Vi vet lite om hva slags økonomisk politikk Donald Trump faktisk kommer til å føre. Det er for mange motstridende utsagn og forslagene er lite konkrete. Men han vant fordi han lovet å skape flere arbeidsplasser i USA, og han sier han skal gjøre det ved å bygge infrastruktur og en gigantisk mur mot Mexico.

Noe av det første han gjorde etter valget var å ansette Steve Bannon, en av lederfigurene i bevegelsen som kaller seg «The Alt Right». Bannon har primært markert seg ved å spre hets om USAs minoriteter. Men i et intervju i The Hollywood Reporter forklarer Bannon at han primært er en «økonomisk nasjonalist»: «Det er en ny politisk bevegelse. Og det har alt å gjøre med arbeidsplasser. En infrastrukturplan til tusen milliarder dollar. Med negative renter rundt i verden har vi den største muligheten til å bygge opp alt. Verft, jernindustri, alt skal gjenbygges.» Vi bør ikke ta for gitt at han vil mislykkes.

For å forstå Trumps seier er det nødvendig å forstå den økonomiske hengemyren mange amerikanere befinner seg i.

For å forstå Trumps seier er det nødvendig å forstå den økonomiske hengemyren mange amerikanere befinner seg i, med ledighet, prekære arbeidskontrakter og et lønnsnivå som gjør at mange må stå i flere jobber for å klare seg. Det er også nødvendig å forstå hvorfor folk ikke trodde på Hillary Clinton og de politiske elitene sin plan for å skape arbeidsplasser.

Den Post-Keynesianske økonomen Randall Wray gir oss gode svar i hans nye bok «Why Minsky Matters», der han legger frem teoriene til økonomen Hyman Minsky (1919 – 1996). Minsky kritiserte spesielt «The Council of Economic Advisors» (CEA), rådgiverkorpset som ble skapt av Demokratene da de på 1960-tallet lanserte «krigen mot fattigdom». CEA hadde en sterk tro på keynesiansk økonomisk politikk, som går ut på å øke offentlige budsjetter eller senke skattene for å sikre vekst og etterspørsel etter arbeidskraft.

Dette var et brudd med Roosevelt sin New Deal-politikk, som skapte jobber direkte ved å bygge demninger og infrastruktur. Nå skulle arbeidsplassene skapes av privat sektor, statens oppgave var å kurse arbeidsledige så de ble mer «attraktive» for arbeidsmarkedet.

Samtidig skulle arbeidsudyktige få stønader og matkuponger.

Istedenfor å tilby fattige muligheten til å jobbe, ble de tilbudt muligheten til å lære å jobbe.

Minsky var kritisk til denne tolkningen av Keynes, og mente myndighetene brukte ressurser på å skolere arbeidere i jobber som ikke eksisterte. Istedenfor å tilby fattige muligheten til å jobbe, ble de tilbudt muligheten til å lære å jobbe. Videre kritiserte Minsky ideen om at arbeidsløse måtte endre adferd. Han mente de liberales krig mot fattigdom «ble skapt fra nyklassisk økonomisk teori der det er de fattige – ikke økonomien – som har ansvaret for fattigdommen.» Arbeidsplassene må skaffes først, så kan kompetansen økes gjennom opplæring og skolering på arbeidsplassen. Ved hjelp av en jobbgaranti kunne myndighetene tilby arbeid gjennom statlige prosjekter til anstendige minstelønnssatser.

Bill Clinton hadde en annen tilnærming til kampen mot fattigdom. Han pekte på generøse velferdsordninger som årsak til at folk ikke kom seg ut i arbeid, og endret velferdssystemet så det skulle lønne seg å jobbe. Men heller ikke han hadde i tilstrekkelig grad jobber å tilby dem som mistet ledighetspengene. Clinton baserte seg på økonomiske teorier som tilsa at dersom det var tilstrekkelig vekst i økonomien, så ville arbeidsplassene dukke opp av seg selv. Arbeidsledigheten falt, men da dot-com boblen sprakk noen år senere var sikkerhetsnettet allerede fjernet.

Clinton baserte seg på økonomiske teorier som tilsa at dersom det var tilstrekkelig vekst i økonomien, så ville arbeidsplassene dukke opp av seg selv.

I følge Minsky vil direkte jobbskaping i mindre grad gi slike boble-tendenser i økonomien, fordi politikken ikke er basert på privat investeringsvekst og spekulasjon. I dag lever det flere mennesker i fattigdom i USA enn det gjorde før krigen mot fattigdom begynte. Store deler av USAs befolkning har mistet troen på de politiske elitenes vilje og evne til å skape trygge arbeidsplasser. Det er et paradoks at Obama prøvde, men ble stoppet av republikanere i kongressen som nektet å øke statsgjelden.

Lykkes Trump med å gi folk jobb, vil han bli farlig populær.

Det finnes svært få likheter mellom Minsky og Trump sin økonomiske politikk, utenom denne uttalte viljen til å bruke statlige virkemidler for å skape arbeidsplasser direkte. Vi vet lite om hva Trump kommer til å gjøre i praksis. Men lykkes han med å gi folk jobb, vil han bli farlig populær. For folk flest er økonomiske realiteter viktigere enn retorisk debatt, uansett hvor hatefull retorikken er.

Denne teksten sto også på trykk i Klassekampen den 14. desember 2016.