Den nye venstresida

Hva skjer hvis Rødt bryter sperregrensa ved årets stortingsvalg? Spør leder i Manifest, Magnus Marsdal. Foto: Rødt (CC BY 2.0).

Kommer Rødt over sperregrensa kan valget i 2021 bli et vannskille i den norske venstresidas historie. Når Team Lysbakken nå gjør en knallsterk valgkamp, kan 7-8 representanter for Rødt bidra til at Stortinget får den sterkeste falanksen til venstre for Ap noen sinne.

Den kvantitative framgangen har et kvalitativt klasseaspekt. Rødts nye velgere kommer ikke fra den sosialistiske venstresidas evige, men begrensa jaktmarker blant lærere, forskere og administratorer. Team Moxnes har klart å fange interessen hos mindre bedrestilte sjikt, som «sliterne» i offentlig sektor, de arbeidsløse og 35-åringer som har fått det kapitalistiske boligmarkedet i fleisen.

For toppene i Ap og Sp vil det være ideelt om SV og Rødt ikke evner å koordinere noe som helst.

Til sammen representerer SV og Rødt en velgerkoalisjon som kan begynne å ligne på en politisk kraft. Spørsmålet er om venstresida klarer å omsette en eventuell valgframgang til mobilisering av grunnplanet, seier i utvalgte kampsaker og videre framgang.

For toppene i Ap og Sp vil det være ideelt om SV og Rødt ikke evner å koordinere noe som helst. Rødt og SV har antakelig valget mellom å stå sammen, i prioriterte kampsaker, eller å falle hver for seg.

Kraftig valgframgang vil sende Lysbakken og Moxnes ut i et taktisk krevende farvann. På den ene siden er de konkurrenter. På den andre har de felles interesse av maksimal mobilisering for felles kampsaker. Hvordan agere slik at det tjener venstresidas kampsaker på lang sikt, ikke bare medievennlig partimarkering på kort sikt?

Bildet kompliseres av at SV vil forhandle om regjeringsmakt, mens Rødt akter å befinne seg utenfor, som «påhengsmotor» for den rødgrønne farkosten. Det kan være en meningsfull arbeidsdeling.

Det var takket være rollen som målbevisst påhengsmotor at Rødt maktet den politiske bragden å presse det rødgrønne byrådet i Oslo til å stoppe alle nye kommersielle barnehager. Like fullt er faktum at SVs mer regjeringsorienterte strategi tiltrekker seg flere, og kanskje andre, velgere på venstresida.

Problemet med å koordinere disse sprikende taktikkene blir ikke enklere av at farvannet venstrepartiene nå skal manøvrere favner alle rødgrønne velgergrupper. Fra skyhøyt utdanna MDG-velgere på Oslo vest til en anleggsarbeider på Finnskogen som stemmer Sp.

Det verdipolitiske spennet mellom disse ytterpunktene er så gedigent at det kan sprenge den rødgrønne koalisjonen. Enten vi snakker om utvida abortgrenser, omstridt ulv fra Sverige eller avviste asylsøkere fra Afghanistan.

Hvis båten skal bære, må skroget konstrueres av de interessebaserte kampsakene som faktisk kan forene de rødgrønnes velgergrupper. Ja til et omfordelende skattesystem. Nei til privatisering og velferdsprofitt. Ja til styrking av landbruket. Vilje til styrket skatteinnsats for felles velferd.

Hvordan agere slik at det tjener venstresidas kampsaker på lang sikt, ikke bare medievennlig partimarkering på kort sikt?

Den avgjørende faktoren kan bli forståelsen av forholdet mellom det økonomiske og det kulturelle. Hvis SV, Rødt og MDG prioriterer å konkurrere seg i mellom om ledertrøya i kulturradikale kampsaker, som uansett vil bli nedstemt i Stortinget, kan det viktiggjøre disse kulturspørsmålene på en måte som sprenger hele by-land-alliansen som ligger til grunn for flertallsprosjeket.

Forskjellen på det kulturelle og det økonomiske blir helt avgjørende for om de rødgrønne lykkes med det viktigste spørsmålet av alle i neste stortingsperiode. Hvis den norske motsetningen mellom klimahensyn og arbeidsplasser får degenerere til en identitetsbasert kulturkrig mellom sykkelhjelmer i storbyene og industrihjelmer langs kysten, er løpet kjørt.

Flertallskoalisjonens linje må ta som sitt nøkterne utgangspunkt at vi ikke står overfor et moralsk drama mellom det gode og det onde, men en kolossal økonomisk og teknologisk utfordring som setter hele Norge, minus oljeinvestorene, i samme båt. Hvordan skal vi sammen komme oss helskinnet gjennom et forløp der næringene som står for 58 prosent av landets vareeksport går ut på dato?

Den nye venstresida bør ta en lederrolle i kampen for en økonomisk reaktivert stat med kraft og styrke til å koordinere det grønne industriskiftet må en måte som gjør det økonomisk og politisk mulig å fase ut olje og gass. Venstresida må sette sin styrke inn på å sikre at den grønne industristaten påtvinger industrikapitalen både de nødvendige miljøhensyn og klassekomromissets samfunnskontrakt.

Mye av dette er rent hypotetisk, foreløpig. Et gjennombrudd for den nye venstresida forutsetter at Rødt klarer sperregrensa.