En ny boligsektor

Det trengs en boligsektor utenfor markedet, argumenterer artikkelforfatterne. Her fra en boligaksjon utenfor Kommunaldepartementet. Foto: Eirik Yven/ Flickr

Vignetten «bolig» har siden 90-tallet vært forbeholdt interiørtips og boligannonser. Boligpolitikk har hørt fortiden, de regulerte gamledager, til. Hvem har tid til boligpolitikk når vi alle kjemper om å komme opp og fram på boligmarkedet?

Finanstilsynet pekte i sin årsrapport på boligsektoren som den viktigste trussel mot økonomisk stabilitet i Norge.

Men nå som boligprisene for lengst har sagt farvel til reallønna og steget til himmels med gjeldsmengden som trofast følge er det igjen rom for boligdebatt. Senest forrige uke kunne Finanstilsynet i sin årsrapport peke på boligsektoren som den viktigste trussel mot økonomisk stabilitet i Norge. [1] Det er noe som ikke stemmer i den deregulerte boligsektoren i verdens rikeste land.

Hva er problemet?
Som man lærer på ungdomsskolen er det viktig å definere problemet før man kan komme med løsninger. Det er nemlig lett å kritisere forslaget om en ny boligsektor hvis man tror at den skal løse alle problemene med kapitalismen, systemet, verdens totale urettferdighet og krigen i Afghanistan. La oss derfor være konkrete.

Problemet som må løses her og nå er at det blir stadig større forskjell på Olsen og Olsén. Olsén kjøper ei leilighet til sin 21 år gamle sønn som skal studere de neste fem årene. Unge herr Olsén betaler ned på lånet, og når boligen selges fem år senere deler far og sønn fortjenesten. Klassisk vinn-vinn situasjon som gjør at den framtidige småbarnsfamilien Olsén kan etablere seg med solid egenkapital i bunn.

Olsen derimot betaler fortsatt på sin enebolig i Stamsund og når dattera flytter til Oslo for å begynne på farmasiutdannelsen må hun pent finne en leiebolig. Studentboliger er det ikke nok av, så hun flytter i kollektiv med venninner fra videregående. Etter fem års studietid har hun betalt 240 000 i husleie til en ukjent utleier og har ikke egenkapitalen som trengs for å kjøpe egen bolig. Småbarnsfamilien Olsen må derfor fortsette å leie helt til egenkapital er spart opp, noe som er vanskelig når man i tillegg betaler husleie. Klassisk dårlig sirkel.

På denne måten får vi to lag på boligmarkedet: de som er inne og de som er ute.

På denne måten får vi to lag på boligmarkedet: de som er inne og de som er ute. For de som er inne betyr økte priser lite, fordi de uansett skal kjøpe en ny bolig som også har steget i pris. For de som er ute betyr økte priser at 15 prosent egenandel blir et stadig større beløp man ikke har. Det er som en stige hvor hele stigen flyttes stadig lengre opp fra bakken.

Å ha et sted å bo uten å utsette seg for denne risikoen bør være mulig.

I tillegg gjør økte priser at gjelda vi må ta opp er stadig større i forhold til inntektene vi har. Spesielt for de uten en finansielt sterk familie rundt seg kan både prisfall, renteøkning og arbeidsledighet utløse en personlig gjeldskrise. Å ha et sted å bo uten å utsette seg for denne risikoen bør være mulig. Det er dette vi ønsker å få til med vårt forslag om en ny boligsektor.

En ny boligsektor
Vi har i dag en markedsstyrt eiesektor, en markedsstyrt leiesektor og en marginal ikke-kommersiell leiesektor. I tillegg til at vi trenger en sterkere ikke-kommersiell leiesektor mener vi det er rom for en tredje sektor: en eiesektor utenfor markedet.

En slik sektor vil naturligvis være subsidiert og gjennomregulert. Hovedpoenget blir å skape vanntette skott mot boligmarkedet utenfor. Problemet med regulerte subsektorer i et marked er at det kan finnes måter å unngå og omgå regelverket og dermed ta ut privat profitt. Vår skisse til regulering er som følger:

* Husbanken får økte rammer til å finansiere bygging av nye boliger av nøktern, god standard til subsidiert pris og lånerente.

* Boligbyggelagene pålegges å bygge et visst antall boliger for salg i boligsektor III. Disse boligene skal integreres i annen boligmasse, slik at vi ikke får egne sektor III-blokker.

* Alle som ønsker det, har rett til å kjøpe bolig i boligsektor III. I første omgang bør førstegangsetablerere og ungdom prioriteres.

* Så selve hovedgrepet: Boligbyggelagene skal ha gjenkjøpsplikt for boliger i sektor III, og alle skal fritt kunne selge tilbake når de måtte ønske. Gjenkjøpsprisen skal være kjøpspris pluss prisutviklingen (konsumprisindeksen) i den perioden man har eid boligen.

Et eksempel
La oss se på et konkret eksempel på hvordan en ny boligsektor kan fungere. Et boligbyggelag bygger 60 nye boliger. Av disse er det èn 50 kvadratmeter leilighet som bygges innenfor boligsektor III. Med en gjennomsnittlig byggekostnaden på 30 000 per kvadratmeter, vil denne leiligheten bygges for 1,5 millioner. [2] Et subsidie på 20 prosent vil gjøre det mulig å kjøpe denne boligen til tre ganger gjennomsnittlig årsinntekt, 1,2 millioner. [3]

Når boligbyggelagene har solgt leiligheten første gang er utgiftene nedbetalt for deres del. Heretter fungerer de kun som administratorer av ordninga. Eventuelt kan man se for seg en annen institusjon som har ansvar for å kjøpe tilbake og selge videre boligen mellom hver eier.

Den første personen som kjøper leiligheten for 1 200 000 tar opp lån i Husbanken. La oss si at renta ligger på 4 prosent og nedbetalingstida på 30 år. Da vil utgiftene bli 5 700 i månden. Den heldige eier betaler ned på dette på vanlig måte, og når hun vil selge boligen gjør hun det for 1 200 000 + prisstigning som følge av inflasjon. Realverdien på boligen holdes konstant. Hun bruker salgssummen til å innfri lånet, og avhengig av hvor lenge hun har eid boligen vil overskuddet variere. Eier hun boligen i seks år vil overskuddet være 140 434 kroner. Dette er penger hun selv har spart i boligen, og kan ta med seg til neste boligkjøp enten innenfor boligsektor III eller utenfor.

Boligen er nå tilbake i boligbyggelaget og legges ut for salg til samme sum som den ble kjøpt for av forrige eier. Og her fortsetter historien.

Hot or not?
Det begynner å bli ei stund siden vi første gang luftet ideen som en slik eiesektor utenfor markedet og tilbakemeldingene har ikke latt vente på seg. Cirka halvparten sier «hva hvis alle vil bo der?» mens den andre halvparten sier «hva hvis ingen vil bo der?»

Hvis alle vil bo i den nye boligsektoren vil det være behov for prioritering.

Hvis alle vil bo i den nye boligsektoren vil det være behov for prioritering, som foreslått over. I tillegg blir det et politisk spørsmål hvor stor sektoren skal være, all den tid sektoren er avhengig av subsidier for å fungere.

Hvis ingen vil bo i den nye boligsektoren trengs det regler som hindrer at boligbyggelagene taper på prosjektet.

Hvis ingen vil bo i den nye boligsektoren trengs det regler som hindrer at boligbyggelagene taper på prosjektet. En mulig løsning er at det åpnes for salg på det «ordinære» markedet dersom en bolig ikke lar seg selge på sektor III-markedet innen en gitt tid. Det viktige her er at overskuddet fra et slikt salg går tilbake til ordningen i Husbanken slik at det ikke kan spekuleres i å gjøre en bolig så lite attraktiv at ingen vil bo der, for så å selge til fortjeneste.

En av fordelene med å eie er jo nettopp at man får igjen for innsats for holde boligen ved like, og dette må også inkluderes i utenfor markedet-ordning.

Oppussingsstopp?
Et annet viktig moment ved en ny boligsektor, som også er et problem i leiesektoren, er vedlikehold og standardoppgraderinger av boligen. En av fordelene med å eie er jo nettopp at man får igjen for innsats for holde boligen ved like, og dette må også inkluderes i utenfor markedet-ordning.

En løsning med fratrekk for manglende vedlikehold og pluss for ekstra oppgradering kan være mulig. Det er da viktig å ha et øvre tak på hvor stort tillegg som kan gis på bakgrunn av standardoppgraderinger, i og med at prisen boligen får når den selges tilbake til boligsektor III er den samme som boligen selges ut for neste gang.

Stockholm-syndromet
Hovedfaren ved en hver regulering av markedet er at det oppstår svart handel og penger under bordet. Erfaringer med regulerte leiepriser i Stockholm viser at akkurat dette kan være et stort problem.

Boligbyggerlagene vil ha juridisk ansvar og økonomisk kontroll på en helt annen måte enn privatpersoner som leier ut i Stockholm.

Å innlemme større institusjoner i ordningen, slik som boligbyggelagene vil være i den nye boligsektoren, kan være en effektiv måte å demme opp for ulovlig handel. Boligbyggerlagene vil ha juridisk ansvar og økonomisk kontroll på en helt annen måte enn privatpersoner som leier ut i Stockholm.

Å gå glipp av fortjenesten
Den største bekymringa vårt forslag møter er at de som eier vil gå glipp av den store fortjenesten som finnes i det frie markedet.

For det første må det understrekes at vi ikke vil tvinge tilfeldige familier til å bo i boligsektor III. Men vi tror det finnes et behov, både for billigere boliger med mulighet til å betale ned på eget lån, og for å ha et sted å bo uten å utsette seg for risikoen i dagens boligmarked. For baksiden ved høye fortjenester er nemlig høy risiko.

Også på denne siden av årtusenskiftet har vi sett boligpriser falle og boligbobler sprekke. I Australia, i USA og nærmest oss selv, i Danmark.

Prisveksten vi har sett de siste 20 årene er ikke et resultat av evige naturlover. Det vet de som kjøpte bolig i Norge i 1987. Prisene falt med 43 prosent fra 1988 til 1993, og det tok 10 år før prisene igjen var på samme nivå. Alle som av ulike grunner måtte selge boligen sin før prisene hadde steget igjen tapte penger. Også på denne siden av årtusenskiftet har vi sett boligpriser falle og boligbobler sprekke. I Australia, i USA og nærmest oss selv, i Danmark. Avhengig av hvor i Danmark man eide bolig var nedgangen på 20 – 40 prosent fra 2007 til i dag. Det som skulle være investering, ble tap. Nedgang i boligprisene blir ekstra ille dersom du har lånt store deler av kjøpesummen, og sitter igjen med lån også etter å ha solgt boligen din.

Å eie bolig er nemlig ikke det samme som å eie en sykkel. To viktige momenter skiller boligkjøpet fra sykkelkjøpet: kredittdrevet etterspørsel og forventningsdrevet pris.

Hvor mye du vil låne og hvor mye lån banken vil gi deg avhenger av hvordan man tror de neste 30 årene blir. Beholder du jobben? Går renta opp? Får du mange barn? Blir du ufør?

De færreste av oss kjøper bolig for penger vi har på kontoen eller i madrassen. Boligkjøp finansieres av lån i banken, og tilbakebetales med deler av lønnsposen din de neste 30 årene. Hvor mye du vil låne og hvor mye lån banken vil gi deg avhenger av hvordan man tror de neste 30 årene blir. Beholder du jobben? Går renta opp? Får du mange barn? Blir du ufør? Og sist, men ikke minst, hvor mye er boligen din verdt når du en gang skal selge den?

Når ting ser bra ut rundt oss akkurat nå, er det lett å tro at framtiden blir like lys.

Det eneste som er sikkert om framtida er at det er vanskelig å spå. Finanstilsynet peker i sin rapport “Finansielle utviklingstrekk i 2012” på gode tider i norsk økonomi som en av drivkreftene bak de høye boligprisene. Når ting ser bra ut rundt oss akkurat nå, er det lett å tro at framtiden blir like lys. Den samme rapporten konkluderer med at økningen i husholdningens gjeld og boligpriser er en kilde til framtidig ustabilitet i norsk økonomi. De skriver:

«En kombinasjon av ytterligere tilbakeslag i internasjonal økonomi og sterkt fall i oljeprisen, vil kunne redusere innenlandsk etterspørsel. Dette kan snu husholdningenes forventninger til framtidige inntekter og boligpriser og dermed føre til en markant nedgang i boligprisene.» [4]

Hvis det er framtidsoptimismen, med hensyn til egen økonomi og boligprisene, som bestemmer hva vi er villig til å gi for en bolig, sikrer budrundene at de som er mest optimistisk bestemmer prisen og får boligen.

Via boligmarkedet har vi alle plutselig blitt spekulanter. Vi tar opp lån for å finansiere investeringer som vi forventer å få avkasting på.

Disse mekanismene er lett gjenkjennelige, ikke fra sykkelbutikken men fra aksjemarkedet. Det er slik finansmarkedet fungerer, basert på forventninger og framtidsutsikter. Og det er derfor de fleste av oss ikke driver med aksjespekulasjon. Men via boligmarkedet har vi alle plutselig blitt spekulanter. Vi tar opp lån for å finansiere investeringer som vi forventer å få avkasting på. En ny boligsektor sørger ikke bare for billigere boliger til de som trenger det. Den gir også mulighet til å frivillig “gå glipp av fortjeneste” til fordel for å slippe unna risikoen for bobler som brister og priser som faller.

Dersom vi var bekymret for at de som er utenfor boligmarkedet går glipp av fortjeneste, ville løsningen være å gi lån til flere.

Ingen menneskerett å få ta opp lån
Dersom vi var bekymret for at de som er utenfor boligmarkedet går glipp av fortjeneste, ville løsningen være å gi lån til flere. Det kan virke urettferdig med høye egenandeler når gevinsten er så høy for de som får lån.

Med en gjeldsgrad på nærmere 200 prosent av disponibel inntekt har vi i år norgesrekord og kommer på andreplass internasjonalt.

Med en gjeldsgrad på nærmere 200 prosent av disponibel inntekt har vi i år norgesrekord og kommer på andreplass internasjonalt, kun Danmark har høyere gjeldsgrad. Og unge par med små barn er de som låner mest, over 25 prosent av småbarnsfamiliene har gjeld på mer enn 300 prosent av disponibel inntekt [5]

En så høy gjeldsbelastning gjør oss svært sårbare for makroøkonomiske endringer.

En så høy gjeldsbelastning gjør oss svært sårbare for makroøkonomiske endringer. Når enslige huseiere bruker 21 prosent av inntekten sin kun på renteutgifter knyttet til boliglån, vil selv marginal renteoppgang ha mye å si for privatøkonomien.

Slik boligmarkedet framstår i dag, er ikke mer gjeld rett medisin.

Hvorfor tenke så stort?
Vi har gått igjennom mange motforestillinger mot en tredje boligsektor, hovedinnvendingen vi har møtt er likevel: Hvorfor tenke så stort? Det finnes mange enklere og mer konvensjonelle måter å møte boligproblemene på, og mange av disse er gode forslag.

Vi mener likevel at ingen av disse kan løse problemet på langsiktig basis, og har derfor tillatt oss å tenke høyt og utenfor boksen. En kort gjennomgang av andre paroler i boligdebatten viser hvorfor det er nødvendig.

Slik skattereglene er i dag er det mer lønnsomt å investere i bolig for utleie eller videresalg enn å investere i næringsvirksomhet.

«Dagens skatteregler må endres! Nå!»
Slik skattereglene er i dag er det mer lønnsomt å investere i bolig for utleie eller videresalg enn å investere i næringsvirksomhet, selv med endringene som ble gjort i statsbudsjettet 2013. En øvre grense for rentefradrag og at likningsverdi for bolig nummer to settes lik markedsverdi er gode og viktige tiltak for å dempe spekulasjon i boligmarkedet. Likevel vil ikke dette sette en stopper for prisveksten, så lenge renta er lav og kredittviljen høy.

Uansett hvor billig du bygger, så sikrer budrunden at prisen blir gitt av den som er villig til å betale mest.

«Bygg billig!»
Når noe er for dyrt kan det være fristende å foreslå at det rett og slett skal være billigere. Når Bjørvika skulle bygges ut ble denne parolen reist, bygg billigere sånn at folk kan bo der. Vi er nok mange som kunne tenke oss å bo billig ved fjordkanten, og det er akkurat det som blir problemet. Uansett hvor billig du bygger, så sikrer budrunden at prisen blir gitt av den som er villig til å betale mest.

I et fritt marked er det ingen direkte sammenheng mellom byggekostnad og pris for boligen. Det er tilbud og etterspørsel som gir prisen, og så lenge det finnes betalingsvilje og kredittilgang vil ikke billigere bygg gi billigere boliger.

Det er vanskelig å se for seg at storstilt boligbygging i seg selv løser problemene i boligsektoren.

«Bygg mer!»
En av de mest brukte parolene i boligebatten. Tanken er at grunnen til stadig stigende boligpriser er at etterspørselen er høyere enn tilbudet. Å øke tilbudet, altså bygge flere boliger, vil da være med på å redusere prisene. Logikken er det ingenting i veien med, men det er vanskelig å se for seg at storstilt boligbygging i seg selv løser problemene i boligsektoren.

Å få tilbudet så høyt at det påvirker prisene vil innebære en overproduksjon av boliger, altså at vi har flere hus enn folk.

For det første må vi bygge veldig mye mer for at etterspørselen skal øke mer enn tilbudet. Med årlig befolkningsvekst siste år på 1.3% og en stadig sterk sentraliseringstendens må vi sette alle kluter til bare for å dekke den økte etterspørselen etter boliger i sentrale strøk. Å få tilbudet så høyt at det påvirker prisene vil innebære en overproduksjon av boliger, altså at vi har flere hus enn folk.

For det andre er spørsmålet hvem som skal bygge mer. Byggebransjen bygger allerede det de vil, dvs det som i følge deres beregninger gir det overskuddet de er ute etter.

I dag er det de private utbyggerenes profittvurderinger som avgjør hvilke tomter som bygges på og hvilke boliger som bygges. Når utbyggerne tjener mest på små ettroms leiligheter et steinkast fra Grünerløkka, gjør de dette framfor å bygge rekkehus på Mortensrud. Slik drives all investering, du setter pengene dine der du tror de vokser mest.

Hvis man ønsker mer byggeaktivitet enn det som allerede skapes av de private utbyggerne må kommunene eller statlige institusjoner stå bak.

Hvis man ønsker mer byggeaktivitet enn det som allerede skapes av de private utbyggerne må kommunene eller statlige institusjoner stå bak. Dette er ei god løsning, men da er det avgjørende å skape ordninger som hindrer videre spekulasjon med subsidierte boliger.

Herre i eget hus
Uansett hvor fleksibel en tredje boligsektor er, vil vi trenge en godt utbygd ikke-kommersiell leiesektor, og vi støtter alle krav på veien dit. Likevel vil ikke en slik leiesektor oppfylle de samme formål som en tredje boligsektor.

Etter å ha bodd i leiebolig i ti år og betalt for eksempel 2000 kroner i måneden vil du ha bidratt til å betale ned 200 000 kr av boligens byggekostnad uten å sitte igjen med noe selv.

Med mindre leieboligene er fullfinansiert av subsidier slik at leietaker kun betaler vedlikeholdskostnader, vil en del av husleia gå til å betale ned kostnaden ved å bygge boligen. Etter å ha bodd i leiebolig i ti år og betalt for eksempel 2000 kroner i måneden vil du ha bidratt til å betale ned 200 000 kr av boligens byggekostnad uten å sitte igjen med noe selv. Leieboliger oppfyller altså ikke spareformålet.

Å ikke spare i bolig er ikke i seg selv et problem, så lenge du har muligheten til å velge annerledes.

Å ikke spare i bolig er ikke i seg selv et problem, så lenge du har muligheten til å velge annerledes. Men å løse boligproblemet kun med ikke-kommersielle leieboliger vil skape et to-delt boligmarked; de som ikke kommer inn på eiemarkedet vil leie i den billigere leiesektoren, uten mulighet for å spare opp egenkapital som trengs for å komme inn på eiemarkedet.

I tillegg må vi anerkjenne at det ser ut til at folk i Norge i 2012 liker å eie sin egen bolig. Om det er tradisjon, kultur, ukultur eller noe helt annet som ligger bak er ikke så relevant. Så lenge folk har lyst til å eie vil de som har mulighet til det gjøre det, mens de som ikke har mulighet vil ha et uoppfylt ønske om en eid bolig.

Vi tror det er rom for en boligpolitikk utenfor markedet.

Et sted å bo
Å bekymre seg for hus og hjem er ingen moderne oppfinnelse. Helt siden vi bodde i huler og jordgammer har arbeidet med å skape et varmt, godt og trygt hjem stått sentralt i hverdagen. Men i tillegg til gamle elektriske anlegg og dårlig ventilasjon på kjøkkenet, må vi nå i tillegg bekymre oss for et stadig mer skremmende boligmarked. Det går ikke ei uke uten at norske aviser forteller deg hvor mye du kan tjene, hvor mye du kan tape og hvor lenge festen varer.

Vi tror det er rom for en boligpolitikk utenfor markedet. Både for de som trenger billigere boliger og for de som ønsker seg et hjem som er mer et sted å bo enn et investeringsobjekt.

_______________________________________________

Noter

[1] Finansielle utviklingstrekk, oktober 2012. Finanstilsynet

[2] Det er her brukt et gjennomsnitt for byggekostnader på landsbasis. På grunn av tomtepriser vil byggekostnadene i storbyene være opp mot 40 000 – 45 000 kr per kvadratmeter.

[3] Gjennomsnittslønn i følge SSB er på 419 000 før skatt. http://www.ssb.no/lonn/

[4] Finansielle utviklingstrekk, oktober 2012. Finanstilsynet. Side 4.

[5] Finansielle utviklingstrekk, oktober 2012. Finanstilsynet. Side 30