«Vi skal finne alle de som ikke stemte, de som er langt unna politikken!» Gradestokken vaket rundt 30-tallet da France insoumise arrangerte sin første sommersamling i Marseille i august 2017. Et valg var tapt, nå var det bare å innstille seg på neste. I løpet av fire svette dager skulle ivrige ukuelige lære å omsette politisk engasjement til handling. Mange av deltakerne hadde aldri vært medlem av et parti før.
På avslutningsdagen hadde Leïla Chaibi ordet. Hun hadde vært med på å organisere Nuit debout og hadde holdt kurs om grasrotmobilisering i fattige bydeler. Nå snakket hun om hvordan de kunne prøve å nå alle som hadde mistet interessen for politikk. Et fransk valg kan bli avgjort av det partiet som klarer å mobilisere alle de som har sluttet å stemme. Bevegelsen burde ikke prøve å overbevise med «flagg» eller «fine ord», mente Chaibi. Sofavelgerne ville ikke la seg engasjere av å bli bedt om «å sverge tilhørighet til en menighet». Det var bare en måte de ukuelige kunne vekke engasjement på. «Vi skal være nyttige!»
Sofavelgerne ville ikke la seg engasjere av å bli bedt om «å sverge tilhørighet til en menighet».
Selv om det formelt sett var blitt et parti, hadde frontfigurene fra starten av vært opptatt av å kalle France insoumise for en «bevegelse». Det var «folkets organisasjonsform», mente Mélenchon. Et parti, derimot, var et «klasseverktøy». Mange hadde bakgrunn fra partier som hadde blitt splittet av krangling og maktkamper. Venstresidas oppslutning hadde smuldret opp i små prosentpoeng til utallige minipartier. Når France insoumise hadde klart å samle disse prosentene under sin fane, var det blant annet fordi de hadde vært mer opptatt av handling enn av prinsipper.
Den siste dagen holdt også Mélenchon tale til de ukuelige under den sørfranske sola. Han ville sende en melding til «alle de som sitter i røykfylte saler og sender rundt tryllebøkene sine og krangler om komma og adjektiver». France insoumise skulle ikke bli en bevegelse som satt inne og kranglet om tolkninger av Marx. «Tyrannenes beste fort er folkenes passivitet», sa Mélenchon fra scenen. «Så kom igjen, gå ut og kjemp!»
Landet rundt hadde ukuelige fortsatt å møtes i aksjonsgruppene som ble opprettet under valgkampen. I barer og forsamlingslokaler møttes de for å diskutere politikk, se film og arrangere lokale aksjoner og demonstrasjoner. De gjorde seg nyttige i lokalmiljøet ved å dele ut mat til trengende, kjempe for kommunale tilbud og informere om hvilke sosiale stønader folk hadde rett på. Hvem som helst kunne starte en aksjonsgruppe, men hver gruppe kunne ha maks tolv medlemmer. Gruppene sto fritt til å organisere treff og iverksette aksjoner, men hadde ingen innflytelse over bevegelsen eller representanter i beslutningsorganer. Bevegelsen skulle verken være «vertikal» eller «horisontal», den skulle være «gassaktig», «det vil si at punktene berører hverandre på kryss og tvers», hadde Mélenchon uttalt. Målet var ikke å være «demokratisk, men kollektiv».
Som aksjonsform var den kollektive formen effektiv. Mange var fornøyd med å slippe endeløse prinsippdiskusjoner og bare kunne gjøre noe. Men hva ville skje når store avgjørelser skulle tas? Hvem hadde makt til å velge ledere og talspersoner, nominere kandidater til valglister og utforme nye valgprogrammer?
Mange hadde bakgrunn fra partier som hadde blitt splittet av krangling og maktkamper.
I november 2017, et halvt år etter presidentvalget, var det klart for bevegelsens tredje landsmøte i en kongresshall utenfor innlandsbyen Clermont-Ferrand, midt i Frankrike. Etter halvannet år som valgkampbevegelse skulle France insoumise endelig bestemme hvordan partiorganisasjonen skulle se ut. 1200 deltakere fra hele landet hadde blitt trukket ut ved loddtrekning, mens 300 andre deltakere hadde blitt spesielt invitert. Men den viktigste landsmøtevirksomheten hadde skjedd før busslastene parkerte foran kongresshallen. Fra august hadde alle som ville kunnet sende inn forslag på nett til hvilken organisasjonsform og hvilke kampanjer bevegelsen skulle satse på. En oppsummering av forslagene hadde blitt lagt ut til votering.
Resultatet av avstemningene ble presentert på storskjermer i kongresshallen. 96 prosent hadde stemt ja til de foreslåtte prinsippene for bevegelsen. 93 prosent hadde godkjent forslaget til et charter for aksjonsgruppene. Til sist hadde tre kampsaker blitt stemt fram som bevegelsens kommende aksjoner: å bytte ut atomkraftverkene med fornybare energiformer og kjempe mot fattigdom og skatteflukt. Det eneste som var opp til de 1500 tilreisende, var å sitte rundt bord på åtte og diskutere hvordan disse kampanjene kunne utføres. Ikke en eneste avgjørelse var opp til dem.
Mellom borddiskusjoner, taler og framvisning på storskjermer var det ikke rom for motforestillinger.
Mer enn et politisk landsmøte framsto kongresshallen som et teambuildingkurs. Hvert bord skulle skrive sine forslag med tusj på en papplate. Men da alle hadde diskutert ferdig, ble det ikke engang tid til å gå gjennom forslagene i plenum. Noen deltakere hadde blitt trukket ut til å holde et kort innlegg, men det var ikke rom for diskusjon. I praksis hadde deltakerne ingen annen rolle på landsmøtet enn å gi et skinn av innflytelse. I kraft av å ha blitt trukket ut med lodd hadde de ikke noe mandat og representerte ingen andre enn seg selv. Mellom borddiskusjoner, taler og framvisning på storskjermer var det ikke rom for motforestillinger. France insoumise var startet av en gjeng som hadde sett seg lei på endeløse diskusjoner, fraksjoner og krangling i de gamle partiene. Nå ville de helst bestemme selv.
Samme høst begynte det å sirkulere opprop på Facebook for å gjøre bevegelsen mer demokratisk. En måned etter landsmøtet ble det opprettet en Facebook-gruppe for «ukuelige demokrater» som diskuterte de demokratiske utfordringene i bevegelsen. Svaret fra den uformelle ledelsen ble å kalle sammen en «representativ forsamling» i Paris 7. april 2018. 150 deltakere ble trukket ut blant ukuelige som hadde meldt sin interesse, mens 100 deltakere var folkevalgte og andre «spesielt engasjerte» medlemmer. Dagsorden var å «utveksle» meninger og «forberede bevegelsens kommende oppgaver».
Men heller ikke dette ble en arena for å la medlemmene ta viktige beslutninger. Dagen ble brukt til å diskutere og orientere om forestående begivenheter. Alle kunne melde seg til å holde et innlegg, men taletiden var begrenset til tre minutter. Oppdelt i grupper fikk deltakerne utdelt et forslag til en nokså ukontroversiell uttalelse om EU som skulle brukes i opptakten til valget til Europaparlamentet i 2019. Gruppene kunne skrive ned endringsforslag, som ble samlet inn og redigert inn i teksten. Ingen beslutninger om organisasjonsform ble tatt.
Alle som forsøkte å «utnytte» bevegelsen, ville bli sparket ut, skrev han og bedyret at «bevegelsens struktur vil forbli åpen.»
På samme tid ble det satt ned en valgkomité som utarbeidet en liste over kandidater til Europavalget i 2019. 18 komitémedlemmer ble trukket ut ved loddtrekning, mens 14 kom fra lederkretsen og ulike undergrupper i bevegelsen. Da listen var klar i juni 2018, ble det bråk.
En av økonomene som hadde utviklet programmet til presidentvalget, Liêm Hoang-Ngoc, meldte seg ut i protest mot at han ikke hadde blitt satt i valgbar posisjon på kandidatlista. Han hadde tidligere vært representant for Sosialistpartiet i Europaparlamentet, og mente at han hadde erfaringen som skulle til for å jobbe for EU-reform. Nettverket Socialistes insoumis, som han hadde vært med på å starte, trakk seg også ut.
Til tross for kritikken ble lista «godkjent» i en avstemning på internett. 87 prosent av stemmegiverne hadde gitt sin tilslutning. Med internettavstemningene kunne ledelsen si at de hadde demokratisk legitimitet. I realiteten var det ingen andre enn dem selv som hadde innflytelse over beslutningene. I september 2018 trakk nok en kandidat seg fra kandidatlista i protest mot mangelen på debatt om de demokratiske utfordringene i bevegelsen. Like etterpå hevdet fire medlemmer at de hadde blitt sparket ut av bevegelsen fordi de hadde forsøkt å opprette et forum for debatt om partidemokrati. Begrunnelsen de hadde fått var at de brøt med gruppereglementet.
Skulle de ukuelige holde rekkene samlet og bygge et bredt alternativ, kunne de ikke miste kontrollen over prosjektet eller risikere at for store uenigheter kom til overflaten.
Mélenchon hintet til utestengelsen i et blogginnlegg 8. oktober. «Jevnlig blir vi infiltrert av små kjerner av ondsinnede personer» som går til angrep på «‘den nasjonale ledelsen’» for «demokratisk blabla». Alle som forsøkte å «utnytte» bevegelsen, ville bli sparket ut, skrev han og bedyret at «bevegelsens struktur vil forbli åpen.» Den uformelle partilederen avsluttet med å slå fast at «vi er i handlingens kongedømme. Et årvåkent forsvar er reist for å beholde denne egenskapen».
France insoumise hadde blitt startet av en gjeng som hadde sett andre partier bli revet i stykker av uenighet og fraksjonering. Partidemokrati var ikke noe de hadde bare god erfaring med. Siden 1970-tallet hadde den radikale franske venstresida vært splittet i utallige formasjoner og ørsmå prosenter. Skulle de ukuelige holde rekkene samlet og bygge et bredt alternativ, kunne de ikke miste kontrollen over prosjektet eller risikere at for store uenigheter kom til overflaten. Til å være en bevegelse som var opptatt av demokratiets kår, stolte de lite på sine egne medlemmer.
