La det ikke være tvil: Jeg er stolt av det helsevesenet vi har bygget opp. Jeg er stolt av at vi følger tanken om at sykdommens alvorlighet er det som avgjør din plass i køen, ikke om du er fattig eller rik. Samtidig er det så mye som kan bli bedre, og så mye vi kan miste hvis vi ikke forbedrer det nå. Jeg er redd for at den nye regjeringen ikke er riktig medisin. Beklager ordspillet.

Jeg er lege, men har midlertidig valgt bort å jobbe i helsevesenet. Kanskje er det i denne selvutleveringens tid interesse for å vite hvorfor? Kanskje er det interesse for mine betraktninger om helsevesenet i dag og dets (dystre) utsikter? Kanskje kan jeg bidra med noen perspektiver som ofte faller bort i debatten? Mer presist: Om hvordan sykehusene behandler sine ansatte. Selv om pasienten står og skal stå i sentrum i sykehusene, kan mye sies om sykehusenes menneskesyn ut fra måten de behandler sine ansatte på.

Økonomi trumfer faglighet
For snart ti år siden var jeg nyutdannet lege. Jeg struttet av kunnskap, pågangsmot og ståpåvilje. Første helgevakt på sykehuset kom det inn en kjedekollisjon fra E18. Alle rom ble tatt i bruk i akuttmottaket. Det var et godt organisert kaos, det var deilig å være del av et så velsmurt maskineri. Hvis alle gjorde sin del, føltes det som vi kunne redde ubegrenset antall liv og reparere et uendelig antall skader. Fire timer etter at min vakt var slutt kom jeg endelig ut av sykehuset, men det var umulig å falle i søvn etter et slikt adrenalin-kick. Da jeg stolt dagen etter rapporterte på morgenmøtet, fikk jeg første kalddusj. Det var bestilt for mange avanserte bildeundersøkelser gjennom helgen. Det ble foreslått at kun spesialister kunne bestille de mest avanserte undersøkelsene, men forslaget lot seg praktisk ikke gjennomføre. Dette viste tydelig at når økonomi og tillit til helsearbeideren kom i konflikt, var det øknomiske, ikke faglige, hensyn som ble tilllagt størst vekt.

Min andre aha-opplevelse kom da jeg leverte inn lister med overtid etter første arbeidsmåned. I løpet av én måned hadde jeg omlag sju timer ekstra for å fullføre pasientene jeg hadde begynt på og sørge for at neste vakt kunne følge opp ansvarlig. Jeg så at min sjef kviet seg før han ba meg bli igjen etter morgenmøtet. Det var nemlig slik at kun pålagt og forhåndsklarert overtid ble utbetalt. Og det var kun overordnede som kunne pålegge overtid. Jeg forsøkte spakt å argumentere med at overordnede ikke er tilstede i akuttmottaket i helgene, så det var ikke mulig å avklare på forhånd. Han nikket, men dette var bestemt fra øverste hold.

Lettere desperat utbryter jeg «Det ligger sikkert ny kontrakt til deg i morgen tidlig».

Når det er en stille natt på sykehuset, er det virkelig deilig. Det betyr jo at ingen er syke, ingen kjører av veien, ingen tar en overdose. En slik rolig natt tok jeg en kaffe med legen i spesialisering. Vi mimret om et sykehus vi begge tidligere jobbet på. Der sjefen brukte morgenmøtene til videreutdanning og opplæring av oss som var ferske. Hun kom aldri med flåsete bemerkninger, men ga tydelig ros i andres påhør, og hvis man hadde gjort noe mangelfullt, sa hun tørt: Den undersøkelsen må du huske å etterbestille. Hun tok også tak og sørget for etterbetaling av overtid da det viste seg at turnusen hadde blitt satt opp feil. Og hun rettet på andre små og store ting for at alle skulle kunne yte sitt beste. Det var tider det. Min kollega ser på meg. «Hva er klokka?», spør han. «Fem på tolv», svarer jeg. «Da går kontrakten min ut om fem minutter. Tror du jeg må jobbe hele natten, eller kan jeg gå hjem nå?» Lettere desperat over utsiktene til å jobbe alene resten av natten, utbryter jeg «Det ligger sikkert ny kontrakt til deg i morgen tidlig».

Åresvis som midlertidig
95 prosent av legene i spesialisering er ansatt på midlertidige kontrakter. Legene på sykehusene er organisert i tre sjikt: begynner-, spesialiseringsstillinger og overleger. Dette er et supert system på sitt beste, der de minst erfarne lærer av de mer erfarne og kommandolinjene er tydelige. Samtidig er det rom for usikkerhet når mellomsjiktet stadig vekk skiftes ut, slik som dagens ansettelsespolitikk sørger for. Kontraktene for legene i spesialisering kan vare så kort som tre måneder. For å bli ferdig spesialist befinner man seg i dette sjiktet mellom 5 og 10 år. Det er lang tid i midlertidighet.

Potensielle varslere knebles og eksisterende varslere blir ofre for omorganisering.

Usikkerheten for den enkelte arbeidstaker ved midlertidighet er sikkert innlysende. Men også for pasientene skaper bruken av midlertidige stillinger usikkerhet. En lege i en midlertidig stilling vil for eksempel sjeldnere varsle om mangler som til syvende og sist kan skade pasienten. Nylig ble det arrangert et møte om fryktkulturen i helsevesenet. Varslere om små og store saker kan lett oppfattes som slitsomme arbeidstakere som ikke får fornyet kontrakten. Nå har denne frykten nådd helt til de mest erfarne legene, som trues med oppsigelser og tap av faglig anseelse hvis de varsler. Potensielle varslere knebles og eksisterende varslere blir ofre for omorganisering.

Vanligst er likevel at arbeidstempoet er så høyt og krevende at det ikke er tid til å organisere motstand.

Jeg opplevde at min faglige utvikling var ute av fokus i et helsevesen som var mest opptatt av å effektivisere og spare penger.

Etter bare et par år som lege, forlot jeg helsevesenet for å prøve meg i akademia. Jeg opplevde at min faglige utvikling var ute av fokus i et helsevesen som var mest opptatt av å effektivisere og spare penger. Undersøkelser som ble bestilt til beste for pasienten, ble utsatt eller avlyst uten faglig, men økonomisk begrunnelse. «Undersøkelsen lønner seg ikke.» Undersøkelsen utløste rett og slett mindre penger fra staten enn den kostet sykehuset.

Mistet jobben på permisjon
De siste årene har min kontakt med helsevesenet enten vært som pasient, pårørende eller venn til de som jobber der. En vår besøkte jeg min venninne som nettopp hadde født et velskapt barn. I forbifarten, mellom amming og bleieskift, nevner hun at hun bare får beholde lønnen sin to måneder til. Kontrakten hennes på sykehuset går ut mens hun er i permisjon, og hun har fått vite at hun ikke får forlenget kontrakten. Men hun vil bli ansatt igjen etter permisjon har sjefen sagt. Jeg blir bestyrtet, sier hun har rettigheter, at hun ikke kan diskrimineres, at hun må kontakte tillitsvalgt eller Legeforeningen. Hun trekker på skuldrene. Jeg forstår hva hun mener. Hun tar rett og slett ikke sjansen, ønsket om å komme tilbake i samme jobb er så uendelig mye viktigere enn prinsipper.

Sakene havner aldri hos tillitsvalgt, hos Legeforeningen eller høyere instanser.

Sykehusene er flere ganger irettesatt hos Likestillings- og diskrimineringsombudet for praksisen med ikke å forlenge kontrakter under permisjon. De fleste sakene hører vi imidlertid ikke om. Sakene havner aldri hos tillitsvalgt, hos Legeforeningen eller høyere instanser. De fleste holder klokelig kjeft og lar det gå over. En bråkmaker får ikke jobb videre.

Under min venninnes neste svangerskap var tempoet enda høyere. Leger fritas for nattevakt etter uke 28 av svangerskapet, tidligere ved legeerklæring. Men det er ingen begrensing på dagvakt. Min venninne endte opp med å løpe rundt som en jo-jo hver dag for å kompensere for manglende nattejobbing. Det er jo viktig å få disse månedene som «tellende tjeneste» som betyr at de inngår i en spesialistutdannelse. Det endte med at min venninne kollapset på jobb og ble lagt inn på sykehuset hun selv jobber. For fosterets helses skyld  ble hun sykemeldt fram til permisjonsstart, sykehuslegen visste godt at tilrettelegging som det snakkes så varmt om, var umulig.

Når min venninne omsider blir kalt inn til intervju om en fast jobb, er hun nettopp blitt gravid igjen. Hun er fortvilet.  «Jeg kan ikke ha mage på intervjuet, da velger de en annen», sier hun til meg på telefon. Jeg vet bedre nå enn å henvise til lovparagrafene, jeg vet hun har rett. Det er vanskelig å vise at du forbigås. Sosiale rettigheter som pappapermisjon og ammepermisjon er forhandlet fram, men kan ofte ikke benyttes. Alle disse uregelmessighetene skjer hos en statlig arbeidsgiver der det selv for arbeidstakere med mektige Legeforeningen i ryggen er vanskelig å få gehør for at arbeidsmiljøloven skal bli fulgt. Det er med skrekk og gru jeg tenker på at en borgerlig regjering vil gjøre arbeidslivet mer «fleksibelt» og «myke opp» bestemmelsene i arbeidsmiljøloven. Forstår de hvordan det vil  ramme arbeidstakere som er svakere stilt på arbeidsmarkedet enn leger?

Tillit er beste medisin
Jeg tror medisinen for helsevesenets utfordringer er tillit til at helsepersonell alltid vil gjøre sitt beste. Og sikkerhet for arbeidstakere slik at de tør å si i fra. På den måten vil pasientene igjen få oppleve vårt fantastiske helsevesen. I stedet vil vår nye regjering kunne gjøre drastiske endringer i helsevesenet (i skrivende stund er ikke helse).

De sykeste av oss har virkelig ikke anledning til å velge sykehus midt i en livskrise.

Hvis de borgerlige åpner for at pengene skal følge pasienten, som selv kan velge privat eller offentlig behandling, åpner de for noe tankevekkende. De sykeste av oss har virkelig ikke anledning til å velge sykehus midt i en livskrise, og vil måtte ta til takke med der det er plass. De mest ressurssterke vil kunne velge og kunne snike seg foran i køen mens våre skattepenger betaler.

Økte egenandeler som foreslått av de borgerlige, betyr kanskje ikke all verden for gjennomsnittsnordmannen, så lenge egenandelstaket beholdes. Hvis de borgerlige derimot øker/fjerner frikort-grensa eller gjør egenandeler fratrekksberettighet på skatten, vil et differensiert helsevesen komme i galopperende tempo.  For det er bare bemidlede eller folk med (høy) inntekt som vil kunne betale slike egenandeler.

De rødgrønne har vært med på å starte dette, de har banet vei fra et offentlig helsevesen som alle benytter til inntog av private helseforsikringer (ofte betalt av arbeidsgiver). Hvis disse ekstramidlene heller ble finansiert over skatteseddelen, ville det gi bedre offentlige sykehus som alle ønsker å bruke.

Enklere for private
I dag behandles de aller fleste i et offentlig sykehus, kun noen får behandling hos private betalt av staten. Private sykehus kan prioritere annerledes enn de offentlige. Ved å prioritere de friskeste pasientene med en gitt lidelse, det vil ofte si de yngste uten tilleggssykdommer, kan de selvsagt utføre flere behandlinger billigere enn de offentlige som prioriterer etter alvorlighetsgrad og dermed behandler flere med tilleggslidelser. Mange private sykehus tar heller ikke hånd om sine egne komplikasjoner, slik at alle forløp som krever intensivbehandling blir tilbakeført til det offentlige.

Private sykehus er heller ikke forpliktet til å drive opplæring av nye spesialister. Så en ferdig spesialist på et privat sykehus kan bruke tiden til behandling framfor veiledning med spesialist-spirer, møter om omorganisering, rapportering av ulike målvariable eller papirarbeid (de offentlige sykehusene har nemlig kuttet drastisk på sekretær-tjenester). Men hvis vi ikke kontinuerlig driver opplæring av nye spesialister, vil helsevesenets kvalitet både offentlig og privat, raskt synke. Hvilke leger som kan velge, vil bli igjen i et offentlig sykehus drevet på sparebluss med bare de tyngste pasientene igjen?

Med bakgrunn i de påkjenningene legene opplever i det offentlige helsevesen, forstår jeg godt hvis flere lar seg friste inn i de private. Men vi må erkjenne at helsetjenester aldri kan fungere som et marked. Det er en enorm kunnskaps-asymmetri mellom behandler/tilbyder og pasient/etterspørrer som aldri kan fylles. Pasientkoordinatorer og pasientveiledere blir i denne sammenheng kun et unødvendig mellomtrinn.

Jeg er ikke villig til å ta sjansen. Jeg beklager jeg er feig.

«Dette kan du ikke stå fram med!» Min venninne ringer, hun er opprørt, hun er tillitsvalgt. «Det er jo sant!» kontrer jeg med, men jeg vet innerst inne hva hun mener. Den midlertidige kontrakten min i akademia går snart ut, med høy sannsynlighet vil jeg igjen måtte søke meg inn i sykehusene for å få en jobb. Så selv om samvittigheten gnager og jeg brenner for at denne delen av debatten må fram i lyset, ser jeg at belastningen ved å stå fram med fullt navn ikke oppveier mulige gevinster. Jeg er opplært til å stå for mine meninger, til å være uredd og kjempe for de svake. Men når jeg holder mitt barns lille hånd i min, vet jeg at risikoen jeg løper kan bli for stor. Brenner jeg alle broer til videre jobb nå, setter jeg også mitt barns framtid på spill. Å stå utenfor arbeidslivet kommer til å bli verre under den borgerlige regjeringen. Jeg er ikke villig til å ta sjansen. Jeg beklager jeg er feig. Derfor blir dette innlegget undertegnet Anonym lege.