Nylig kom nyheten om at regjeringen vil innføre en grunnrenteskatt på fiskeoppdrett. Som man kan forvente har forslaget har sterke reaksjoner fra oppdrettsnæringas eierside.

En rekke eiere har gått hardt ut i mediene, og tegnet et bilde av et frontalangrep på oppdrettsnæringa som vil forandre den norske kysten til et folketomt rustbelte. Helge Møgster, eier i Austevoll og Lerøy, anklager i E24 skatten for å være et «ran på kysten». Sammen med Møgster står flere politikere fra sentrum- og høyresida, deriblant Høyres Tina Bru og Senterparti-ordfører Sigrun Wiggen Prestbakmo. Sistnevnte omtaler i likhet med Møgster skatten som en form for tyveri, og sier til NRK at «staten må finne en annen måte å tette hullet i statsbudsjettet enn å stikke et sugerør i lokale bedrifter og samfunnet langs kysten».

At store bedriftseiere og deres politiske støttespillere hegner om egne interesser kan man for så vidt ikke klandre dem for.

At store bedriftseiere og deres politiske støttespillere hegner om egne interesser kan man for så vidt ikke klandre dem for. Mer bekymringsverdig er det når denne interessepregede virkelighetsoppfatningen også bekreftes i nyhetsdekningen. I Dagbladet ble grunnrenteskatten omtalt som en «skattebombe», som om den representerte en eksistensiell trussel mot en utrydningstruet bestand av norske laksemilliardærer.

Er egentlig grunnrenteskatten et angrep på laksemilliardærene? Alt tyder på at svaret er nei.

Felles for selskapene som blir rammet av regjeringens forslag er at de er blant Norges mest lønnsomme. I økonomifaget beskrives avkastningen som «superprofitt», fordi den er høyere der enn det som ellers er vanlig. Denne lønnsomheten skyldes ikke at laksemilliardærene er smartere enn andre eiere, men at de jobber med svært profitable naturressurser. Dette er ressurser som eierne i de aller fleste tilfeller har gjort lite for å skape, men som de likevel har gleden av å tjene gode penger på.

Grunnrente er prisen staten setter på denne gleden. Regjeringens forslag inneholder et betydelig bunnfradrag. De små og mellomstore bedriftene, som de store eierne liker å dytte foran seg i skattediskusjoner, er i stor grad skjerma av forslaget. Selv for de største firmaene er prisen beskjeden – om lag 3,6 milliarder for oppdrettsnæringen som helhet. Møgster driver ikke bare med sjømat, men kan åpenbart et og annet om å rope ulv også.

Møgster driver ikke bare med sjømat, men kan åpenbart et og annet om å rope ulv også.

Diskusjonen om lakseskatten handler imidlertid ikke bare om et par milliarder fra eller til i statsbudsjettet. Diskusjonen berører også det grunnleggende spørsmålet om hva som skaper økonomisk verdi, og hvilke grupper som representerer samfunnets fellesinteresser.

Virkelighetsbildet som laksemilliardærene vil selge deg er av et Norge delt i to konkurrerende lag. På det ene laget står eierne, som iherdig står på for å skape verdier til vårt alles beste. På det andre laget står den parasittiske staten, som lever av å snylte på de faktiske verdiskaperne.

Premisset er at verdier skapes av eierlaget. Norge skulle altså ha vært et karrig u-land om det ikke hadde vært for Fredriksen, Witzøe og resten av gjengen som topper både oppdrettsnæringen og Kapitals rikingliste. Det er denne logikken som ligger til grunn når høyresida roper varsko over forslag som truer interessene til landets mest velstående.  Verdier skapes ikke av arbeid, men av eiendom. Truer man de som eier mye, truer man derfor også samfunnet som helhet.

I virkeligheten er det selvfølgelig ikke eierskap i seg selv som skaper verdi.

I virkeligheten er det selvfølgelig ikke eierskap i seg selv som skaper verdi. Verdi skapes av naturressurser, og av arbeidet som må til for å bearbeide disse ressursene til varer som kan selges på markedet.

Forstår man dette, framstår lagoppstillingen annerledes. På den ene siden står folkestyret, som forsøker å bruke staten for å forvalte fellesskapets ressurser på best mulig måte, og arbeiderne som jobber med å utnytte disse ressursene så godt som mulig. På den andre siden står en liten gruppe av bedriftseiere og deres arvinger, som har tjent milliarder på å høste superprofitt fra en av Norges mest lønnsomme næringer.

Skatten er rimelig, og viderefører et etablert prinsipp om at Norges naturressurser skal komme fellesskapet til gode.

Lakseskatten flytter litt av profitten fra det sistnevnte laget til det førstnevnte. Skatten er rimelig, og viderefører et etablert prinsipp om at Norges naturressurser skal komme fellesskapet til gode. Når nestleder Marie Sneve Martinussen i Rødt omtaler lakseskatten som slutten på laksebaronene, gjenspeiler det i større grad partiets egne ambisjoner enn forslaget regjeringen har lagt fram. Mye tyder på at regjeringen kunne ha gått lenger uten å true oppdrettsnæringens superprofitt.

Det har trolig aldri vært bedre å være norsk milliardær enn i dag. Norge har en av de høyeste andelene av milliardærer i verden, og de betaler mindre skatt av inntekten sin enn oss andre. Flere av Norges rikeste menn har tjent store deler av formuene sine på oppdrett. Dersom litt skattepåslag er nok til å sette Møgster ut av spill med dette utgangspunktet, finnes det nok mer effektive eiere som kan ta hans plass.

Mektige grupper forsøker alltid å framstille sine egne interesser som om de skulle representere interessene til fellesskapet som helhet.

Mektige grupper forsøker alltid å framstille sine egne interesser som om de skulle representere interessene til fellesskapet som helhet. På denne måten forvandles en skatteøkning for de rikeste til et «angrep» på verdiskapning, på kystsamfunn eller på Norge i det hele tatt. Denne manøveren burde de ikke få slippe unna med.

Teksten sto i Dagsavisen 10.12.22.