«Trusselen fra Hellas», skriver Financial Times. «Eksperter advarer: situasjonen er kritisk i Hellas», skriver finansavisen CNBC. «Politisk uro tilbake i Europa», skriver Svenska Dagbladet. «Hellas kan bli kastet ut av eurosamarbeidet», truer EUs sentralbanksjef Mario Draghi.

Hva er det som gjør disse mennene så redde? Er det arbeidsløsheten i landet, som biter seg fast på nivåer rundt 30 prosent? Er det fattigdommen, mangelen på vaksiner og medisiner? Er det at en generasjon holder på å gå tapt, en generasjon som utdannet seg til tennene, men nå bare venter, venter, ser sine liv renne bort og ikke kan stifte familie?

I slaget om hvem som kan forklare krisen, har venstresida vunnet overlegent over rasismen.

Nei, dette skaper ikke overskrifter lenger, det får ingen finansaviser til å uroe seg.

Det som gjør disse mennene redde er at for første gang i Europa kan den nye, radikale venstresida havne i regjering. Det er historisk. Venstrepartiet Syriza har gått forbi sosialdemokratene, forbi høyresiden og forbi kommunistene, og leder klart foran valget den 25. januar. Det kan til og med gå slik at de kan danne regjering alene. Gyllent Daggry er det ingen som snakker om lenger, de ser ut til å få rundt fem prosent av stemmene. I slaget om hvem som kan forklare krisen, har venstresida vunnet overlegent over rasismen.

Mislykket medisin
Vi ser nå en reprise av valget i 2012, da Europa pisket opp et hysteri: om grekerne stemte på venstresida skulle de rammes hardt. Ingen euro, ingen lån, det skulle ikke engang komme penger ut av minibankene dagen etter valget! Men denne gangen er det annerledes. Nå fungerer ikke skrekkpropagandaen lenger. Både redselen og håpet har sunket, og mange går til urnene for å stemme med følelsen av at «verre kan det i hvert fall ikke bli».

At grekerne går til venstre er helt rasjonelt. Det står klart at det programmet troikaen (den europeiske sentralbanken, EU og IMF) har underkastet Hellas med hjelp fra koalisjonsregjeringen, har vært en økonomisk fiasko. Da Hellas gikk inn i troikaens kriseprogram, lå utenlandsgjelden på 120 prosent og arbeidsledigheten på 13 prosent. I dag ligger utenlandsgjelden på 177 prosent og arbeidsledigheten på rundt 30 prosent. Ungdomsledigheten har nådd sifre opp mot 60 prosent. Unge med utdanning har forlatt landet i hopetall. Troikaen har hatt fem år på seg og brukt nærmere 300 milliarder euro – resultatet er at landet er i betydelig dårligere tilstand enn da programmet ble innledet.

Det dreier seg om en gigantisk redning av bankene lik den i USA, forkledd som en redningspakke for Hellas.

Istedenfor å investere har man skjært ned, noe som har ført til at økonomien krymper og gjelden vokser. De hundretalls milliarder troikaen har lånt ut, har utelukkende gått til å betale tilbake landets gamle lån. De har gått inn i Hellas, som betaler en rente på tre til fem prosent, og så gått ut igjen til de franske og tyske bankene som har lånt landet penger. Som betingelse for lånene har Hellas blitt tvunget til å stenge 50 sykehus, sparke offentlige ansatte, privatisere jernbanen, selge strender og senke minstelønnen. Det dreier seg om en gigantisk redning av bankene lik den i USA, forkledd som en redningspakke for Hellas. At et land som befinner seg på randen av en humanitær katastrofe skal prioritere å betale renter framfor å redde liv er selvsagt helt absurd, og hadde ikke landet vært en del av eurosonen, hadde det stoppet betalingene for lenge siden.

Det er dette troikaprogrammet Jan Björklund, leder for Folkpartiet liberalerna, kalte «framgangsrik krisehåndtering» i riksdagsdebatten forrige onsdag. Et bevis på hvor tilbakestående svensk høyreside er, da til og med IMF har innrømmet at det hele ikke har fungert.

Parti i voldsom vekst
Jeg har fulgt Syriza siden 2011. Jeg har truffet deres partiledere flere ganger og intervjuet partiledelsen, ungdomspartiet, kvinneforbundet, den tidligere partilederen og deres ideologer, hvorav en av dem er sønn av en tidligere gresk ambassadør til Sverige. Han gikk på videregående i Sverige og har Ernst Wigforss, en betydningsfull sosialdemokratisk politiker som var finansminister i Sverige flere ganger på 20-, 30- og 40-tallet, som forbilde. Jeg har også intervjuet sekretæren som fram til nå har jobbet på fabrikk og blir skysset til partikontoret hver dag på kjærestens motorsykkel.

Det ville vært en feilslutning å si «de kan ikke mislykkes». Det kan de selvsagt.

Syriza er et parti som har gjennomgått en drastisk transformasjon på kort tid. For noen år siden var det en brokete forsamling som fikk rundt fire prosent av stemmene, og man fant dem ofte på sosiale forumer i byer som Malmö og Porto Alegre. Flagget deres er typisk for de nye venstrepartiene: rødt for sosialisme, lilla for feminisme og grønt for miljø. For partiets egen skyld var det nok flaks at de ikke vant valget i 2012. Da var de ikke forberedt; de manglet ressurser og folk. Men på under tre år har de knyttet til seg kompetente økonomer og rådgivere, og på deres valgliste står nå de radikale økonomiprofessorene Yanis Varoufakis og Costas Lapavitsas. Syriza har også vokst fra grasrota og fått flere medlemmer som har gjort et imponerende arbeide med frivillige legeklinikker som tilbyr vaksiner til de som ikke har råd. De er mer forberedte enn i 2012.

Det som også har skjedd siden da, er at de har beveget seg mer inn mot midten, og mange på den radikale venstresiden snakker nå om at Syriza kommer til å bli den største skuffelsen noensinne, da de ikke kommer til å holde det de lover. Også jeg tviler. Å ville forbli i den tvangstrøyen euroen er, og samtidig føre en selvstendig økonomisk politikk, får jeg ikke til å henge på greip. Jeg ser heller ikke tegn til at de kontrollerer alle sosialdemokratene som har strømmet til partiet med sin klientelistiske oppførsel. Om Syriza ikke er forsiktige, kommer det gamle systemet å befeste seg på innsiden av det nye og spise det opp som en sommerfugllarve.

Det er ikke en idealsituasjon å komme til makten med tom kasse, lån til over pipa, banker som ikke klarer stresset og en aggressiv finanskapital som truer dem med straff.

Utfordringer og håp
Det ville vært en feilslutning å si «de kan ikke mislykkes». Det kan de selvsagt. Høyresida mislykkes hele tiden, forsøker igjen, mislykkes igjen. For et venstreparti som naturligvis vil innlede med reformer, er det ikke en idealsituasjon å komme til makten med tom kasse, lån til over pipa, banker som ikke klarer stresset og en aggressiv finanskapital som truer dem med straff. Hellas er heller ikke Norge eller Venezuela med store oljeressurser å ta av. Forvent altså ikke et mirakel. Et stort skritt i riktig retning ville uansett være om Syriza lykkes med å beskatte den greske handelsflåten – verdens største.

Det greske valget har to dimensjoner. Den ene er den politiske situasjonen i Hellas. Her kommer Syriza til å slite med nedarvede problemer som har mer med vilje og organisering å gjøre enn med venstre-høyre-aksen. For eksempel det å få orden på boligregisteret og skattesystemet. Den andre dimensjonen er den internasjonale påvirkningen valget kommer til å få. For etter Syriza kommer snart Podemos i Spania, og vi kan få to radikale venstrepartier ved makten. Da kommer sikkert venstrevinden til å spre seg nordover. For nå utfordres kuttpolitikken på alvor. Hold fast, nå snur det!

Teksten er også trykket i Dagens ETC og er oversatt fra svensk av Ellen Engelstad.

Kajsa Ekis Ekman har også holdt en interessant TED talk i Aten nå: Everybody talks about capitalism – but what is it?