Brexit-prosessen har vært langtrukken, rotete og frustrerende. Men resultatet, som skaper en ilende glede i hjertet hos både britiske kostskole-Boris og hans europeiske motparter i Brussel, er at høyresiden har klart å knøvle den største trusselen de har stått overfor på mange tiår: En progressiv Labour-ledelse som stilte seg på arbeidsfolks side.

Corbyn havnet i spissen for et offensivt forsøk på å omdanne et elitistisk, selvtilfreds sosialdemokratisk maktparti til et parti som står opp for de mange, mot de mektige få. Etter år med ørkenvandring under EU-vennlige og liberalt sentrumsorienterte ledere, vant Corbyns mer sosialdemokratiske linje i 2017 den største valgframgangen for noe britisk parti siden andre verdenskrig.

Dette skyldtes ikke Corbyns person, men den enorme mobiliseringskraften som ble utløst på grunnplanet da Labour fikk en ledelse som var villig til å utfordre høyresidas overklassepolitikk og kjempe for arbeiderbevegelsens verdier. Partiets medlemstall gikk til himmels, med godt over en halv million mennesker. Europas øyne ble vendt mot Labour. Etter 40 år med høyrehegemoni, lå alt til rette for et lenge etterlengtet comeback for en tydelig sosialdemokratisk politikk, med innslag av sosialistisk retorikk.

Corbyn havnet i spissen for et offensivt forsøk på å omdanne et elitistisk, selvtilfreds sosialdemokratisk maktparti til et parti som står opp for de mange, mot de mektige få.

Så skulle det altså bli elitismen som seiret, likevel. EU-tilhengerne i Labour, som typisk er de urbane og høyt utdannede, ville ikke akseptere utfallet av folkeavstemningen om Brexit. De ville ikke la de lavere utdannede, arbeiderklassen, folk utenfor storbyene få bestemme i et viktig spørsmål, bare fordi de utgjorde flertallet i en demokratisk folkeavstemning.

Dermed gikk Corbyn inn i valgkampen med akkurat den EU-politikken «Hard Brexit»-Johnson ønsket at Labour skulle ha: I stedet for å respektere folkeavstemningen, ville Labour ha en ny avstemning. Det var så å si en innrømmelse av at man setter lojaliteten til EU over respekten for britiske velgere.

Etter det jeg kan se, har Labour gått på sine mest oppsiktsvekkende nederlag i kretser der folk stemte for å forlate EU. Nå vil de ha folkeviljen gjennomført, og stoler ikke på Labour i den saken, som unektelig er den viktigste for Storbritannia akkurat nå.

Slik presterte Labour å styrke De konservative, selv i arbeiderklassekretser, etter ti år med usmakelig konservativ overklassepolitikk som har rammet arbeiderklassen i store deler av landet hardt.

Ifølge rapporter fra folk som var ute og banket på dørene i valgkampen, «gjorde påtrykket fra en annen iherdig minoritet mye større skade», nemlig agitasjonen fra EU-entusiastene innen Labour.

Hetskampanjen mot Corbyn i de kapitalstyrte mediene har vært stygg og intens. Men ifølge rapporter fra folk som var ute og banket på dørene i valgkampen, «gjorde påtrykket fra en annen iherdig minoritet mye større skade», nemlig agitasjonen fra EU-entusiastene innen Labour, som ville omvelte resultatet av folkeavstemningen i 2016.

«Dette satte oss i motsetning til den gjennomsnittlige velgerens aksept av folkeavstemningens resultat», skriver David Broder i Jacobin, «og særlig satte det oss i motsetning til det sterkt ut-av-EU-dominerte, avindustrialiserte Nord-England».

EU-spørsmålet er venstresidas svøpe i mange europeiske land. Ikke bare for store sosialdemokratiske partier, som kan falle til under 10 prosent når partieliten stiller seg på det nyliberale EU-prosjektets side framfor å forsvare velferdsstaten og arbeidsfolks interesser. Men også partier som radikale Syriza i Hellas, som fomlet vekk en enorm styrke ved valg og mislyktes i å forsvare landets befolkning mot ødeleggende, EU-påtvungne kutt og høyrepolitikk, på grunn av en misforstått lojalitet til euroen og «det europeiske prosjektet».

EU-spørsmålet er venstresidas svøpe i mange europeiske land.

Nå har Labour skuslet vekk en enorm mulighet til å bygge et progressivt venstrealternativ for det 21. århundre. Den EU-glade delen av sosialdemokratiet, og de fleste store medier, vil nå oppsummere at tilbakegangen har mye å gjøre med at Corbyns politikk ble for radikal for folk flest. Men det var altså den tydelige, sosialdemokratiske kursen som fikk Labour opp av hengemyra og ga tidenes valgframgang i 2017.

De vil utmale dette som et nederlag for en radikal og folkelig venstrepolitikk. Men dette nederlaget eies av EU-tilhengerne.

Resultatet i valget den 12. desember 2019 bekrefter det mange har advart om lenge: Det hjelper ikke å ha en masse fornuftig venstrepolitikk hvis du tar feil i spørsmålet om EU og folkets demokratiske suverenitet. Og det hjelper ikke med slagord om å være partiet «for de mange», hvis du ikke engang akter å respektere resultatet av en folkeavstemning.

De vil utmale dette som et nederlag for en radikal og folkelig venstrepolitikk. Men dette nederlaget eies av EU-tilhengerne.

Samtidig er dette en lærepenge som handler om politisk mot. Både høyresida og Labour er splittet i EU-spørsmålet. Det har gjort det vanskelig å velge en tydelig kurs. Man må enten legge seg ut med Brexit-fansen eller med EU-fansen. Like fullt kunne Jeremy Corbyn, som selv er sterkt EU-kritisk, sagt til EU-fansen i egne rekker: «Som et demokratisk parti har vi – ærlig talt – ikke noe annet valg enn å akseptere utfallet av folkeavstemningen.» Det våget han ikke.

Det gjorde derimot Boris Johnson. Johnson utviste det politiske motet og utøvde det lederskapet som Corbyn ikke evnet. Sånn sett ble valgresultatet i Storbritannia en velfortjent seier og, ikke minst, et velfortjent nederlag. Dessverre.

Samtidig har Corbyns klassepolitiske offensiv satt den radikale, folkelige venstrepolitikken på dagsordenen og vist hvordan den kan mobilisere stor kraft og valgframgang i vår tid. Denne optimistiske erfaringen kan de ikke frata oss. Heldigvis.