Av alle de landene som er involvert i skatteunndragelser og anonyme kontoer, er det ett som har vært aktivt lenger enn de andre, og det er fortsatt det viktigste. Hvis vi tar en nærmere titt på historien til landets bankvirksomhet, finner vi de intrikate mekanismene som senere har spredt seg til resten av verden, og vi ser hvor kreative mange banker har vært for å legge til rette for hemmelighold og lyssky virksomhet. Og selv om skatteparadiser sjelden publiserer grundig statistikk, er dette landet faktisk et unntak: Det finnes oppsiktsvekkende store mengder data tilgjengelig, selv om det har fått utrolig lite oppmerksomhet. Det dreier seg naturligvis om Sveits.
Et skatteparadis blir til
Den fascinerende historien begynner på 1920-tallet, i kjølvannet av første verdenskrig. Det var da de store europeiske landene begynte å innføre en betydelig skattlegging av de største formuene. Gjennom hele 1800-tallet kunne europeiske familier akkumulere formuer uten å måtte betale noe særlig i skatt. I Frankrike, like før krigen, var 100 franc i aksjer verdt 96 franc etter skatt. I 1920 endret verden seg. Staten erklærte at alle som hadde blitt rammet hardt av krigen, særlig alle soldatene, skulle bli kompensert. Mange måtte få faste pensjoner, og statsgjelden eksploderte. Det året økte skattenivået for de rikeste til 50 prosent; i 1924 var det på 72 prosent. Det var startskuddet for en industri for skatteunndragelse.
Da første verdenskrig brøt ut, hadde Sveits en finansindustri med en klar retning og et godt utviklet nettverk for å yte kreditt.
Industrien ble skapt i Genève, Zürich og Basel, som på den tiden hadde en sterk posisjon innen finansverdenen. Rundt århundreskiftet hadde de sveitsiske bankene opprettet et kartell (Det sveitsiske bankforbundet ble etablert i 1912) og sørget for at den sveitsiske staten måtte betale høye renter, noe som gjorde dem svært lønnsomme. Og siden 1907 hadde de nytt godt av at den sveitsiske sentralbanken ville gripe inn med lån hvis systemet skulle komme i problemer. Så da første verdenskrig brøt ut, hadde Sveits en finansindustri med en klar retning og et godt utviklet nettverk for å yte kreditt. Og siden Sveits var garantert nøytralitet gjennom Wienkongressen fra 1815, kom landet seg gjennom krigen og den sosiale uroen uten problemer av betydning.
Veksten i virksomheten knyttet til skatteunndragelser var også basert på en endring i hvordan rikdom artet seg. I industrialiserte land hadde finansformue rundt 1850 overtatt rollen til fast eiendom. I 1920 besto meste- parten av formuen til de rikeste av verdipapirer: aksjer og obligasjoner utstedt av offentlige myndigheter eller store selskaper. Dette var fysiske papirark som minnet om store pengesedler. De minnet også om pengesedler i den forstand at de var anonyme. Det sto ikke noe navn på dem: Eieren var den som hadde dem i sin varetekt. Så det var ikke noe behov for noe sentralt register. Men i motsetning til pengesedler kunne hvert av disse verdipapirene ha en betydelig verdi, flere millioner dollar i dagens verdi. Dermed kunne man sitte på en formue – helt anonymt.
I begynnelsen var disse tjenestene bare tilgjengelige for de aller rikeste, men i mellomkrigstiden ble de åpnet for alle som ville forsøke seg som kapitalister.
Hvis du plasserte en stor bunke verdipapirer i madrassen, var det en fare for at den ble stjålet, så eierne var på jakt etter sikre oppbevaringssteder. Som et svar på dette behovet utviklet europeiske banker en ny virksomhet: formuesforvaltning. Kjernetjenesten var et sikkert hvelv der kundene kunne plassere sine aksjer og obligasjoner. Banken tok ansvar for å samle inn renter og utbytte. I begynnelsen var disse tjenestene bare tilgjengelige for de aller rikeste, men i mellomkrigstiden ble de åpnet for alle som ville forsøke seg som kapitalister. Sveitsiske banker var blant aktørene på dette markedet. Men de tilbød også en tilleggstjeneste: muligheten for skatteunndragelse. Kundene som plasserte sine verdipapirer her, kunne la være å rapportere inn inntektene – uten risiko for å bli tatt – fordi det ikke var noen kommunikasjon mellom sveitsiske banker og myndighetene i andre land.
Jakten på skjulte formuer
Helt fram til slutten av 1990-tallet var verdiene i sveitsiske banker en godt bevart hemmelighet. Dokumentene ble oppbevart under lås og slå, og bankene hadde ingen forpliktelser til å rapportere om verdiene de forvaltet. Et viktig poeng er at verdipapirene som ble oppbevart for kundene, ikke var synlige i bankens egne regnskaper, rett og slett fordi de ikke tilhørte dem. Siden finanskrisen i 2008–2009 har begrepet «off-balance sheet» fått en negativ klang, spesielt på grunn av komplekse manøvrer man foretok for å fjerne amerikanske boliglån fra bankenes regnskaper. Men en av de viktigste anvendelsene – tilfeldigvis både den eldste og den som er mest utbredt i dag – er utrolig enkel: å ta hånd om andres verdipapirer.
Et viktig poeng er at verdipapirene som ble oppbevart for kundene, ikke var synlige i bankens egne regnskaper, rett og slett fordi de ikke tilhørte dem.
I dag vet vi en del om hvor store verdier som har blitt plassert i Sveits gjennom 1900-tallet. Det er takket være to internasjonale kommisjoner utpekt mot slutten av 1990-tallet. Den første – ledet av Paul Volcker, tidligere styreformann for den amerikanske sentralbanken – skulle finne kontoer som tilhørte ofre for nazistene, og disse ofrenes arvinger. Gjennom tre år jobbet hundrevis av eksperter fra internasjonale revisjonsselskaper med arkivene til 254 sveitsiske banker som hadde drevet formuesforvaltning under andre verdenskrig. Resultatet var store mengder helt ny kunnskap – særlig viktig var oversikten man fikk over de samlede verdiene forvaltet av hver institusjon i 1945. Den andre kommisjonen hadde som formål å undersøke hvilken rolle Sveits spilte under krigen. Den ble ledet av historikeren Jean-François Bergier og hadde omfattende tilgang til bankenes arkiver. Gruppen avdekket de samlede verdiene i de sju største sveitsiske bankene gjennom 1900-tallet, de bankene som senere ble slått sammen til UBS og Credit Suisse.
Statistikken fra disse to kommisjonene har noen begrensninger. Deler av arkivene var ødelagt; andre var fortsatt hemmelige. Men informasjonen som ble samlet av Volcker, Bergier og medarbeiderne deres, er med god margin den beste vi har for å studere historien til skatteparadisene. Dette gjelder spesielt data om de verdiene som ble forvaltet. Disse dataene er av god kvalitet: Selv om de ikke ble publisert, hadde bankene detaljerte interne regnskap for sine aktiviteter innen formuesforvaltning, med nøyaktig oversikt over verdien av verdipapirene de satt på, altså aksjeverdien og obligasjonenes nominelle verdi.
Selv om de ikke ble publisert, hadde bankene detaljerte interne regnskap for sine aktiviteter innen formuesforvaltning.
Denne informasjonen har likevel aldri blitt sammenlignet med nivået for formuer og inntekter i resten av Europa, blant annet på grunn av manglende statistikk for de samlede aksjeverdiene i ulike land. Dette er det første denne boka har å bidra med: å oppsummere den informasjonen som finnes på ulike steder. Resultatet vil avlive en og annen myte rundt etableringen av skatteparadiset Sveits.
Det sveitsiske Big Bang
Det første som slår oss, er hvor enormt banksektoren i Sveits ekspanderte etter første verdenskrig. Mellom 1920 og 1938 ble de verdiene sveitsiske banker forvaltet for utlendinger, tidoblet, selv om vi justerer for inflasjonen: fra 10 milliarder til 125 milliarder sveitsiske franc, målt i dagens kurs. Denne veksten står i grell kontrast til et stagnerende velstandsnivå i Europa generelt: På grunn av en rekke økonomiske, sosiale og politiske forhold holdt størrelsen på den private formuen seg nesten uendret i denne perioden. Følgelig skjedde det en kraftig økning i andelen av kontinentets samlede finansformue som husholdningene gjemte bort i Sveits, fra en nesten ikke målbar størrelse på rundt 0,5 prosent før første verdenskrig til hele 2,5 prosent i 1938.
Hvem eide alle disse verdiene? En seiglivet myte, som bankfolk fra Zürich har holdt levende siden slutten av andre verdenskrig, går ut på at det sveitsiske bankvesenet blomstret fordi det hjalp en mengde mennesker som flyktet fra totalitære regimer. De som stiller seg bak denne teorien, hevder at loven om bankhemmeligheter, vedtatt i 1935, hadde et «humanitært formål»: Den skulle beskytte jøder på flukt som sto i fare for å bli ruinert. I 1996 skrev The Economist at «mange sveitsere er stolte av denne loven fordi den har … et rosverdig opphav (den ble innført på 1930-tallet for å hjelpe jødiske flyktninger med å beskytte sparepengene sine)».
En seiglivet myte, som bankfolk fra Zürich har holdt levende siden slutten av andre verdenskrig, går ut på at det sveitsiske bankvesenet blomstret fordi det hjalp en mengde mennesker som flyktet fra totalitære regimer.
Solid historisk forskning har avfeid denne myten. Volcker-kommisjonen fant mer enn 2,2 millioner kontoer som tilhørte ikke-sveitsere fra perioden 1933 til 1945. Av disse har 30 000, altså rundt 1,5 prosent, blitt koblet, med ulik grad av sikkerhet, til holocaust. Data fra Bergier og hans gruppe viser at det var på 1920-tallet – ikke 1930-tallet – det sveitsiske «big bang» inntraff. Fra 1920 til 1929 vokste den forvaltede kapitalen med 14 prosent i gjennomsnitt hvert år. Fra 1930 til 1939 var den årlige veksten på bare én prosent. Veksten var størst i 1921–22 og 1925–27, like etter at det kom betydelige skatteøkninger i Frankrike. Lovene om hemmelighold kom etter at store summer havnet i Sveits, ikke omvendt.
Hvilken forskjell gjør det så at fakta forteller en annen historie enn bankenes propaganda? Myten er ikke død – den har i høyden gjennomgått en forvandling. Nå får vi høre at de fleste kunder ikke gjør noe galt; de plasserer pengene sine i Sveits for å slippe unna uro eller undertrykking i hjemlandet. Men som vi skal se, tilhører mer enn halvparten av kapitalen i sveitsiske banker personer som bor i EU (selv om den andelen som kommer fra utviklingsland, øker raskt), noe som gjør denne påstanden like forfeilet som den forrige, om vi da ikke skal tro at EU er et despoti.
Nå får vi høre at de fleste kunder ikke gjør noe galt; de plasserer pengene sine i Sveits for å slippe unna uro eller undertrykking i hjemlandet.
I mellomkrigstiden var kundene i sveitsiske banker stort sett franske. I Credit Suisse, som på den tiden var den største banken som drev med formuesforvaltning, var 43 prosent av kundene franske, mens 8 prosent var italienske eller spanske og 4 prosent tyske. Denne statistikken er ikke helt til å stole på, fordi mange av kundene oppga falske adresser. Blant annet var det flere som oppga hoteller i Sveits som adresse, slik at kontoene kunne bli registrert som «sveitsiske». Likevel tyder funnene fra Bergier-kommisjonen på at mesteparten av kapitalen kom fra Frankrike. Ved utbruddet av andre verdenskrig var trolig omkring 5 prosent av finansformuen til Frankrike plassert i Sveits.
Hva besto disse verdiene av? Først og fremst utenlandske verdipapirer: aksjer i tyske industrikonsern eller amerikanske jernbaneselskaper, obligasjoner fra franske eller britiske myndigheter og så videre. Sveitsiske verdipapirer var ikke særlig viktige. Kapitalmarkedet i landet var rett og slett for lite til å absorbere så store verdier, og avkastningen var lavere – bare rundt 3 prosent, sammenlignet med 5 prosent på verdipapirer fra Nord-Amerika. Det var noen vanlige innskudd også, og til og med litt gull, men verdipapirene dominerte totalt.
Det er det absurd å påstå at det sveitsiske bankvesenets suksess skyldes landets lave inflasjon, sterke valuta eller politiske stabilitet, slik forsvarerne hevder.
Det samme gjelder i dag, og dette er det viktig å forstå for å korrigere en vanlig misforståelse: Utenlandske innskudd i sveitsiske banker betyr stort sett ikke investeringer i Sveits – verken i dag eller tidligere. Disse kontoene blir brukt til å investere i andre land, ofte USA, Tyskland og Frankrike. De sveitsiske bankene er bare mellommenn. Derfor er det absurd å påstå at det sveitsiske bankvesenets suksess skyldes landets lave inflasjon, sterke valuta eller politiske stabilitet, slik forsvarerne hevder. Gjennom sine kontoer i Zürich eller Bern gjennomfører kundene de samme transaksjonene som de kunne gjennomført i Roma eller London: De kjøper verdipapirer i euro, dollar eller pund, og verdiene av disse valutaene går opp eller ned avhengig av devalueringer, konkurser, kriger og så videre. Det at det foregår via Sveits, har ingen betydning.
For kundene er hovedgrunnen til å bruke sveitsiske banker at de unngår å betale skatt, og slik har det alltid vært. En person bosatt i USA skal betale skatt på all sin inntekt og all sin formue, uansett hvor den er plassert. Men så lenge sveitsiske banker holder kontoene hemmelig, blir det mye enklere å unndra skatt.
Dette er et utdrag fra boka Skjult rikdom. Hvordan de superrike gjemmer formuene i skatteparadiser av Gabriel Zucman. Oversatt til norsk av Lars Nygaard.