Balansespill

Når offentlig gjeld går ned, øker den private gjelden, for eksempel til å kjøpe fargerike hus. Foto: Brave Heart/ Flickr

President Bill Clinton får ofte skryt for at han fikk USAs statsbudsjett til å gå i pluss, noe svært få presidenter i USAs historie har klart. Men det noen vil omtale som «ansvarlig» økonomisk styring, har av andre fått skylda for å være starten på den etter hvert ekstreme oppbyggingen av privat gjeld i USA frem mot finanskrisa i 2007.

Grunnen er at det er en sterk sammenheng mellom overskudd på statsbudsjettet, handelsbalansen og privat gjeldsdannelse. Helt konkret: myndighetenes budsjettbalanse, handelsbalansen og privat sektors balanse mellom inntekter og utgifter, må, i regnskapet, summere opp til null. Det er et balanseregnskap der et overskudd i en sektor alltid vil tilsvare et underskudd et annet sted.

En forbedring av statsfinansene vil per definisjon bety økt gjeld hos bedrifter eller husholdninger.

USA kan ikke ha et statlig budsjettoverskudd uten at dette fører til private underskudd og økt gjeld, gitt at de har et stort og vedvarende handelsunderskudd. En forbedring av statsfinansene vil per definisjon bety økt gjeld hos bedrifter eller husholdninger, fordi nasjonalregnskapet må balansere. Wynne Godley og Randall Wray advarte allerede i 1999 om at overskuddspolitikken til Bill Clinton ikke var bærekraftig, fordi den flyttet motoren i den økonomiske veksten fra statlig til privat underskuddsbudsjettering. Perioden fra 1992 kunne kjennetegnes ved at myndighetene strammet inn pengesekken for å skape et budsjettoverskudd, samtidig som privat forbruk konsekvent økte mer enn inntektene.

Når den økonomiske veksten drives frem av økende gjeld i privat sektor gir dette ofte en mer ustabil vekst sammenlignet med når den drives frem av underskuddsbudsjettering fra myndighetene. Årsaken er at eksplosiv privat gjeld er farligere for økonomien enn statlig overforbruk. Land med selvstendig valuta trykker egne penger, og så lenge statsgjelden er denominert i landets egen valuta kan de ikke gå konkurs.

Myndighetene strammet inn pengesekken for å skape et budsjettoverskudd, samtidig som privat forbruk konsekvent økte mer enn inntektene.

Hva med Norge? Hos oss er overskuddet på handelsbalansen så stort at det tilsvarer et overskudd i både offentlig og privat sektor. Det er enklere å se for seg dette som en balanse dersom man istedenfor for å fokusere på Norges handelsoverskudd, husker at dette tilsvarer at «utlandet har et underskudd i forhold til oss». Med andre ord er norske private og offentlige overskudd reflektert i at «utenlandsk sektor» er i underskudd.

Det er åpenbart at alle land ikke kan ha handelsoverskudd samtidig. Vårt handelsoverskudd må alltid reflekteres i andre lands underskudd. Og i EU blir handelsoverskuddet til Tyskland reflektert i blant annet greske underskudd.

I EU blir handelsoverskuddet til Tyskland reflektert i blant annet greske underskudd.

Det har tradisjonelt blitt sett på som positivt å ha handelsoverskudd. Dagens globale økonomi kjennetegnes nettopp av enkelte kreditor-land med stadig økende akkumulasjon av verdier, og andre debitor-land med stadig økende privat eller offentlig gjeld. Det var den samme situasjonen som utspilte seg på 1920-tallet, da fire av verdens økonomiske supermakter alle prøvde å øke sitt handelsoverskudd og være netto kreditorer til resten av verden. I følge økonomen Barry Eichengreen var denne ubalansen en viktig faktor som bidro til den store depresjonen på 1930-tallet.[1]

Balanseregnskapet til privat sektor inkluderer både husholdninger og bedrifter. Tiden før finanskrisen i 2007 kan kjennetegnes av en periode med enorm oppbygging av husholdningsgjeld kombinert med betydelige overskudd i næringslivet i deler av den vestlige verden.[2] Overskudd både på handelsbalansen, på offentlige budsjetter og i det private næringslivet må reflekteres i underskudd i husholdningsektoren, altså økende husholdningsgjeld. En konsekvens kan være økende boligpriser. Eller går effekten kanskje motsatt vei? Jeg har ikke sagt noe om hva som er drivkreftene i dette balanseregnskapet, kun påpekt noen regnskapsmessige regler som har blitt underkommunisert i den offentlige debatten.

En analyse av hvordan økonomien fungerer som baserer seg på sektorbalanser vil kunne komme til helt andre konklusjoner enn det som er rådende politikk i dagens Europa.

En analyse av hvordan økonomien fungerer som baserer seg på sektorbalanser vil kunne komme til helt andre konklusjoner enn det som er rådende politikk i dagens Europa. I dette perspektivet ser man at kollektiv offentlig sparepolitikk innad i en valutaunion kan gi en tilsvarende gjeldsvekst i privat sektor. En mer målrettet løsning kunne vært at EU førte en politikk for å utjevne de bakenforliggende handelsubalansene innad i unionen, slik Keynes i sin tid foreslo.

Denne teksten sto opprinnelig på trykk i Klassekampen den 22. februar 2017.

Kilder:
Can Goldilocks survive? Wynne Godley and L. Randall Wray

Private Sector Financial Balances 1980 – 2012. Contrasting Experiences of Australasian and Northern European Countries. Keith Rankin, Unitec Institute of Technology, Auckland, New Zealand

Flow of Money – Sectoral Balances, Wayne Vernon

Bill Mitchell, Norway and sectoral balances

Bill Mitchell, Flow-of-funds and sectoral balances

Stephanie Kelton, What happens when government tightens its belt

Scott Fullwiler, The Sector Financial Balances Model of Aggregate Demand—Revised

Noter:
[1] Eichengreen, Barry and Peter Temin (2000) «The Gold Standard and the Great Depression». Contemporary European History, 9:2(183-207) Cambridge University Press

[2] Karabarbounis, Loukas and Brent Neiman (2012) «Declining Labor Shares and the Global Rise of Corporate Saving» Working Paper 18154, National Bureau of Economic Research. (http://www.nber.org/papers/w18154 og  http://faculty.chicagobooth.edu/brent.neiman/research/LabShare.pdf)