Hvem er Vestre?

Næringsminister Jan Christian Vestre på Slottsplassen 14. oktober 2021. Foto: Arbeiderpartiet

Hvem er Norges nyeste næringsminister, Duracell-kaninen Jan Christian Vestre: en visjonær strateg eller bare en god selger? 35-åringens dresskledde entusiasme under presentasjonen av satsingen «Hele Norge eksporterer» sist torsdag var i alle fall verdig en dreven salgsmann. Hvilket han også er.

Slik selskapet han arvet, Vestre AS, skryter av å være «verdens mest miljøvennlige møbelfabrikk» og «verdensledende på utemøbler», skal Norge nå bli en «grønn industrigigant» ved hjelp av vår «verdensledende teknologi». Og Vestre gjentar støtt at regjeringens hårete mål er å øke norsk eksport, utenom olje og gass, med 50 prosent innen 2030.

Det gjenstår å se om næringsministeren har sin egen regjering i ryggen.

Det høres kanskje ut som noe bare NHO-direktører bryr seg om. Men næringsministerens ambisiøse prosjekt kan bli like avgjørende for klimaaktivistene i miljøbevegelsen som for industrigubbene i fagbevegelsen.

Vestres ambisjoner om kraftig eksportvekst for grønnere fastlandsindustrier er en forutsetning for at klimaaktivistenes fremste krav – nedtrapping av Norges viktigste næring – skal bli økonomisk og politisk mulig. Olje, gass og leverandørindustri utgjør nå langt over halvparten av norsk vareeksport.

Et raskt skifte ut av oljeavhengigheten er ikke mindre viktig for fagbevegelsen og venstresida

Et raskt skifte ut av oljeavhengigheten er ikke mindre viktig for fagbevegelsen og venstresida. Faller norsk industri, faller ikke bare mye av det økonomiske grunnlaget for norsk levestandard og velferdsnivå. Også arbeiderklassens viktigste maktbastion får seg en kraftig trøkk. Fagbevegelsens styrke – og dermed «den norske modellen» – hviler til sjuende og sist på streikevåpenet. Da er det ikke primært lærere og sykepleiere vi snakker om. Når offentlig ansatte streiker, sparer jo motparten penger. Den sosialdemokratiske modellen hviler på at fagbevegelsen har kapitalister å streike mot.

Hva sosialismen angår: Hvis ambisjonen til Rødt og SV er demokratisk overtakelse av produksjonsmidlene, vil det være en stor fordel at det finnes produksjonsmidler å overta. Det kan det bli skralt med hvis ikke det grønne industriskiftet nå går fra ord til handling.

Mens forrige regjering stort sett satt og filte neglene sine og satte sin lit til «markedet», har næringsminister Vestre valgt en ytterst offensiv stil. Er det bare store ord og selgersnakk? Jeg mistenker at svaret er nei.

Kampviljen til Vestre kan være tegn på et tidsskille i norsk politikk.

Vestre har fartet landet rundt og besøkt rundt 200 bedrifter. Han lytter. Og knytter bedriftene nærmere regjeringens planprosess. På en helt annen måte enn forrige regjering knytter han også kampen for reduserte klimautslipp globalt sammen med ambisjonene om grønn industri nasjonalt.

Torsdag sto han klar med de to første strategiske eksportsatsingene: Havvind og grønn maritim eksport (som betyr skipsverft og tilhørende utstyrsprodusenter). To satsinger kan forene klimaungdom og industrigubber, som begge kjemper for nye og grønnere næringer som kan erstatte olje og gass. Vestre skal bestemme mellom fem og ti slike satsinger totalt.

Den industripolitiske kampviljen til Vestre kan være tegn på et tidsskille i norsk politikk.

Den industripolitiske kampviljen til Vestre kan være tegn på et tidsskille i norsk politikk. Næringsministerens framtoning markerer i alle fall et brudd med den politikertypen som har dominert her på berget de tre siste tiårene.

Erna Solberg var den naturlige endestasjonen for utviklingen av den byråkrataktige politikertypen Jens Stoltenberg beundret slik i Gro Harlem Brundtland. I fravær av samfunnsbyggerens evne til inspirerende lederskap eksellerte dr. Brundtland i nitide grep om saksforholdenes detaljer og tørre fakta, samt stødig evne til å manøvrere sånn akkurat passe fort midt i kjørefeltet.

Denne lidenskapsløse politikertypen, som anser nøktern administrasjon evig overlegent den dristige visjon, fungerte kanskje greit for Norge så lenge næringsstrukturen var gitt og olje og gass framsto som bærekraftig framtidsstrategi. Slik er det ikke lenger.

Det gjenstår å se hva Vestres ambisjoner om industripolitisk lederskap blir til i virkelighetens verden. I den virkeligheten undergraves dag for dag vårt viktigste industrifortrinn av en børsbasert og EU-regulert frihandel med vannkrafta. Ideen om «grønne norske arbeidsplasser i maritim næring» blir gjort til latter av verft med 90 prosent innleid arbeidskraft fra Øst-Europa.

I møte med EUs markedsliberalisme og systematisk sosial dumping kommer entusiastisk selgersnakk til kort. Jeg tror Vestre er en type som vil våge å utfordre. Men har han sin regjering i ryggen?

 

Teksten ble publisert i Klassekampen 15.03.2022.