Eyes wide shut

Woody Allen med Mariel Hemingway, den gang 16 år gammel, i filmen «Manhattan». Foto: Metro Goldwin Mayer

Det er tydeligvis helt greit å ha noen svin på skauen så lenge du er flink til å lage kunst, skal vi tro mange av dem som forsvarer sine favorittkunstnere også etter at det kommer fram at de har grusomme ting på samvittigheten. I disse dager er mange ivrige på å reinvaske Woody Allen for anklager om overgrep Mia Farrows datter. «Det er meningsløst å la overgrepsanklagene mot Woody Allen farge oppfatningen av filmene hans» skrev kulturredaktør Geir Ramnefjell i Dagladet nylig. I går hevdet derimot Filip Roshauw i Natt og Dag at «Kanskje beskytter verket mannen altfor godt. Det er ingen umiddelbar fare for at folk slutter å se «Annie Hall» eller «Manhattan» simpelthen fordi Woody Allen kan ha forgrepet seg på Dylan Farrow. Det er mer sannsynlig at Allen kommer til å bli boikottet oftere fordi han har en litt sytete tone, fordi brillene hans er irriterende». Altså, vi driter i anklagene. Men hva hvis overgrepene faktisk fant sted? Mer generelt, kan vi ignorere kunstneren som står bak en medietekst selv om han eller hun har gjort noe galt?

Satt på spissen: Er det ikke forkjell på å digge til Lars Vaulars linje «Kæm skjøt Siv Jensen», og å digge til R.Kellys «Girl, please let me stick my key in your ignition, babe» når vi veit at sistnevnte faktisk har tvunget seg til seksuelt samkvem og laget pornofilmer med 14-åringer, mens førstnevnte mest sannsynlig ikke har planer om å gjøre det han rapper ironisk om?

Kunsten er en del av mannen
For det første: En medietekst har alltid en forbindelse til personen som har skapt den. Nettopp i sin hyllest av regissøren Allen innrømmer Ramnefjell indirekte også dette. Woody Allens kunst er en del av mannen selv, eller personaen Woody Allen, og dermed også hans tanker, hans overbevisninger og fantasi. Og vice versa.

Når vi skaper eller kommuniserer noe er det nettopp egne erfaringer vi baserer oss på. Det er vår kunstneriske empiri.

Ideene en kunstner har, springer ut av den samme hjernen som har levd, erfart, blitt fortalt og dermed skapt sin egen forståelse av verden, menneskets plassering i den og hva som er rett og galt. Ikke minst er også ideen om ens egen plassering og betydning i verden også her. Også fordommer og begjær finnes bak hjernebarken, og tanker man ikke visste man hadde – fantasier eller vonde opplevelser som kan gjemme seg i underbevisstheten. Når vi skaper eller kommuniserer noe er det nettopp egne erfaringer vi baserer oss på. Det er vår kunstneriske empiri. En medietekst springer alltid ut i fra en ideologi.

Allen og Hamsun
Dersom du leser en medietekst uten å vite noe om avsenderen, lager du din egen fortolkning ut i fra   din egen empiri om verden, dine erfaringer imøte med verket. Med en gang du vet noe om avsenderen påvirker denne informasjonen din lesning av verket. Derfor kan også Woody Allens kunst kunne sees i lys av overgrepsanklagene. Spaltist Alyssa Rosenberg skriver interessant om hvordan Allen portretterer seg selv som offer gjennom hans filmer, og spør om ikke dette er taktisk motivert, slik at vi som tilskuere skal ha et inntrykk av ham som stakkarslig og få empati med ham. Hun spør også om filmen «Blue Jasmine» kan leses som en slags innrømmelse fra Allens side.

Ved å ikke ville vite noe om en kunstner du liker godt, går du mest sannsynlig glipp av noe. I verste instans risikerer du å misforstå personen og kunsten fullstendig.

Et annet eksempel er sosiolog Leo Lowenthals studie av Knut Hamsun. Allerede i 1937 mente han at romaner som Markens Grøde, Sult og Pan uttrykte en protest mot fremmedgjørelsen og tomheten som hører til det moderne livet. Lowenthal argumenterte derimot for at Hamsuns Nobelpris-belønnede verker med deres natur- og heltedyrkelse delte ideologi med nazismen – uten at han var oppmerksom på Hamsuns Hitlervennlige artikler i Aftenposten fra 1934. Lowenthal fikk rett da Hamsun stilte seg på Hitlers side under krigen, og skreiv hans nekrolog i samme avis i 1945.

Ved å ikke ville vite noe om en kunstner du liker godt, går du mest sannsynlig glipp av noe. I verste instans risikerer du å misforstå personen og kunsten fullstendig. Dette er heller et argument for hvorfor det er viktig å lære seg å tenke kritisk om medietekster. Det å ta stilling til det du ser på, hører på, leser, sanser. Grunnen til at vi analyserer medietekster er jo for å forstå intensjonen bak verket.

En kunstners ansvar
Det er viktig å vite om en kunstner er skyldig i en forferdelig handling dersom vedkommende skal være et forbilde. Hvordan kan vi ellers tolke spesielt provoserende medietekster om vi ikke vet om de representerer noe vedkommende ønsker å sette på spissen, eller om det representerer vedkommedes faktiske overbevisninger?

Aristoteles hevdet i sin tid at budskapet i et litterært verk må være moralsk godt. Hans intensjon med dette var vel at mennesker burde bestrebe å være gode så langt det går. Men betyr det at den som skaper kunst med mål om å være god ikke selv trenger å leve i tråd med sine idealer?

I sin kommentar om Woody Allen i Dagbladet skriver Geir Ramnefjell at hans «sære personlighet og skrudde livsvalg er, så langt det går an å dokumentere, godt innenfor grensene. Det er dessuten ikke apologetisk å si at vi må tåle moralske avvik hos kunstnere – så lenge umoral ser ut til å være temmelig jevnt fordelt i befolkningen. Alle har sine hemmeligheter.»

Da mener du at det er helt ok å gjøre noe galt mot andre, så lenge den skyldige kan «veie opp» med sitt store talent.

Dette er å bagatellisere det Woody Allen potensielt har gjort, å seksuelt misbruke sin tidligere kjærestes datter. Nå er voldtektssaker vanskelige og spesielle å behandle og ender oftest med et urettferdige utfall og kort straff til overgriperen.  Om det ikke finnes noen fysiske beviser som DNA-spor og lignende, blir det ord mot ord, da er det gjerne offeret som taper saken.

Sett bort ifra bevisbyrden, har Allen tydelig fyrt opp sin tidligere kjærestes datter så mye, at hun valgte  å tre ut fra sin anonyme sone og skrive et brev som ble trykket i The New York Times, noe som sier oss at de to ikke akkurat har et greit forhold. Det skal mye til å anklage en autoritetsperson for voldtekt. Det er tilnærmet umulig å skulle benytte seg av såkalt klassisk betingning for å plassere så sterke og vonde følelser i hodet på på en jente som er forbundet med Woody Allen, uten at han selv har vært til stede og gjordt noe med henne som hun syntes var ubehagelig. Det er lite sjarmerende med en kjendis som handler i strid med den personaen han/hun har konstruert om seg selv, den informasjonen vedkommende selv har valgt å kommunisere gjennom mediene, mens man har tatt seg friheter på bekostning av andre.

Når en kunstners «særhet» eller umoral begynner å gå utover andre blir omstendighetene selvsagt mer alvorlig. Det er mye vi som tilskuere og mediekonsumere ikke vet mye om i slike saker, som hva som oppfattes som sant og ikke av de to parter i saken, men det er i hvert fall ikke noe vi bare kan trekke på skuldrene over og si at vi ikke trenger å se i sammenheng med verket uten å kjenne på en ambivalens når vi får annen informasjon og vi vet hvordan jussen går sin gang i et rettslokale: Den er sjelden på offerets side.

Lukker man øynene for ubehagelige sannheter som gjelder en kjent person eller kunstner, aksepterer du samtidig skjevhet i samfunnet. Da mener du at det er helt ok å gjøre noe galt mot andre, så lenge den skyldige kan «veie opp» med sitt store talent. Disse talentene kan rett og slett ta seg større friheter på bekostning av andre.

Jeg tror ikke de fleste ønsker å misbruke makt overfor andre mennesker. Disse unntakstilfellene vi har med noen kunstnere burde heller ikke behandles som om de er normale. Hysjer vi dem ned, er det i praksis det vi sier.

Vi har et ansvar for det vi liker
Uttrykker du elsk til kunstnere eller artister, betyr det at du går god for personen,. Vi liker det som kan bekrefte oss selv, våre tanker og meninger. Om man liker en person, kan man ikke utelate den delen som er umoralsk, for da tar du vekk en side fra personens vesen.

Man kan selvsagt aldri vite alle hemmeligheter om sine idoler eller favorittkunstnere, men en kan bestrebe å være opplyst. Man kan ha et mer reflektert forhold til innholdet i tekster i musikk, være kritisk til hat-budskap (også når det er ironisk) og kan tenke gjennom om man vil spre budskapet eller betale for kunsten til overgripere som R. Kelly og Roman Polanski.

Når Geir Ramnefjell hyller Woody Allen og hans kunst, bidrar han til å heie fram en mann som er anklaget for overgrep. Før man velger å ignorere dette faktum og ukritisk hylle kunstneren i et av landets største aviser, burde man kanskje tenke over hvilke signaler man sender ut.