– Hvem sa at friheten var gratis?

Leila Khaled, kledd i svart med et blomstrete skjerf, ser seg rundt i leiligheten.

– Hvor kan man røyke?

Hun tar opp en pakke Rothmans International og går ut på balkongen. Før jeg rekker å hente kaffen, har hun tatt tak i en wettex-klut og begynt å tørke bordet.

Hva gjør du?

– Det var støvete. Sånn!

Leila Khaled er verdens første kvinnelige flykaprer. I 1969 kapret hun et fly med en Ak 4 og en håndgranat. Under navnet «Kommando Che Guevara» tvinget hun piloten til å lande i Damaskus, sørget for at passasjerene kom i sikkerhet, og så sprengte hun flyet. Men først ba hun piloten om å fly over Haifa. Det var første gangen hun så stedet der hun ble født etter at hun som fireåring var blitt tvunget på flukt med familien sin.

Etter kapringen havnet portrettet hennes på alle verdens forsider. For å kunne fortsette livet tok Leila Khaled seks ansiktsoperasjoner for ikke å bli gjenkjent. I selvbiografien sin beskriver hun hvordan kirurgen først ikke ville operere – han sa det gikk mot yrkesstoltheten hans å gjøre mennesker styggere. Men Khaled var fast bestemt på å gjøre det – «andre opererer seg for å få en vakrere utside, jeg ville ha en vakrere innside» – og bare under lokalbedøvelse slik at hun kunne se hva som skjedde. Neste kapring endte tragisk. Kameraten hennes Patrick Argüello ble skutt og drept på flyet, og selv ble hun tatt til fange.

I dag bor hun i Amman i Jordan med mannen sin, og hun sitter i PFLPs – Folkefronten for Palestinas frigjøring – øverste organ. Hun har nettopp fylt 72 år.

Poenget var å ringe i en bjelle, å si: Vi finnes!

– Feirer du fortsatt ikke fødselsdagen din? Du skriver i memoarene dine at du sverget på å ikke feire før flyktningene kunne returnere?

– Jeg pleier ikke å feire den dagen så mye. Jeg er det sjette barnet i en familie på tolv. Da vi ble tvunget til å forlate Palestina med bare klærne vi hadde på oss, var fødselsdager ikke så viktige. Jeg tror ikke engang at mamma husket når alle de tolv barna hennes hadde bursdag. Jeg ble født den 9. april, som også er datoen for massakren i Deir Yassin i 1948.

– Hvordan ser livet ditt ut i dag?

– Jeg fortsetter å arbeide for Palestinas frihet. Mitt ansvarsområde akkurat nå er flyktningspørsmålet – retten til å returnere. Det finnes flere enn seks millioner palestinere utenfor landet. Jeg reiser rundt og snakker til dem. Jeg sier: Forén dere. Glem ikke landet deres. Lær barna deres språket, frisk opp deres historiske minne. Og så har jeg blitt mormor!

– Hvordan ser du på situasjonen i Palestina akkurat nå?

– Israel bygger bare flere og flere bosetninger. Uansett hvor mange avtaler man har inngått. De bryr seg ikke. Akkurat nå er det 600 000 bosettere på Vestbredden. Situasjonen i Gaza er forferdelig, de har knapt strøm og bare skittent vann. Krefttilfellene øker som konsekvens av angrepene. Inne i Israel brer apartheid seg ut. Det nye er segregering på sykehus. En palestinsk kvinne med israelsk statsborgerskap får ikke føde på samme rom som en jødisk kvinne. De israelske kvinnenes menn har klaget. «Jeg vil ikke at kona mi skal føde ved siden av noen som føder et barn som kommer til å drepe mitt barn.» Forstår du – å segregere et sykehus!

– Har du noensinne vært tilbake i Palestina siden du måtte flykte?

– Jeg har aldri fått reise hjem, men jeg har klart å komme meg inn i Gaza to ganger, senest i 2012. Det var en veldig følelsesladet opplevelse. Jeg gråt da jeg kom over grensen. Det styrtregnet og det sto masse mennesker der for å ta meg i mot. En gutt på seks år, som hadde fått beina sine amputert av en israelsk rakett, sa: «Hvorfor kom du ikke tidligere? Du hadde kunne kapre flyet slik at det ikke hadde truffet meg.» To år senere ble han og hele familien hans drept i et bombeangrep. En sånn fin gutt.

Forstår du – å segregere et sykehus!

– Hvorfor sluttet du å kapre fly?

– Ha! Du mener at jeg skulle ha fortsatt? Nei, sentralkomiteen besluttet i 1970 at vi skulle slutte med de aksjonene. De hadde nådd målene sine. Poenget var å ringe i en bjelle, å si: Vi finnes! Hvem var palestinerne før det? Flyktninger. Nå begynner de å ta kravene våre alvorlig. Men etter det vurderte vi at kapringene ikke var nyttige lengre.

– Ble du skuffet da? Savner du spenningen?

– Nei, jeg var med på å ta den beslutningen.

– Da jeg leste om kapringene, ble jeg slått av hvor lett det virket. Dere gikk bare inn med pistoler og håndgranater… fantes det ikke noen metalldetektorer?

– Jo, men vi hadde studert hvordan de fungerte. De som lagde detektorene, visste også hvordan man unngikk å bli oppdaget av dem. Så vi fant en måte. Men ja, det var enklere da. De fleste fly hadde ikke noe sikkerhetspersonale.

– En del debattanter her i Sverige er mot at du kommer hit. De mener at det du gjorde, var vold og sidestiller det med IS.

– Vi hadde strenge instruksjoner på å ikke skade noen. Derimot ble mange av oss drept.

– Hvordan går det med PFLP nå?

– Etter Oslo-avtalen var det som et jordskjelv. Mange trodde virkelig på at fred og rettferdighet skulle komme, en hel del forlot også PFLP. Men vi er fortsatt sterke, vi har tre baser: Gaza, Vesbredden og i eksil. Det er ikke lett å kommunisere, vi kan ikke ringe eller skype hverandre siden vi er konstant avlyttet, og siden vi som lever i eksil, ikke får komme tilbake til hjemlandet, blir det vanskelig å møtes, akkurat som det er vanskelig å reise mellom Gaza og Vestbredden. Men vi har våre metoder. Vi er en viktig kraft siden vi ikke er religiøse, men marxister.

– Hvilke verktøy har den palestinske kampen i dag?

– Akkurat nå er det BDS, boikottbevegelsen. Den holder på å bli en ordentlig økonomisk trussel. Israel har klart å få Canada og Storbritannia til å vedta lover mot BDS, i Storbritannia kan organisatorer som praktiserer boikott, stilles for retten. Men mange latinamerikanske land støtter boikott.

– Dere er antakelig skuffet over Hellas’ regjering, som gjorde en u-sving i spørsmålet og nå lager avtaler med Israel. 

– Vi er veldig skuffet! Vi har skrevet til SYRIZA [regjeringspartiet] og gratulert dem med seieren, men vi spør dem hvorfor de gjør dette. De svarte at de fortsatt støtter kampen vår, til tross for at de har en samarbeidsavtale med Israel. Jeg mener det regnestykket ikke går opp!

Vi er en viktig kraft siden vi ikke er religiøse, men marxister.

– Hvordan er det med den væpnede kampen nå for tiden?

– Situasjonen er ikke riktig for væpnet kamp nå. Vi har ikke den internasjonale støtten. Ikke engang fra de arabiske landene. Gulfrådet har nettopp besluttet å terroriststemple Hizbollah. EU har fortsatt PFLP på listen over terrorgrupper. Jeg tok opp dette da jeg møtte representanter for EU. Jeg sa til dem: Ifølge FN-bestemmelser har vi rett til å gjøre motstand. Så hvorfor kaller de oss terrorister?

– Hva har Gulfrådet sagt om Den islamske staten?

– Ha! Det er deres verk. Saudi-Arabia grunnla Daesh med USA:s hjelp, Erdogan [Tyrkias statsminister] gir dem fritt leide og Israel behandler sårede Daesh-krigere på militærsykehuset sitt i Golan-høydene.

– Hvorfor skulle USA ønske å støtte IS?

– De vil skape kaos i Midtøsten akkurat som de allerde har gjort det i Irak. Syria skal deles opp, konflikten mellom sunni og shia skal skjerpes for å skape stater basert på religion. På den måten kan Israel også legitimeres i lengden. Dette kommer til å ta tid – akkurat nå holder de bare på å skape den riktige stemningen. Men USA holder på å miste monopolet de fikk etter Sovjetunionens fall. Nå finnes det flere spillere på banen. Vi har Briks-landene [Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika]. Finanskrisen rystet USA ordentlig, jeg tror at imperiet kommer til å rase sammen innenfra. Forresten, hvorfor er lampene på balkongen tent? For en sløsing med strøm. Hvor slukker man?

– Jeg vet faktisk ikke!

Leila Khaled går opp og leter etter bryteren, finner den ikke og drar ut kontakten.

– Sånn. Hvor var vi?

– Hva mener du om det som skjer i Syria?

– Se på hva som skjedde i Irak. USA ville ha bort Saddam, påskuddet var å spre demokrati og stanse masseødeleggelsesvåpen. I stedet ble det kaos. Syria risikerer å møte samme skjebne, derfor mener jeg at Assad må forsvare landet sitt.

Derfor mener jeg at Assad må forsvare landet sitt. 

– Men hva mener du om metodene hans?

– Han har ikke noe annet valg. Han kjemper mot takfiri, fundamentalistene i IS og Nusra-fronten.

– Og nå skal du reise rundt i Europa og forelese. Hva kommer du til å snakke om på turneen din?

– Om den nye intifadaen.

– Finnes det en intifada?

– Vi sier det. Fatah kaller det ikke en intifada, [president Mahmoud] Abbas sier at det er en intifada, men han er mot den. Vi er for den.

– Men det som foregår nå, er vel spontane opprør?

– Det kan man tro. Men det er vårt folk. Opprør kommer ikke fra ingensteder. Den israelske regjeringen sier selv at situasjonen er forvirrende. Ingen kan vite hvem som har en kniv på seg. Hvorfor bruker de kniver? Fordi det er det de har. Den første intifadaen var folkelig, da brukte de steiner. Den andre var bevæpnet. I denne bruker de kniver fordi i nærkamp vet man at man skader fienden. Men dette må sies: Vårt folk går ikke rundt og stikker ned kvinner på gata.

– Dere betaler en høy pris for dette også. For hver israeler som blir drept, dreper de fire palestinere…

– Hvem sa at friheten var gratis? Friheten har en høy pris. For Algerie kostet det 1,5 millioner liv. Vi må kjempe. Når jeg snakker med mennesker i Gaza, sier de: Vi har mistet barna våre, men vi kommer ikke til å dra herfra. Selv om vi alle dør. Da forstår du hvor modige disse menneskene er.

SE OGSÅ: – POENGET VAR Å VISE HENNES STANDPUNKT

Dette intervjuet er en sampublikasjon med den svenske avisen ETC.

Foto: