskjøvet at det på sikt vil undergrave selve grunnlaget for den norske modellen – seieren i Rosastreiken hvor de ansatte vant tariffavtale i en plattformøkonomibedrift som Foodora, peker i en betydelig mer positiv retning – men det er heller ikke gitt at den norske modellen vil overleve av seg selv.

Høsten 2020 fikk både vekterne, bussjåførene og prestene gjennomslag for en del av sine krav etter streik. Det viser det åpenbare: At streik fremdeles kan gi positive gjennomslag for arbeidsfolk. Og at når en leder i en arbeidsgiverorganisasjon hevder at «det alltid er skadelig med streik», mener han egentlig at det alltid er skadelig for arbeidsgiverne.

Denne kronikken sto i Klassekampen 22. april 2021.
Pamfletten Streik. Eller hemmeligheten bak den norske modellen kan kjøpes her.