Ifølge Helse og Sosialdirektoratet har omkring 100 000 nordmenn (2 av 100) så alvorlige problemer med alkohol at de trenger akutt hjelp for det.
Ap og KrF må finne sammen med en felles sak om avalkoholisering.
Tar man med pårørende, kan så mange som en million nordmenn være direkte berørt av den omfattende skjenkingen som samfunnet har åpnet for. Da har man ikke tatt med de mange som pådrar seg et tilleggsmisbruk med vanedannede tabletter eller narkotika som følge av at alkohol endrer dømmekraften.
Sånn sett er jeg fullstendig enig med forfatter Paal-André Grinderud. Han ber om at julaften fredes fra høyrepartienes iver etter å endre Vinmonopolets rolle som alkoholpolitisk virkemiddel.
For det er et uomtvistelig faktum at totalforbruket av rusmidler henger sammen med tilgjengeligheten – akkurat som skadevirkningene.
Må velge utenforskap
Alkoholforbruket i dag er mer enn dobbelt så høyt som det var i 1960.
Alkohol er blitt en naturlig greie i sosiale sammenhenger og på jobben, med lønningspils og julebord. Den brukes også som smøremiddel i forretningsmiddager og lunsjer.
Konsekvensene er tilbakefall, tilbakefall, tilbakefall – med stadig mer trykk på behandlingsapparatet.
For å overleve i et slikt samfunn må alkoholikeren velge utenforskap. Alkoholikeren har lenge vært pariakaste i norsk helsevesen, og i samfunnet forøvrig. Det skyldes ikke bare uvilje hos helsepersonell og politikere mot å se på alkoholmisbruk som en sykdom, men også en økende følelseskulde i befolkningen. Dessverre har lite endret seg etter at staten overtok ansvaret for rusbehandlingen og lidelsene kom inn i diagnosemanualene.
En negativ spiral
Konsekvensene er tilbakefall, tilbakefall, tilbakefall – med stadig mer trykk på behandlingsapparatet. Dette fører igjen til ny avvisning og følgende selvstigmatisering. For alkoholikeren betyr det at han er henvist til ikke-konforme grupper som AA (Anonyme Alkoholikere) eller gamle drikkekompiser, om han skal ha noen form for sosialt fellesskap. Disse gruppene bistår også med den psykologiske belønningen som primærgrupper sørger for, uten å kreve den intime nærheten som ofte skaper angst hos mange alkoholikere.
Gruppetilhørigheten med de ikke-konforme forsterker imidlertid stigmatiseringen og danner en negativ spiral. Rusmisbrukeren blir dermed fanget i avvikerrollen. Han har passert sitt Rubicon. Veien tilbake til normalsamfunnet er stengt. For mange blir gjentagne «sprekker» bare en bekreftelse på tilhørigheten til utgruppene.
En spesiell gift
Derfor er det ikke merkelig at mange medlemmer i AA-grupper etter hvert betrakter alkohol som en spesiell gift – som de som gruppe har en iboende overfølsomhet mot. Det i seg selv binder AA-alkoholikere sammen og forsterker motsetningen til «de normale». Uansett hva som er den underliggende årsaken bak destruktiv drikkeatferd, byr selve alkoholforgiftningen på en rekke delikate medisinske problemer – mange av dem livstruende.
Den krever selvfølgelig profesjonelle medisinske tiltak.
Alkoholikeren har lenge vært pariakaste i norsk helsevesen.
Muligheten for alkoholikeren til å vende tilbake til en «normal» omgang med rusmidler og samfunn, beror altså på det rådende normklimaet. Men det avhenger også av omfanget av skjenking i det aktuelle samfunnet. Den liberale politikkens rundhåndethet med skjenkebevillinger de siste tiårene har hatt store menneskelige konsekvenser.
Ikke bare for alkoholikeren selv, men også for barn, søsken, ektemake, foreldre og andre pårørende.
Avvikende og mistilpassede
En slik tøylesløs skjenkepolitikk bygger dessuten opp under en forestilling om at de som ikke tåler eksessiv drikking, er avvikende og mistilpassede individer. Her dannes grunnlaget for at reintegreringen av alkoholikeren i samfunnet mislykkes så totalt.
Tar man med pårørende, kan så mange som en million nordmenn være direkte berørt.
Dessuten følger det alltid flere tilfeller av forgiftning med et større totalkonsum av alkohol i samfunnet. I en slik optikk er det ikke rart det blir knapphet på behandlingsplasser.
De kriste og arbeiderbevegelsen
Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti må finne sammen i valgkampen med en felles sak om avalkoholisering av arbeidsliv og samfunn.
Kristne og sosialister har en felles historie i å danne en motkultur mot dette. Ja, faktisk var avholdssaken en av de mest sentrale kampsakene i arbeiderbevegelsen på begynnelsen av 1900-tallet. I Levanger bystyre kjempet avholdsfolket og Arbeiderpartiets representanter skulder om skulder i avholdssaken. 13. desember 1908 henstilte en enstemmig partiledelse i Levanger Ap om at partiets representanter i bystyret stemte nei til Hr. Svengaards søknad om skjenkebevilling ved å vise til partiets lover.
Det er et uomtvistelig faktum at totalforbruket henger sammen med tilgjengeligheten.
En slik motkultur kan i dag skape lommer i samfunnet der alkoholikeren og hans pårørende ikke utsettes for det utilbørlige press som dagens drikkekultur byr på. På den måten kan også behandlingen av rusmisbruk i større grad lykkes.
Slik gir man et håndslag både til yngre generasjoner – og til rusmisbrukere som står på venteliste for behandling.
This work is licensed under a Creative Commons Attribution-ShareAlike 4.0 International License.