Forlaget Manifests første roman

Denne våren lanserte Forlaget Manifest «Byrået – en såpeopera om makt, mord og mageregulerende middel» som er Forlagets Manifests første skjønnlitterære utgivelse. Boken er en roman der kommunikasjonsbransjen, pressen, norsk politikk og LO står sentralt.

– Dette er en såpeopera, skrevet med et samfunnskritisk skråblikk. De siste ukene har avisene vært fulle av saker om politikere som hopper frem og tilbake mellom kommunikasjonsbransjen og politikkens korridorer, og disse tette båndene er blant temaene Kristian problematiserer i sin bok. Det hele er gjort på en spennende, overraskende og fengende måte. Boken er en page-turner med god underholdning, sier Simonnes.

Norges egen såpedronning Anette Hoff, som spilte Juni Anker Hansen i Hotell Cæsar, mener at Randi Wilhelmsen ville vært drømmerollen.

I Byrået blir vi tatt med inn universet rundt direktør Randi Wilhelmsen sammen med et stort persongalleri. Alle har en agenda, alle vil ha makt og på veien er det både mord, store skandaler og slemme skurker, som enhver såpeopera må ha.

#metoo-bevegelsen er også sentral i boken, sammen med andre små og store samfunnsaktuelle hendelser.

Boken har fått gode tilbakemeldinger fra leserne, og Norges egen såpedronning Anette Hoff, som spilte Juni Anker Hansen i Hotell Cæsar, mener at Randi Wilhelmsen ville vært drømmerollen om boken hadde vært en tv-serie.

Her kan du lese første kapittel i boken:

Dag 1, klokken 5.53

Randi våknet med et rykk idet avisene traff dørmatten. Kroppen var så sliten at det kjentes som om hun hadde vært på landsmøte i Senterpartiet. Hun reiste seg fra sengen med et lite grynt og fant frem morgenkåpen, prøvde å huske når hun sist var på et treningssenter. Det måtte være ti år siden.

Hun listet seg forbi soverommet til Fredrik. Døren sto på gløtt. Han snorket der han lå, med dynen halvveis av. For noen år siden hadde de bestemt seg for å ha hvert sitt soverom. Det var praktisk sånn. Hun kunne jobbe på sengen, han kunne se tv-serier. Og begge fikk bedre søvn. Det handlet ikke om at kjærligheten mellom dem hadde blitt mindre, det hadde begge vært veldig klare på.

Kroppen var så sliten at det kjentes som om hun hadde vært på landsmøte i Senterpartiet.

Etter å ha hentet avisene tok hun med seg en boks Red Bull og en tjuepakning til toalettet i kjelleren. Hun åpnet boksen og drakk glupsk. Mens hun ventet på effekten av sukker og koffein, fyrte hun opp en sigarett. Magen hadde vært i ulage i månedsvis, men denne kombinasjonen fikk systemet i gang.

Hun tok opp avisene, en etter en, bladde seg fort og rutinert gjennom dem. Hvem var ille ute i dag? Hvem var på forsiden av VG? Hvem hadde Trygve Hegnar bestemt seg for å korsfeste? Var det noen forslag til Stortinget som noen kom til å tape på? All letingen handlet om det samme spørsmålet: Hvem kunne hun selge krise- og kommunikasjonshjelp til i dag?

Randi la merke til at en av nestorene i norsk kommunikasjonsbransje hadde takket for seg og overraskende nok overlatt plassen til et relativt ubeskrevet blad fra Bellona. Merkelig vurdering, tenkte hun, før hun begynte å lese en artikkel om at det kom elleve selvbiografiske bøker fra sittende stortingsrepresentanter denne høsten.

Halvveis i avisene ble hun nødt til å trekke ned. Hun måtte komme seg til bedriftslegen. Det kunne ikke være normalt at det luktet slik? Kunne det være et magesår eller en infeksjon?

All letingen handlet om det samme spørsmålet: Hvem kunne hun selge krise- og kommunikasjonshjelp til i dag?

Hun fisket frem iPaden fra den faste plassen ved siden av toalettet, googlet frem e-postadresser. Med fine vendinger og store ord fortalte hun om hva Byrået kunne tilby og viste til dagens oppslag. Hun satte Anniken, en av hennes mest betrodde ansatte, på kopi, slik at hun kunne følge opp.

Totalt sendte hun ni e-poster, men hun trodde ikke på noe salg. Det hadde gått trått i det siste. Hun hadde ikke fått prioritert salgsarbeidet høyt nok. Det hadde gått for mye tid på omorganisering og omstrukturering, og på å løse interne intriger.

Og på å rekruttere ny nestleder. Hun hadde jobbet hardt for å finne den rette, gjennomført over tjue samtaler. For det måtte være riktig person. Og når hun til slutt hadde funnet ham – en tidligere nær medarbeider av statsministeren – så hadde han blitt snappa fremfor nesen på henne av et annet byrå. Så nå var hun tilbake til start. Hun vurderte å ansette en av dem med lengst fartstid i Byrået. Men hvem?

Randi visste at hun måtte lande dette på en god måte. Hennes manglende salgsresultater hadde blitt lagt merke til i styret. Hadde hun mistet teften? Var hun blitt for gammel for dette spillet? Hun hadde bestemt seg for at det ikke var hennes feil. Markedet var tøffere enn før. Men likevel. Hun måtte på et eller annet vis blidgjøre styret.

Hennes manglende salgsresultater hadde blitt lagt merke til i styret. Hadde hun mistet teften? Var hun blitt for gammel for dette spillet?

Men først måtte hun få en oversikt over dagen i dag. Og idet hun åpnet kalenderen på mobilen, kom hun på at det var i dag hun skulle portrettintervjues.

– Faen, sa hun høyt for seg selv.

Hun hadde bedt Anniken om å selge henne inn til et av helgemagasinene som «kvinnelig, suksessfull bedriftsleder». Hun trakk ned nok en gang, måtte rekke et dypdykk i klesskapet for å finne noe flatterende, noe som kunne skjule forfallet. Ingen likte en forfallen kvinne.

– Mamma, jeg finner ikke treningsbagen min.

Therese, den yngste datteren, hylte ned fra første etasje. Det er bare rot med den ungen, tenkte hun og fikk umiddelbart dårlig samvittighet fordi hun kanskje ikke hadde vært verdens beste mamma det siste året. Og kanskje ikke i årene før det heller, grep hun seg i å tenke.

– Den ligger midt på gulvet i gangen, der du la den fra deg i går.

Randi hadde snublet i den da hun kom inn døren ved midnatt. Det var nøyaktig seks timer siden. Hun kvalte en gjesp og skrudde på dusjen.

Hun kviknet til av det glovarme vannet. Vasket seg grundig. Kjente på magen, grevinnehenget, rumpa, som hadde gått ut over sine breddegrader.

Etterpå kledde hun på seg en sort kjole, en dressjakke og det store kjedet hun hadde fått til femtiårsdagen.

– Jeg kommer ikke til å nekte dem å retusjere bildene, sa hun halvhøyt til seg selv, tok vesken og datamaskinen fra sengen og gikk til kjøkkenet. Hun gaflet i seg tre skjeer Nugatti, helte kaffen fra presskannen over på et pappkrus og satte på et plastlokk.

– Jeg kommer ikke til å nekte dem å retusjere bildene, sa hun halvhøyt til seg selv, tok vesken og datamaskinen fra sengen og gikk til kjøkkenet.

– Ha en fin dag alle sammen, ropte hun i det hun gikk ut døren, uten å vente på svar. Det ville hun uansett ikke fått.

Hun bannet da hun kom på at hun hadde glemt å legge igjen penger til vaskedamen. Randi hadde alltid ment at folk kunne vaske dritten sin selv, men da de hadde bestemt seg for å kjøpe den store villaen som var flere millioner dyrere enn de egentlig hadde råd til, hadde de møtt seg selv i døren raskere enn en nyforelsket Per Sandberg. Via en venninne hadde hun fått tak i en effektiv dame fra Bulgaria. Huset var skinnende rent. Verre var det med Randis samvittighet, siden vaskedamen nektet å ta imot penger på konto.

Hun løp inn igjen, skrev en lapp til vaskedamen og ba henne vaske vinduene i stuen. Hun la noen ekstra hundrelapper på benken og tenkte at hun måtte sette seg ned med Fredrik og ta en gjennomgang av den økonomiske situasjonen. Det gikk mer ut enn inn hver måned, og hun var ikke sikker på hvor lenge det kom til å holde.

I bilen hørte hun på NRK Nyhetsmorgen. Mye krig og elendighet, det kunne hun ikke bruke til noe som helst. Skjønt – hun hadde fått nyss om at et av de store kommunikasjonsbyråene jobbet med krigskommunikasjon for Syria og Russland, og at det var mye penger i det – men hun orket ikke tanken.

Randi hadde alltid ment at folk kunne vaske dritten sin selv, men da de hadde bestemt seg for å kjøpe den store villaen som var flere millioner dyrere enn de egentlig hadde råd til, hadde de møtt seg selv i døren raskere enn en nyforelsket Per Sandberg.

Videre var bøndene rasende på regjeringen, og regjeringen var rasende på bøndene. SVs Karin Andersen raste over en eller annen velferdsordning som ble kuttet, og statsministeren måtte nok en gang ut og forsvare en privatpraktiserende statsråd. Ingenting nytt, med andre ord. Sendingen ble avsluttet med en debatt om Nobelkomiteens endringer i nominasjonsfristen, slik at det nå var løpende nominasjon. Det skulle gjøre komiteen mer aktuell og bedre skikket til å fange opp bevegelser, som lederen sa i intervjuet. Den endringen lukter kommunikasjonsbyrå, tenkte Randi, mens hun svingte inn på ring 2.

Hun tok en slurk av kaffen i et lyskryss og hadde et filosofisk øyeblikk inspirert av en melankolsk ballade på radioen. En tidligere vinner fra Idol som nå var mest kjent som blogger og for stadige skandaleoppslag, gryntet ut teksten «What will happen in a year from now».

– Den som hadde visst hva som skjer et år fra nå, den hadde vært rik, tenkte hun og svingte opp ved Oslo S.

Dette er et utdrag fra boka «Byrået. En såpeopera om makt, mord og mageregulerende middel». Fortsettelsen finner du her…