Scheel-utvalget la i går fram sin utredning om endringer i det norske skattesystemet. Som forventet ut fra bestillingen fra den rødgrønne regjeringen, anbefaler utvalget å senke selskapsskatten fra 27 til 20 prosent. Begrunnelsen er at Norge må henge med i konkurransen når landene rundt oss reduserer satsene, og at bedriftene enkelt kan flytte inntekter og kostnader for å spare skatt.
Mellom 1980 og i dag har europeiske land kuttet selskapsskatten massivt, fra et snitt på 46 prosent til 23 prosent. I fjor satte Sverige selskapsskatten ned til 22 prosent. Snart følger Danmark etter. Vinne konkurransen vil vi uansett ikke gjøre før vi kommer ned til nivået til skatteparadis som Jersey og Caymanøyene.
Verdt å betale
Den formelle selskapsskatten gir uansett ikke et fullstendig bilde av skattevilkårene for næringslivet. Ser vi på samlet beskatningen av selskaper, inkludert arbeidsgiveravgift, er beskatningen av norske bedrifter på et lavere nivå enn snittet av våre 14 viktigste europeiske handelspartnere. Både Tyskland, Sverige og Frankrike skattlegger sine bedrifter hardere enn det vi gjør i Norge. Ifølge Verdensbanken er Norge Europas tredje beste land å drive næringsvirksomhet i, når det gjelder skattevilkår for næringslivet.
Å senke selskapsskatten til 20 prosent vil nok ikke få Bjørn Kjos eller John Fredriksen til å flagge sine bedrifter hjem fra lavskattland.
Vi bør likevel ikke stirre oss for blinde på sammenlikninger med andre lands skattenivå. For bedrifter som vurderer å drive virksomhet i Norge, er det sannsynligvis andre ting enn prosentsatsen på selskapsskatten som avgjør. Noen av fordelene Norge kan by på er kompetente, selvstendige og produktive arbeidstakere, gode helse- og velferdstjenester, lite korrupsjon, et relativt effektivt byråkrati, og høy grad av tillit. For bedrifter som ser betydningen av dette, vil noen prosenter i endret skatt hit eller dit neppe ha så mye å si. Å senke selskapsskatten fra 27 til 20 prosent vil nok heller ikke få Bjørn Kjos eller John Fredriksen til å flagge sine bedrifter hjem fra lavskattland.
Godene som gjør det attraktivt å investere i Norge har ikke kommet av seg selv, og de er ikke gratis. De skyldes i stor grad en sterk fagbevegelse, som har sørget for at lønnsforskjellene i Norge er små, at vi har en godt utbygd velferdsstat, og at vi betaler skatt. For å opprettholde disse godene, må også næringslivet fortsette å bidra til spleiselaget.
Skaper ikke vekst
Dersom norske politikere velger å kutte i selskapsskatten, og dette kuttet ikke dekkes inn av bedriftene og deres eiere på andre måter, vil det føre til en omfordeling av rikdom fra fellesskapet og vanlige folk til de rikeste. Det er urettferdig, og det er lite som tyder på at det vil bidra til økonomisk vekst.
Dersom kapitaleiere får bedre råd, er det ingen garanti for at det vil føre til økte investeringer.
Høyresiden har en hardnakket tro på at bedre betingelser for næringslivet gjennom skattekutt vil sikre veksten i norsk økonomi. «Jeg hadde jo både håpet på og regnet med at utvalget ville se på skatt ut fra et verdiskapende perspektiv. Ut fra det jeg nå hører, er jeg redd for at utvalget først og fremst har sett skattesystemet ut fra et fordelingsmessig perspektiv», uttalte stortingsrepresentant for Høyre Svein Flåtten til DN før Scheel-utvalget la fram rapporten sin.
Erfaringene fra virkeligheten, i motsetning til høyresidens økonomiske teorier, viser imidlertid at omfordeling er bra også for økonomisk vekst. Hvis vanlige folk får bedre råd, bruker de mer penger. Da øker etterspørselen, og vi får økt aktivitet i økonomien. Dersom kapitaleiere får bedre råd, er det ingen garanti for at det vil føre til økte investeringer. Dette ser vi for eksempel i Europa og USA, der vanlige lønnsmottakere har fått en mindre del av kaka de siste årene, mens rike kapitaleierne har fått en stadig større del av kaka. Resultatet er stagnerende økonomier, høyere ulikhet, og at mange sliter med gjeld.
Øker ulikhet
Å senke beskatningen av kapitaleiere er nettopp det Thomas Piketty advarer mot i sin internasjonale bestselger ”Kapitalen i det 21. århundre”. Han frykter et internasjonalt kappløp mot bunnen når det gjelder skatt på kapital, og er bekymret for den voksende ulikheten dette vil bidra til når kapitaleiere får en stadig større del av kaka på bekostning av vanlige arbeidstakere. Norge er ikke tjent med å bidra til dette kappløpet. I stedet bør vi gå i front for bedre internasjonale skatteregler, som hindrer at milliarder av skattekroner forsvinner i skatteparadiser gjennom aggressiv skatteplanlegging.
Når politikerne skal behandle utredningen fra Scheel-utvalget, er det viktig at de ser helheten i forslaget. Utvalgets anbefaling om å senke selskapsskatten har en rekke forutsetninger, blant annet at utbytteskatten økes og at formuesskatten opprettholdes på dagens nivå. Senkning av selskapsskatten forutsetter også endringer i måten vi beskatning eiendom. Det er på høy tid å endre det norske skattesystemet på dette området, først og fremst for å gjøre noe med de galopperende boligprisene og de stadig voksende boligbobletendensene.
Samlede skattekutt, som Frp-Høyre-regjeringen ønsker, helt feil vei å gå.
Faren ved den politiske behandlingen av rapporten, er at politikerne bruker anbefalingene som en á la carte-meny, uten tanke på helheten i skattesystemet. I verste fall kan det føre til at Høyre-Frp-regjeringen går inn for både kutt i selskapsskatten og ytterligere kutt i formuesskatten, uten at de foretar de foreslåtte endringene i måten eiendom beskattes på. Dersom dette blir resultatet, vil det føre til en utarming av velferdsstaten, og enda større ulikhet enn det vi har i dag.
Norge står overfor store utfordringer, både når det gjelder klimaendringene og hvordan vi skal bevare og utvikle velferdsstaten. Disse utfordringene løser vi best i fellesskap, ikke hver for oss. Da er samlede skattekutt, som Frp-Høyre-regjeringen ønsker, helt feil vei å gå. Tvert imot bør vi se på mulighetene for å øke de totale skatteinntektene i samfunnet for å ruste oss bedre for utfordringene som kommer. Uansett må vi sikre at det skjer på en så rettferdig måte som mulig, der de som har mest, også bidrar mest.
Kronikken stod på trykk i Dagbladet 3. desember 2014.