Hva ville Einar Gerhardsen sagt?

Jeg har siden starten vært begeistret for tankesmien Agenda. Norsk sosialdemokrati trenger å fornye seg, og verken Manifest eller Res Publica har økonomiske muskler til å matche Civita. Dessuten betyr flere kokker i denne sammenhengen ikke mer søl, men mer mat for tanken. Jeg er fullt klar over at tankesmien Agenda ikke først og fremst skal være til for meg, eller andre radikale venstrestemmer. I stedet er ambisjonen å fri til velgere som står mellom blokkene og sentrumspartier som KrF og Venstre. Den ambisjonen støtter jeg helhjertet, selv om det betyr at jeg ikke kommer til å være enig i alt som kommer fra Agenda. Kort sagt har jeg sett fram til å se hva Agenda har å by på, og til å samarbeide med dem om å den breie intellektuelle dugnaden norsk venstreside trenger.

1,3 millioner i årslønn
Imidlertid tyder summen av det som så langt har lekket ut fra Agenda på at tankesmien er på villspor allerede før den er lansert. I går kom nyheten om at Marte Gerhardsen vil få en årslønn på 1,3 millioner kroner som ny daglig leder i tenketanken. Det finnes gode argumenter for å betale sine ledere skikkelig lønn. Vil man tiltrekke seg ettertraktede folk, må man også betale for det. I Agenda har man lagt lederlønnen på statsrådsnivå, noe som virker rimelig all den tid man vil tiltrekke seg eks-politikere med en viss tyngde. Gerhardsen kommer også til å gå kraftig ned i lønn i ny jobb. Hun kommer fra direktørjobb i Rune Bjerkes «spleiselag» i DNB, og tjente med bonuser nesten to millioner kroner i fjor. Lønnen i Agenda er også betydelig lavere enn den Kristin Clemet får i Civita.

Dersom lederlønnen i Agenda oppfattes som urimelig, kan det skade virksomheten.

Men en tenketank på sentrum-venstre er ikke som alle andre virksomheter. Dersom lederlønnen i Agenda oppfattes som urimelig, kan det skade virksomheten. I Europa er sosialdemokratiske partier nå i økende grad opptatt av å bekjempe inntektsulikhet. I et foredrag forrige måned sa lederen for britiske Labour Ed Miliband at å bekjempe ulikhet er «the new centre ground of politics». En tankesmie der den daglige lederen tjener fire ganger så mye som en renholder kan få problemer med troverdigheten når inntektsulikhet settes på dagsorden. Det samme problemet kan Gerhardsen støte på i en debatt om lederlønn i staten.

Her hjemme har sosialdemokratiske ledere tradisjonelt vært opptatt av å mane til moderasjon for både ledere og lønnstakere. I lønnsoppgjør etter lønnsoppgjør har budskapet fra Ap- og LO-toppen vært at vi ikke må sette økonomien over styr ved å kreve for høy lønnsvekst. Kritikere kan med rette beskylde Agenda for dobbeltmoral dersom Marte Gerhardsen skal stille seg fremst i rekken over dem som maner vanlige folk til å ikke være for kravstore i lønnsoppgjørene.

Tjener mer enn Støre, Giske og Tajik
Det er ingen som krever eller forventer at lederen i Agenda ikke skal tjene til salt i suppa. Men for å sette Gerhardsens lønn i perspektiv: På Stortinget er lønnen i dag 836.579 kroner i året. Komitéledere som Jonas Gahr Støre, Trond Giske og Hadia Tajik får et tillegg på sju prosent, og har dermed en årslønn på kroner 895.139. De tjener altså fire hundre tusen mindre enn Gerhardsen. Med andre ord lar det seg altså gjøre å tiltrekke eks-statsråder uten å betale 1,3 millioner i årslønn.

Hvorfor Agenda må sprenge også denne lønnsrammen er i mine øyne litt uklart.

Agenda-sjefen får også høyere lønn enn LOs leder Gerd Kristiansen. Hos Agendas nest største eier ligger lederlønnen på 1.204.555 kroner. Det er også høyt, men altså hundre tusen lavere enn Gerhardsen. Hvorfor Agenda må sprenge også denne lønnsrammen er i mine øyne litt uklart. At Gerhardsen selv går ned såpass mye som hun gjør i lønn gir jo også en pekepinn på at penger ikke er alt i tankesmiebransjen. 

Det skal i rettferdighetens navn sies at Marte Gerhardsen ikke setter sin egen lønn. Kan hende kunne hun også ha gjort jobben for mindre enn hun nå får. Men lederlønnnivået Agenda legger seg på og selvfølgeligheten de argumenterer for det med, føyer seg inn i et større bilde av en tankesmie der tankegods fra big business ser ut til å dominere. 

Virksom styreleder
Mannen som har ansvaret for Marte Gerhardsens lønn er styreleder Geir Lippestad. Lippestad er foruten å være styreleder i Agenda også sentralstyremedlem i arbeidsgiverorganisasjonen Virke. Med Lippestad i styret har Virke tidligere tatt til orde for å øke pensjonsalderen til 75 år, fordi «Norge ikke har råd til å miste folk til golf og vinferie i Toscana i en alder av 62 år». Hvordan Lippestads engasjement i Virke lar seg forene med å lede den nye tenketanken på sentrum-venstre er uklart, men det er vanskelig å forestille seg at Civita-sjef Kristin Clemet også skulle sitte i forbundsledelsen til Fagforbundet.

Eierskapet i Agenda er foreløpig delt mellom bergensmilliardæren Trond Mohn og LO. Mohn eier 60 prosent av tankesmien, mens LO eier 40. Jeg har tidligere skrevet om hvorfor det kan by på problemer for en tankesmie på sentrum-venstre å ha en milliardær som dominerende eier, og skal ikke gjenta alt her. Men det er verdt å minne om at Mohn seinest ved årsskiftet gikk hardt ut mot streikevåpenet, som han mener «er gått ut på dato». Hvordan dette harmonerer med LOs engasjement i Agenda er uklart.

Det er vanskelig å forestille seg at Civita-sjef Kristin Clemet også skulle sitte i forbundsledelsen til Fagforbundet.

En superrik eier som går ut mot streikevåpenet og en styreleder som også engasjerer seg sterkt på arbeidsgiversiden sender et litt utydelig signal til LOs medlemmer og andre sosialdemokratiske kjernevelgere om hvilken kurs Agenda nå staker ut. Mindre alvorlig, men desto mer komisk, er det at tankesmien har hentet inn to kommunikasjonsbyråer for å meisle ut sin kommunikasjonsstrategi. Making Waves og Brandlab er ifølge Agendas blogg inne for å jobbe med «vår kommunikasjonsstrategi, vår nye nettside og det som skal bli vår logo». Om Marte Gerhardsens bestefar Einar ble det sagt at han hadde så mange lytteposter rundt i landet at han ikke en gang trengte åpne vinduet på Youngstorget for å vite hvilken vei folkemeningen gikk. Dersom Agendas lytteposter først og fremst skal være Making Waves og Brandlab, må man spørre seg i hvilken grad tankesmien lykkes i å ta inn over seg vanlige folks utfordringer.

Hva kan vi vente oss av Agenda?
Det er urettferdig å dømme Agenda før tankesmien er kommet skikkelig i gang. Jeg har fortsatt tro på at Agenda kan bli et viktig tilskudd til norsk samfunnsliv. Denne artikkelen er derfor ment som en vennlig bekymringsmelding. Vi kan ikke vite med sikkerhet hva Marte Gerhardsen mener når hun til VG sier at «Vi kan ikke klatte på den velferdsstaten vi har; vi må gjøre nye grep og skape grunnlag for en ny og moderne velferdsstat. Ingen vil gi fra seg goder, men vi må være åpne for å tenke nytt».

Men satt på spissen kan man spørre om hvilke av Agendas to eiere det er som må gi mest: Trond Mohn eller LO? Det spørsmålet ser jeg fram til at Agenda skal svare på de neste årene. For breie lag i befolkningen lover det ikke godt dersom tankesmien skal ledes av en forhenværende bankdirektør, eies av en bergensk milliardær og drives etter råd fra kommunikasjonsbransjen. Da er det fare for at Agenda verken blir særlig sentrum eller særlig venstre. Vi som står spent på utsiden og ser på kan ikke gjøre annet enn å krysse fingrene. Og håpe at Marte Gerhardsen har lært mer av bestefaren Einar enn av DNB-sjef Rune Bjerke om hva et «spleiselag» er for noe.