Årets 22. juli-markeringer gjorde inntrykk. I sin tale på Utøya trakk overlevende Erik Kursetgjerde frem Elie Wiesels ord om likegyldigheten. Likegyldighet kan være vel så farlig som hat. Likegyldigheten er alltid fiendens venn, sa Auschwitz-overleveren Wiesel. Den tjener den aggressive part, aldri ofrene.
Ali Esbati gjør likegyldigheten til det sentrale temaet i boka Etter rosetogene. Den er hans vitnesbyrd fra Utøya, samtidig som forfatteren forsøker å bidra til det alle nå har etterlyst: Det forsinkede oppgjøret med det livsfarlige tankegodset som begrunnet terrorangrepet.
Esbati kom til Sverige som flyktning fra krigen i Iran midt på 1980-tallet. I løpet av hans første fem år i landet opplevde han at det ble stadig mer vanlig i den politiske offentligheten å omtale asylsøkere – slike som familien Esbati – som økonomisk byrde og samfunnsproblem.
Sommeren 1991 fikk den unge Esbati smake på frykten for høyreekstrem vold. Den rasistisk motiverte «Lasermannen» John Wolfgang Alexander Ausonius rakk å skyte elleve mennesker i Stockholm, og han drepte en iranskfødt student, før han ble tatt. Den arresterte uttalte at han heiet på det relativt nystartede partiet Ny demokrati. Høyrepopulistene sa nemlig «rett ut at de ville kaste ut innvandrerne». Ved valget høsten 1991 braste Ny demokrati inn i Riksdagen med 25 mandater.
Gjennom 1990-årene ble Esbati mer og mer aktiv i Vänsterpartiets ungdomsorganisasjon. Som aksjonist var han med på å vende ryggen til en liten gruppe høyreekstremister – de kalte seg Sverigedemokraterna – hvis partileder var dømt for å ringe anonymt til en tv-journalist med dette budskapet: «Vi skal brenne deg, ditt jævla jødesvin. Fy faen, ditt ekle, lille jødesvin. Pass deg! Vi skal komme og drepe deg!»
I 2009 og 2010 ble en rekke innbyggere med mørk hud skutt på åpen gate, og flere drept, av ukjent gjerningsmann i Malmö. Mens politiet avhørte etterlatte om mulige «æresrelaterte» motiver – eller var den drepte kanskje gjengmedlem? – fikk den høyreekstreme terroristen Peter Mangs holde på ganske uforstyrret i over ett år.
At drapene i Malmö ikke fikk særlig store overskrifter, så morderen som et signal til utlendingene om at «ingen som betydde noe» var drept. Dette kulturtrekket – jeg foreslår at vi kan kalle det «de hvites likegyldighet» – blir ubehagelig synlig når man ser vår nyere historie fra Esbatis perspektiv.
Den ene taleren etter den andre understreket under markeringene 22. juli i år at «dette var et politisk angrep på AUF og Arbeiderpartiet». Færre av de tv-sendte talerne snakket høyt om at terrorhandlingen først og fremst var uttrykk for en intenst islamofob og rasistisk ideologi.
Hendelsene den 22. juli fremsto for nordmenn flest som et ubegripelig brudd med alt vi har kjent. For Ali Esbati – for en som Ali Esbati – gikk det å måtte løpe for livet fra en væpnet ekstremist med rasistiske motiver inn i en lengre kontinuitet. Anders Behring Breivik hyllet Peter Mangs som «den største motstandsmannen i Skandinavia».
Den norske terroristens kall var det voldelige forsvaret av det hvite Europa mot «islam». Han rettet våpnene mot AUF på grunn av Aps rolle som svikefull «femtekolonne» alliert med den egentlige fienden – den invaderende horden som vil underlegge oss sin «islamisering».
Den ene taleren etter den andre understreket under markeringene 22. juli i år at «dette var et politisk angrep på AUF og Arbeiderpartiet». Færre av de tv-sendte talerne snakket høyt om at terrorhandlingen først og fremst var uttrykk for en intenst islamofob og rasistisk ideologi. Hvis vi skal «snakke ærlig» om 22. juli, tror jeg vi må løfte frem nettopp dette.
Terroristens manifest klipper og limer sin ideologi fra et voksende talekor hvor såkalt ikke-vestlige innbyggere i våre samfunn blir stigmatisert – igjen og igjen og igjen – som en utålelig økonomisk byrde for samfunnet, en dødelig trussel mot nasjonens verdigrunnlag, ja «de ikke-vestlige» er den egentlige, men av elitene fortidde, årsaken til nesten alle sosiale og økonomiske problemer i vår tid.
Esbati åpner sin bok med en historie om de hvites likegyldighet. Hendelsen bidro til at «noe endret form inne i meg», forteller han om tre rasistiske drap ved en skole i Trollhättan den 22. oktober 2015. Et svevende uro stivnet til noe «gnagende» inni ham. Det var ikke på grunn av selve angrepet, men «snarere opplevelsen av at ingenting skjedde».
Etter at gjerningsmannen var skutt og drept av politiet, levde nettstedene, videoklippene og de andre inspirasjonskildene videre. Men sikkerhetspolitiet gikk tilbake til andre ting enn høyreekstrem vold. Samfunnsdebattene vendte tilbake til å handle om alle problemene med dem som søker asyl i Sverige. Fire år etter massakren på Utøya, ble tre rasistiske drap arkivert som en tragisk skolemassakre uten krav på plass i den politiske samtalen.
«For meg fungerte denne selektive stillheten som et høylytt faresignal», skriver Esbati. Det var også en påminnelse om at «menneskeverdet i praksis alltid er sosialt bestemt – og at det for folk som meg er blitt devaluert raskt.»
Devalueringen skjer oftere i kraft av likegyldigheten hos de mange enn gjennom det intense hatet hos noen få. Skal vi «ta lærdom av historien», som man alltid sier om holocaust, må vi ikke stirre oss blinde på Gestapo-frakker og hakekors. Som vanlige nordmenn må vi ta lærdom av hva vanlige nordmenn gjorde, og ikke gjorde. Mange nordmenns snev av likegyldighet – man så kanskje ikke på de norske jødene som noen fullverdig del av «oss» – er kanskje et sted å starte.
De hvites likegyldighet bryr seg lite om høyre-venstre-aksen. Det var Per-Kristian Foss som gikk ut mot Siv Jensens anklager om «snikislamisering» i 2009 og advarte mot «visse likhetstrekk med mellomkrigstidens frykt for andre minoriteter, i dette tilfellet jøder».
For sin betimelige påpekning ble Foss utskjelt av den VG-intellektuelle Aslak Nore, som slo Høyres nestleder i hartkorn med «historieløse ekstremister» og andre konspiratorikere som trodde på «myten om islamofobi». Dette fantasifosteret, kunne Nore lære VG-leserne, fremmes utelukkende av en suspekt «allianse» bestående av «vestlige multikulturalister og islamister».
De hvites likegyldighet kan få et aggressivt uttrykk. Da blir offerrollen gjerne reversert: Hvis du påpeker stigmatiserende generalisering, finnes du raskt skyldig i generalisering og stigmatisering.
I stedet for at Utøya ble et avgjørende vendepunkt, kan Ali Esbatis bok se tilbake på et tiår der det høyreradikale perspektivet på «de ikke-vestlige» fikk stadig større aksept. En betydningsfull omdreining i denne historien kom med Mette Frederiksens lederskap i det danske Socialdemokratiet.
Norsk venstreside, derimot, synes å møte det hele med et skuldertrekk. Det er jo bare danskene! Innvandringsdebatten der nede er helt særegen.
Ikke bare henger Frederiksen ut mange «ikke-vestlige» innbyggere som dessverre «ikke bidrar med mye», når hun snakker om fattige bydeler med høy arbeidsløshet. Åtte år etter massakren på Utøya, kunne en måpende Ali Esbati lese at Socialdemokratiets leder i Danmark nå hadde pekt ut «ikke-vestlig innvandring» som «den største utfordring i Danmark».
«Hvordan reagerte Socialdemokratiet på hatet mot multikulturalisme og mottak av flyktninger», spurte Radikale Venstres politiker Karen Melchior i anledning 22. juli i år. «Ved å bekjempe hatet eller ved å absorbere det?» Norsk venstreside, derimot, synes å møte det hele med et skuldertrekk. Det er jo bare danskene! Innvandringsdebatten der nede er helt særegen.
Klassekampen har trykket den ene entusiastiske reportasjen etter den andre panegyriske kommentaren om Mette Frederiksens politiske prosjekt. Skjebnen til «de ikke-vestlige», som flyktningene fra Syria som nå interneres for å kunne sendes tilbake til Assads regime, dekkes med større grad av likegyldighet.
Med et kritisk kapittel om Danmark i boka Listhaugs metode forsøker jeg å gi litt motvekt til den ukritiske entusiasmen. Tematikken engasjerer Klassekampens redaktør Mari Skurdal under middels. Hva angår Mette Frederiksens tilslutning til en politikk bygget på høyreradikale forestillinger om at de maktesløse minoritetene som utgjør landets åtte prosent «ikke-vestlige» innbyggere, er Danmarks største utfordring (i klimakrisens og den finansielle allmaktens epoke!), nøyer Skurdal seg med å si at den «ikke er noe å løpe etter» (Morgenbladet, 10.06). Hun er mer engasjert i å kritisere kritikken. Den er «en forenkling». Den har mangler i «litteraturlisten».
Skurdals kronargument for at den antirasistiske kritikken av Mette Frederiksen «bommer» er interessant å diskutere. For der jeg skriver at Fredriksens retorikk går løs på såkalt ikke-vestlige innvandrere, kan Skurdal avsløre at Danmarks statsminister «i intervjuene Marsdal refererer til, snakker om ‘ikke-vestlig innvandring’», ikke «innvandrere». Dette, mener Skurdal, er «en ganske stor forskjell».
Jeg, for min del, tror du må være veldig hvit for å legge avgjørende vekt på den nyansen der. Hvorfor valgte jeg å bruke ordet «innvandrere»? Fordi jeg ikke tror at Frederiksens valg av det mer abstrakte «innvandring» forhindrer at partilederens talehandling faktisk rammer noen som er til stede i det offentlige rommet hun henvender seg til. Det er ikke familier i land folk flykter fra som primært treffes av slike talehandlinger. Det er dem som allerede er her.
Å ikke klare å forestille seg koblingen mellom hvordan det prates om de skjebnesvangre truslene fra «innvandringen» og hvordan mange innvandrede mennesker faktisk opplever slike utsagn – fra toppen av Socialdemokratiet – tror jeg forutsetter en viss grad av likegyldighet overfor visse gruppers samfunnsposisjon og livssituasjon.
Likegyldigheten tjener alltid den aggressive part. Aldri ofrene.
La oss forsøke å utsette budskapet for den såkalte jødetesten: «Jeg sier ikke noe om de jødiske innvandrerne, jeg sier bare at den jødiske innvandringen er den største utfordring vårt samfunn står overfor.» Innafor?
Jeg kjenner Mari Skurdal som et tvers gjennom hederlig menneske. «De hvites likegyldighet» er ikke en moralsk dom, men et forsøk på å bidra til puslespillet norsk venstreside nå sitter med: Hvordan skal vi forklare at vi har kommet så sørgelig kort i «oppgjøret med tankegodset bak terroren», ti år etter? Esbati forsøker å vise oss at én av brikkene vi trenger, er et bedre blikk for de hvites likegyldighet.
Forhåpentlig markerer årets sterke 22. juli-markeringer et vendepunkt. Nest etter Stovner-spelemann Hkeems «Ghettoparasitt», fremført i Oslo Spektrum, var det mest oppløftende kanskje Kursetgjerdets kraftfulle advarsel mot likegyldigheten. Likegyldigheten tjener alltid den aggressive part. Aldri ofrene.
Teksten ble opprinnelig publisert på Morgenbladet.no 17. aug. 2021