Det er visstnok på tide å snakke om menns problemer. Menns rettigheter. Likestilling for begge kjønn. Tidligere har jeg knapt hørt om «mannsdagen», den 19. november. I år ble dagen markert av Skeiv ungdom, kommentert i VG og fikk sine egne seminarer. Et regjeringsoppnevnt Mannsutvalg har vi også fått.
Hvorfor kommer dette nå? Føyer denne nyvunne interessen for mannsproblemer i Norge seg inn et reaksjonært internasjonalt mønster, hvor YouTube-baserte influencere som Andrew Tate og Jordan Peterson leder an i et backlash mot kvinnekampen?
Det kunne man nesten tro, når man ser på statistikkene. Menn har høyere inntekt. Større formue. Menn har mer makt innen det politiske demokratiet og mye, mye mer av den makten som virkelig betyr noe: i forretningslivet. Menns vold mot kvinner er et formidabelt samfunnsproblem. Metoo var et opprør mot menns maktmisbruk, ikke kvinners.
I et kritisk innlegg mot «mannsdagen» ramset jeg opp alt dette for min makker i podkasten Mímir & Marsdal. Det holdt ikke til å vinne diskusjonen. De privilegerte mennene som besitter Norges største formuer og øverste maktposisjoner, påpekte Mímir, er en forsvinnende liten minoritet. Det store flertallet av menn befinner seg langt unna disse posisjonene.
Andelen menn innen høyere utdanning er nå nede i 40 prosent og enda lavere innen elitestudier som medisin, hvor 72 prosent av plassene i år gikk til kvinner. Andelen menn som er barnløse ved 45 års alder er så høy som 19 prosent, mot 11 prosent hos det annet kjønn. Blant de 31 som døde som følge av arbeidsulykker i Norge i fjor fantes én kvinne. 97 prosent av de omkomne var altså menn. Samme år sto menn for 73 prosent av alle selvmord begått i Norge.
Tallene ga meg noe å tenke på. Mens kvinners rett til høyere anseelse, økt innflytelse og bedre inntekt har vært et prioritert tema i norsk politikk gjennom et halvt århundre, har mange menn fått sitte i stillhet og kjenne smaken av nederlag, enten det gjelder utdanning, arbeids- eller familieliv. Jo, menn dominerer øverst i mange hierarkier. Men også nederst.
«Blant svenske menn er SD nå jevnstort med sosialdemokratene»
Kvinnefrigjøringen har utvidet både kvinners yrkesmuligheter og den før så begrensende kvinnerollen. Hva er den motsvarende utviklingen for menn? Tenk på typiske mannsbransjer som industri, bygg og anlegg. Har mannfolk flest der opplevd stadig økte muligheter og frigjørende forandringer? Eller trues den før så trygge forsørgerrollen av sosial dumping, mens såkalt maskuline verdier som før var en kilde til stolthet nå heller framstilles som kulturelt tilbakestående og avvikende atferd?
Hvor mye diskuterer venstrepartiene dette? Har våre ideer om likestilling egentlig hatt særlig mye rom for menns erfaringer, problemer og muligheter?
Dette kunne vært tema for et akademisk seminar, men det er også politisk alvor når velgerne polariseres langs kjønnsaksen. Ap, Rødt og MDG hadde en tydelig overvekt av kvinnelige velgere ved siste stortingsvalg, mens SV fikk hele 67 prosent kvinnestemmer. På motsatt flanke er 65 prosent av Frp-velgerne menn. I hele perioden 1950–1980 var det faktisk omvendt: Menn stemte mer sosialistisk enn kvinner.
Den nye kjønnspolariseringen er ikke særnorsk, men observeres i hele Vest-Europa og USA. Det er likevel få land der kjønnene er så politisk delt som i skandinaviske velferdsstatene, viser studien «The Gender Gap in Voting Revisited» (2014).
At vårt velgermarked er blant de mest kjønnsdelte i verden har trolig sammenheng med at Norge har en solid velferdsstat og et sterkt kjønnsdelt arbeidsliv, hvor om lag 70 prosent av de ansatte i offentlig sektor er kvinner. De har høyere organisasjonsgrad enn menn i privat sektor og de har noen åpenbare interesser av en venstreorientert velferdspolitikk. Kvinnenes stemmegivning skyldes altså styrker ved de rødgrønne partiene, ikke svakheter.
Samtidig tyder mye på at samfunn der partipolitikken polariseres mellom kvinner og menn lett blir samfunn der ytre høyre fosser fram. Det var i stor grad menn som sørget for at det tidligere nazistiske partiet Sverigedemokraterna (SD) ble den store vinneren ved riksdagsvalget i høst. Hør på dette: Blant svenske menn er SD nå jevnstort med sosialdemokratene, altså landets største parti.
Økt makt til ytre høyre er alltid dårlig nytt for kvinnekampen. Å overlate «mannssaken» til de reaksjonære kan bli skjebnesvangert for både feminismen og venstrepartiene i Norge.
Teksten sto i Klassekampen 29. november 2022.