Publisert 14. august 2013
Bokanmeldelse av Älskade fascism. De svartbruna rörelsernas ideologi och historia av Henrik Arnstad.
– Det är tjejgymnastikskor.
– Det är det inte alls det! Ser du inte det? Ser du dåligt eller?
– Nej, det är tjejskor.
– Jävla fascist!
Scenen utspiller seg mellom to små gutter i hippiekollektivet i Lukas Moodysons film «Tillsammans» (2000). Når har han blir angrepet, tyr sju år gamle Tet (oppkalt etter den vietnamesiske frigjøringsbevegelsens offensiv i 1968) til det groveste verbale artilleriet.
Et generelt begrep for ondskap
Ofte er det omtrent sånn begrepet fascisme har blitt brukt i hverdagstalen i den politiske debatten i etterkrigstida. Andre verdenskrig var en så stor utladning at fascismen i manges øyne ikke bare så ut til å være militært beseiret og politisk diskreditert, men nærmest uvirkeliggjort; det ble i praksis til et generelt begrep for ondskap. Når forfatteren og historiejournalisten Henrik Arnstad tar for seg fascismen som både et historisk og et levende fenomen, må han derfor presisere at ordet har kommet til å bli dels et «skjellsord», dels «en beteckning på en specifik politisk ideologi». Og det er ordets siste betydning Arnstad ønsker å fordype seg i.
Boka innledes med et kapittel om «Fascismens historiografi». Der skal den politiske og vitenskapelige debatten om fascismen sammenfattes, og en hard definisjon av fascismen tilbys – en som skal gjentas gang på gang, og utgjøre bokas analytiske primærredskap. Arnstad lener seg kraftig på den britiske historikeren Roger Griffin, «ansedd som världens främsta auktoritet angående studier av fascismen». Og dette er definisjonen: «Fascism är en typ av politisk ideologi, vars mytiska kärna – i sina olika gestaltningar – är en folklig ultranationalism inriktad på nationens återfödelse».
Gjennom dette gjør Arnstad et skarpt valg av teoretisk perspektiv: Han beskriver fascismen «positivt» – ved det den selv står for – i kontrast til å forklare fascismen ved det den ikke er, det den reagerer mot (anti-marxisme, anti-feminisme, og så videre). Teoretisk plasserer han seg i en borgerlig-liberal leir, heller enn i en marxistisk inspirert – som gjerne diskuterer hvordan den kapitalistiske økonomien forandrer og forandres av forholdene i og dynamikken mellom ulike klasser.
Tynn argumentasjon
Selvsagt kan det perspektivet velges bort, men jeg mener Arnstad argumenterer for svakt for sitt valg. Når han skal avfeie marxistiske analyser og forskningsperspektiver, gjør han det ved å koble dem til «det stalinistiska Sovjetunionen» som «omedelbart efter 1945 tog kommandot angående en teoretisk förklaringsmodell av fascismen». Leseren forsikres om at ingen behøver å bry seg om denne «forklaringsmodellen» etter 1990. Men for det første var det enorme konflikter om tolkningen av fascismen innen den tidlige kommunistiske bevegelsen. For det andre, og viktigere, er det urimelig å sidestille marxistisk inspirerte teorier om fascismen med rigid, sovjetisk statsideologi.
Arnstad sidestiller marxistisk teori og sovjetisk statsideologi.
Arnstad vender riktignok tilbake til marxistiske tenkere som Antonio Gramsci og Nicolas Poulantzas, i korte, mer positive ordelag. Men det han likevel kaster ut med sitt «sovjetiske» badevann, er koblingen mellom kapitalismens indre dynamikk, dets påvirkning på klassestrukturen i samfunnet, og potensialet for fascistiske bevegelser. Å konkret analysere disse forbindelsene er naturligvis noe annet enn å redusere fascismen til et nærmest automatisk utslag av kapitalismen. Arnstad velger det siste perspektivets urimelighet for å slippe å gi seg i kast med det første. Det finnes nok av forskere og teoretikere som – uten å ha noe med Sovjetunionen å gjøre – forsøker å sette fascismen og dets organisatoriske uttrykk i en sosial og økonomisk sammenheng – der økonomisk altså skal forstås mye mer komplekst enn at profittkrise/arbeidsløshet/imperialisme automatisk fører til fascisme.
Ultranasjonalismen som omdreiningspunkt
Kanskje er det en utilgivelig kritikersynd å etterlyse en annen bok enn den forfatteren faktisk har skrevet. Men jeg klarer likevel ikke å la være å ønske at Arnstad hadde gjort som Robert O. Paxton gjør, i sin bok The Anatomy of Fascism, der avsnittet «What is Fascism?» utgjør bokas to siste sider. For Arnstads innledende teoretiske anslag kommer i veien for, snarere enn hjelper fram, de velskrevne og spennende kapitlene i bokas midtparti. Men det går heller ikke an å lese de kapitlene frikoblet fra det teoretiske credoet, ettersom Arnstad insisterer på å hele tiden relatere sitt materiale til Griffins definisjon, med «ultranasjonalismen» som omdreiningspunkt.
Å avfeie de nasjonalstatlige prosjektenes progressivt folkelige (og ikke bare krigersk «morderiske») potensial i 200 år, er en bemerkelsesverdig enøyd måte å skrive historie på.
I Arnstads beskrivelse er nasjonalismen et prosjekt som oppsto med radikale fortegn under den franske revolusjonen i 1789, men som ble forvandlet til et stadig mer konservativt begrep allerede i løpet av 1800-tallet, med foreningen av Italia og Tyskland som et nav i dramaet. Og jo, visst er det en viktig innsikt at «nationer skapar inte nationalism, utan tvärtom» og at det finnes et element av å skape et «vi» kontra «de andre» i all nasjonsbygging. Men å dermed avfeie de nasjonalstatlige prosjektenes progressivt folkelige (og ikke bare krigersk «morderiske») potensial i 200 år, er en bemerkelsesverdig enøyd måte å skrive historie på. En der man må tenke bort for eksempel store folkebevegelsers – ikke minst arbeiderbevegelsens – nasjonale organisering. Likevel er det ut i fra denne forståelsen av «nasjonalismen» vi skal forstå «ultranasjonalismen», og dermed fascismen. Dette fører til en rekke merkelige konklusjoner i boka.
Fraværende antifascistisk motstand
Følger vi de grensene Arnstad trekker opp, er det feil å definere Pinochets diktatur, og flertallet av andre latinamerikanske militærjuntaer, som fascistiske. Derimot burde den argentinske peronismen anses som fascistisk. Interessant nok går Arnstad for en gangs skyld mot Griffin her. Mens Griffin mener at peronismen «saknade utopin om nationell pånyttfödelse», har Arnstad identifisert «ett starkt drag av antiimperialism hos peronismen, vilket är ett uttryck för nationalism». Antiimperialisme kvalifiserer altså mer som ingrediens i fascismen enn en gjennomgripende bruk av voldsapparatet for å undertrykke faglig og sosial organisering og opprettholde ekstreme utbytteforhold. Arnstad underbygger videre sin beskrivelse av den argentinske ultranasjonalismen med at det florerer latinamerikanske vitser om argentinere – som går ut på at «argentinsk identitet rent generellt [är] mycket nationalistisk och argentinare uppfattas av övriga sydamerikanska nationer som chauvinistiskt dryga». Dette er et påfallende svakt indisium på peronistisk fascisme, og metoden ville fått uholdbare konsekvenser om den ble generalisert til lignende vitser om naboland rundt om i verden.
Arnstads behandling av «den nationella frågan» gir også en ledetråd til hvorfor den antifascistiske motstanden er så fraværende i boka. I virkeligheten har jo denne motstanden, både før, under og etter andre verdenskrig, i stor grad blitt vist innenfor en nasjonal ramme – som en strid om hva nasjonsbegrepet skal fylles med. Det er symptomatisk at Arnstad, når han for en gangs skyld nevner antifascismen, gjør det i temmelig nedsettende toneleie. Han mener at kampen mot Franco antok «en närmast religiös status» blant datidas antifascister, og at minnet om denne kampen i dag lever videre som noe «i högsta grad internationellt». Men Arnstad mener dels at Francos regime ikke bør betegnes som fascistisk (falangistene var fascister, men deres bevegelse ble «kidnappet» av den konservative Franco) og dels advarer han at «den spanska nationalismen är mer komplicerad än i unga flaggviftande statsbildningar», da den «grundar sig i medvetenheten om att Spanien under hundratals år var en europeisk stormakt». På den måten kortsluttes den antifastistiske mobiliseringen for å redde den spanske republikken og demokratiet.
Svakt om Norge
Et av eksemplene der svakheten i Arnstads behandling av nasjonalismen blir tydeligst, er når han skal si noe om Norge, både historisk og i nåtid. Å angripe den rollen som skigåing og bunader har hatt for dannelsen av norsk kulturell identitet, uten å samtidig forsøke å fordype seg i dets (foranderlige) klassekarakter og frigjørende rolle (1814, 1905, 1940), blir ganske enkelt ikke særlig bra.
Arnstad må gjøre en del krumspring for å få Anders Behring Breivik til å passe med den betydningen av «ultranasjonalist» som er virksom ellers i boka.
Idet Arnstad i bokas siste del, «Fascismen – 2000-tallets ideologi» vender tilbake til dagens Norge, preges beskrivelsen av en mildt sagt manglende presisjon. Han må gjøre en del krumspring for å få Anders Behring Breivik til å passe med den betydningen av «ultranasjonalist» som er virksom ellers i boka. At Breivik og hans islamofobe meningsfeller snarere er interessert i å «beskytte» et mytisk «Vesten» er et avgjørende moment som bare berøres flyktig.
Om Fremskrittspartiet heter det at partiet under «nyliberalen Carl I. Hagen» bare fikk «begränsat gensvar från norska folket», mens man etter 2001 gjorde et «ideologiskt lappkast» og opphøyde innvandringskritikk til hovedspørsmål. Dette, samt Siv Jensens ledelse, «ökade partiets folkliga anslag», hvilket lot seg gjøre på grunn av «den extrema nationalism som präglar Norge». Dette er på hvert punkt så langt fra faktiske forhold at det ikke kan tjene som basis for analytiske kommentarer.
Et viktig bidrag
Og det er virkelig synd. Norske debatter – om Utøya-traumet, islamofobien, Fremskrittspartiet, den nasjonale selvforståelsen – hadde virkelig hatt godt av et skarpt og historisk trent blikk utenfra. I dag er det vanskelig å diskutere norsk rasisme som et strukturelt fenomen, og påfallende følsomt å diskutere Fremskrittspartiets rolle i termer som det. Arnstad har flere gode observasjoner om dette, men de kommer helt i skyggen av de dårlig underbygde utfallene mot den «extrema nationalismen» i Norge.
Kan «Älskade fascism» trass i problematiske påstander likevel utgjøre et bidrag til forståelsen av fascismens historie og samtid? Jeg vil svare et tydelig ja på det spørsmålet.
Kan Älskade fascism trass i problematiske påstander likevel utgjøre et bidrag til forståelsen av fascismens historie og samtid? Jeg ville – på tross av min grunnleggende kritikk – svare et tydelig ja på det spørsmålet. Älskade fascism åpner opp og populariserer viktige felt. Dels levendegjør den mellomkrigstida – en epoke som i den allmenne bevisstheten har blitt fortrengt av andre verdenskrig. Dels minner den om at fascismen ikke er et musealt, men et levende politisk fenomen. Arnstad skriver medrivende når han formidler viktig, og for de fleste ganske ukjent, kunnskap om for eksempel japansk og rumensk fascisme, eller bidrar med tankevekkende essayistikk om spørsmål som kvinners plass i de fascistiske bevegelsene, «jødebolsjevismen» i den fascistiske retorikken, fascismens holdning til det løse begrepet «modernitet».
Arnstad har i intervjuer advart mot at 2000-tallet kan bli «fascismens store århundre». Hans analytiske forståelse av denne nye kraften og hans oppskrift for å møte den, er etter min mening problematisk på mange måter. Men uroen som kommer til uttrykk her, stammer helt konkret fra vår samtidige virkelighet. Älskade fascism inviterer leseren til å se, kjenne og tenke videre på den.
Anmeldelsen har tidligere stått på trykk i Klassekampens bokmagasin (10. august 2013).