Takle stress – eller protestere mot press?

Foto: Logan Prochaska Foto: Logan Prochaska

Den såkalte Generasjon prestasjon sliter psykisk, med angst, depresjon, søvnmangel og belastende stress. Tre av ti ungdomsskolejenter mener «alt er et slit», og én av fire har depressive symptomer. Kognitive triks som «Knips vekk tunge tanker», innføring av stressmestringskurs på videregående skoler og et eget psykologifag frontet av Norsk psykologforening, er noen av svarene man finner i offentligheten.

Det er imidlertid en farlig utvikling om ungdom som sliter psykisk, først og fremst skal møtes med kurs for å lære seg å takle egne følelser bedre.

Så vidt en del av Generasjon prestasjon selv, fikk også jeg psykiske problemer da jeg ble uteksaminert (ironisk nok med en mastergrad i psykologi). Møtet med et arbeidsmarked som tilsynelatende kun trengte IT-konsulenter, og deretter NAVs skjemavelde, førte til en akutt følelse av at dommedag var nær. Jeg ga meg selv diagnosen stressutløst panikkangst og stilte meg i kø for time hos psykolog.

Det er flust av lekfolk og profesjonelle som profitterer på utilfredse individer.

Materiell løsning
Psykologen sa jeg burde ta meg en tur til syden, shoppe, drikke vin og kjenne hvor deilig det er å være til. Jeg vet ikke om det er standard flink-pike-resept, men det beit ikke på meg (selv om jeg for all del liker vin og varme land). Snarere gjorde det meg bekymra på vegne av psykologstanden. Om beskjeden man får er å kjøpe vekk egen angst, bærer det bud om et skremmende syn på menneskets psyke og et psykologifag med et konservativt problem.

Det som funket for meg, var å snakke med andre helstuderte røvere som satt fast i servicebransjen, diskutere arbeidsmarkedet og vår foreldregenerasjons materielle utvikling. Vi kom fram til hvor risikabelt det er å hekte selvverdet på jobben man får. Det hjalp å vite at vi var flere og at vi ikke har hastverk. Vi er tross alt heldige i global kontekst.

Misforstå meg rett, klinisk psykologi kan i mange tilfeller redde menneskeliv. Men som samfunn kan ikke det terapeutiske perspektivet være det eneste når vi diskuterer psykiske lidelser.

Det som ikke hjalp, var å få tips om å unne meg flyreiser fra en velmenende psykolog. Selvfølgelig er historien anekdotisk og urettferdig å generalisere ut ifra. Men trenden om at man kan finne alle svar ved å dyrke seg selv gjennom forbruk eller ved hjelp av kognitiv trening, vil jeg si er høyst reell. Den individorienterte psykologien tyter utover, i media, det offentlige og ikke minst det private næringslivet.

Man skulle tro at business handlet mer om sjefens evne til å motivere, enn økonomiske strukturer og markedsmakt.

Psykologen sa jeg burde ta meg en tur til syden, shoppe, drikke vin og kjenne hvor deilig det er å være til.

Hva feiler det generasjon prestasjon?
Tiltak som de jeg her har nevnt, kan sikkert lindre en del av presset og stresset for den enkelte elev. Men hvor blir det av analysen av de bakenforliggende årsakene? Hvor blir det av kritikk av samfunnet og kulturen som fører til at flere sliter psykisk? Ifølge psykolog Ole Jacob Madsen blir psykologien nå brukt på områder som tidligere ble forstått som sosiale, strukturelle eller politiske.

En elev har trukket fram Kunnskapsløftet som mulig årsak til prestasjonsjaget. Andre skylder på høye krav til seg selv, i kombinasjon med selviscenesetting i sosiale medier. At ungdommer skylder på seg selv, er bare et symptom på et dypere tegn i tiden. Kulturen vår er preget av et individualistisk, materielt identitetsprosjekt hvor lykke og suksess står og faller på individets evne til selvutvikling.

Debatten om de unges dårlige psykiske helse og løsningen på problemet preges sågar av zeitgeisten om at hver enkelt må ta ansvar for eget liv, inkludert hvordan takle psykisk stress og ubehagelige symptomer. Hvis psykologifagets eneste svar på dette er å veilede hver enkelt i å takle det moderne livets krav, fungerer psykologien konservativt og som nyliberalismens nyttige idiot.

Foto: The All-Nite Images
Foto: The All-Nite Images

Markedet fostrer individualisme
Hva har psykologi med nyliberalisme å gjøre? Markedet tjener på at du tror du kan kjøpe deg til et bedre liv, større selvverd og freshere identitet. Økt individualisering er i markedets interesse. I denne sammenhengen handler det om at individet i stadig større grad former sin egen tilværelse og identitet gjennom arbeid, livsstil og forbruk, og oppfatter at det er dets eget ansvar. En slik internalisert tankegang kamuflerer systematisert urettferdighet og undertrykking. Når samfunnets ideologiske mantra er at enhver er sin egen lykkes smed, blir det umulig å rette aggresjonen mot noen andre enn innover, når du ikke tilfredsstiller dine egne høye krav eller samfunnets idealer.

Synet på mennesket som et individuelt prosjekt uavhengig av strukturer rundt oss, er både en hemsko og en mulighet. En mulighet fordi den kan oppfattes som nettopp det av den enkelte: På grunn av det globaliserte demokratiet og arbeidsmarkedet er du ikke lenger dømt til å følge i dine foreldres fotspor. Din klassebakgrunn, etnisitet eller ditt kjønn skal ikke avgjøre mulighetene dine. På papiret, vel og merke. Sosiologiske analyser viser at barn av foreldre med høyere utdanning presterer bedre i skolen, til tross for et økende utdanningsnivå i befolkningen generelt. Dagens ungdom hadde tjent på å få vite om systematiske sosiale forskjeller. Ikke for å bli nedslått av at livet virker forutbestemt, men for at de skal kunne gå sammen om å endre strukturene som påvirker framtiden deres, og ikke bare skylde på seg selv.

Dagens ungdom hadde tjent på å få vite om systematiske sosiale forskjeller.

Menneskelig smerte: en gullgruve
Den delen av psykologien som kun fokuserer på hvordan mennesker skal takle stress ved selvsnakk eller «Prosjektet Meg», er del av et konservativt problem. Idealistiske terapeuter til side – det er flust av lekfolk og profesjonelle som profitterer på utilfredse individer. De tjener penger på at individene tror de selv er ansvarlige for å finne svarene gjennom selvhjelpsbøker og mindfulness-apper.

Mennesker ender opp med å forklare ubehaget de føler med at noe er fundamentalt galt med dem, eller som et resultat av et individuelt valg. De tror angsten kan forandres gjennom overbevisning, viljestyrke eller selvanalyse, med hjelp fra en terapeut. Ikke bare blir dette en tung og dyr byrde for den enkelte. Det fører også til at systemene bak individenes smerter slipper billig unna. Psykiske symptomer henger også sammen med et utrygt arbeidsliv, kjønnsrollekrav og økte produktivitetskrav på jobb og skole – ikke bare fordi du ikke takler stress.

Markedets menneskesyn
Å forbedre deg selv og dine indre reaksjoner for å styrke posisjonen din er et nyliberalt krav til mennesket – enten det er på identitets-, kjærlighets-, eller arbeidsmarkedet. Psykologi som fag burde bry seg om hva dette menneskesynet fører til. Terapeuter burde reflektere over seg selv som fagpersoner uløselig knyttet til – og formet av – en spesifikk kulturhistorisk og ideologisk tid.

Det ensidige fokuset på individuell psykopatologi, sårbarhet og terapeutisk hjelp som løsningen, skjuler en agenda: at vi mennesker skal tenke på oss selv som enkeltstående borgere, som først og fremst skal passe på oss selv og våre nærmeste, og tro at vi er i konkurranse med andre på arbeids- og forbruksmarkedet.

Budskapet til dagens unge må være at god psykisk helse handler om mer enn å puste riktig.

Flere tanker i hodet
Framfor stressmestringskurs og et eget psykologifag burde elevers kulturkritikk og beskrivelser av egen skolehverdag lyttes til av politikere og media. Budskapet til dagens unge må være at god psykisk helse handler om mer enn å puste riktig. Det handler om at vi er sosiale dyr som trives best når vi bryr oss om større ting enn oss selv. I stedet for kun å lære folk om psykopatologi, burde samfunnsdebatten dreie mot hvordan rå markedsideologi kan framprovosere visse følelsesmessige reaksjoner.

Grådighet, konkurranse og materialisme avler utrygghet, angst, stress og depresjon.

Systemet vi lever under, kan gjøre at folk leter etter eksistensielle svar og løsninger på lidelse innover, ved perfeksjonering av kropp og tanker. Ungdom – og voksne – får det bedre om vi fokuserer utover mot medmennesker og prosjekter tuftet på noe annet enn forbedring av oss selv som overflatiske individer.

Creative Commons License
This work is licensed under a Creative Commons Attribution-ShareAlike 4.0 International License.

  • http://lekanger.blogspot.com/ Andrés Lekanger

    Men er det mer psykiske lidelser i dag enn i tidligere tider? Eller hadde man ikke språk for det før og dermed så man heller ikke etter det, men ga psykiske lidelser navn som «bygdeorginal» eller det mer kvinnefiendtlige «hysteriske kvinnfolk»? Og det er jo mye kritikk av at helt vanlige følelser (som hjertesorg og sorg etter avdøde og ensomhet) psykologiseres i dagens samfunn i stedet for å sees på som normalt. Det kan man kritisere kapitalisme for; medisinselskaper ønsker å pushe piller. Men man kan også kritisere velferdsstaten for å produsere psykologitilfeller fordi man kun får hjelp dersom man har en diagnose. Og selv om Google lærer sine ansatte mindfullness, ikke fordi de bryr seg om sine ansatte, men fordi de skal produsere mer, så betyr ikke det at det ikke er et gode å at skoler lærer elever mindfullness. Å lære å takle indre og ytre utfordringer er et gode. Hvorfor angripe psykologistanden (og bruke eksempler du selv peker på ikke kan generaliseres) dersom målet til syvende og sist er å kritisere samfunnet i helhet? Blir litt som å rette kritikken mot feil adresse?

    • Toril Hjorthol

      Gyldig poeng om at merkelappene for psykiske fenomener var andre, og at det kanskje var like mye lidelse før i tida. Men akkurat i denne sammenhengen er det NOVAs Ungkul-data jeg tar utgangspunkt i, som kan sammenligne skoleelever over noen tiår.

      Enig i kapitalisme+psykofarmasi-kritikken du nevner, men en kronikk kan ikke romme alt.

      Når det gjelder å lære om mindfulness, er det to ting jeg vil trekke fram. Jeg sier ikke at opplæring er galt i seg selv, men når psykoedukasjon i skolen pekes på som eneste løsning på et strukturelt problem, er det en ensporethet som jeg mener er en tendens på en overdreven tro på det terapeutiske perspektivet. For det andre viser forskning at psykoedukasjon i seg selv ikke er spesiell virkningsfull på en del psykiske lidelser.

      Jeg «angriper» ikke psykologstanden for at de holder på med terapi, men oppfordrer dem til å tenke over hvilket menneskesyn de forvalter, og ønsker at de er refleksive overfor systemet de er en del av – som de samfunnsviterne de fortsatt er (evt. inntil nevrobiologien er kommet et kvantesprang lenger). Psykologstanden og hvordan psykologi som fag kommuniseres og påvirker (og påvirkes av) samfunnet, henger sammen. Derfor ser jeg ikke problemet med å kombinere spesifikk og mer generell systemkritikk.

  • Andreas Egeland

    Det som strir meg mest i møte med slike artikler som denne er at å klargjøre språket og formålet med teksten viser argumentene… og deres tydelige svakheter.
    I dette tilfellet er det et fundamentalt argument som ligger til grunne: Individualismen «avler utrygghet, angst, stress og depresjon».

    Artikkelen bruker da følgende argumentasjonsrekkefølge: markedet fostrer individualisme, markedet er dårlig, dermed er individualisme dårlig. Dette virker kanskje som en misrepresentasjon, men tankerekkefølgen er lagt ut i de siste 4 avsnittene.

    Svart på hvitt står det at markedet fostrer individualisme. Deretter går man til markedets menneskesyn og hva dette fører til, med en liten digresjon for å svartmale indivdualismen som et konservativt problem.
    Det kulminerer så med århundrets logiske hopp:
    «…skjuler en agenda: at vi mennesker skal tenke på oss selv som enkeltstående borgere, som først og fremst skal passe på oss selv og våre nærmeste, og tro at vi er i konkurranse med andre på arbeids- og forbruksmarkedet.»

    Selv om jeg sier meg enig i disse punktene hadde konklusjonen vært ugyldig. Selv om markedet fostrer individualisme, selv om markedet generelt sett er skadelig, så er ikke nødvendigvis ideen skapt av markedet skadelig. Artikkelens hovedkonklusjon er bare ikke rettferdiggjort i det hele tatt.

    • Toril Hjorthol

      Jeg synes du leser meg vrangt eller misforstår. Logikken er ikke (til nøds: skulle ikke være) at fordi markedet er dårlig er individualisering dårlig. Ei heller ideen om frie individer. Det er selvfølgelig ikke bare dårlig! Men i denne artikkelen er fokuset negative konsekvenser av individualisering – hva slags _selv_ folk internaliserer under kapitalismen og nærliggende løsninger som presenteres på dette selvets psykiske uhelse (terapi med fokus innover). At individualisering kan ha negativ påvirkning på folks psykiske helse betyr ikke at individualisering er bare fælt, ref. det jeg skriver om at man føler at man har alle muligheter (som ett eksempel).

      • Andreas Egeland

        Ei heller siterer jeg deg som å ha sagt at individualisme er bare dårlig. Jeg bruker ord som «skadelig» eller dine egne beskrivelser i konklusjonen, der du sier: «Grådighet, konkurranse og materialisme avler utrygghet, angst, stress og depresjon.» som beskrivelser av potensielle skader ved individualismen, indirekte eller direkte.

        Jeg er fortsatt uenig i påstandene som skadelige aspekter av individualismen, men i større grad er uenig med logikken som er brukt.

        Du sier fokuset er på hva slags «selv» man internaliserer. Da skulle jeg gjerne sett noe modikum av vitenskapelig sitering. Ellers må man følge argumentet helt til starten. Der hvor du går til en spesialist for å hjelpe med problemene du slet med, forkaster rådet i seg selv, og har godt hell med en annen strategi.
        Det hjalp kanskje ikke å få tips fra en velmenende psykolog, men et flott bidrag fra din side hadde vært å prøve tipset heller enn å forkaste rådet som et eksempel av nedsidene med klinisk psykologi.

        For å være helt ærlig foretrakk jeg min originale lesning av artikkelen. Med oppklaringen din om fokuset synet på selvet er argumentet bare totalt uten basis. Eksempler på påstander eller implikasjoner som ikke blir forsvart i artikkelen:
        Hvorfor er det et problem å få råd om å unne seg noe godt for å takle stress? Er det noe bevis for at kapitalisme/materialisme/grådighet fører til ulykke og depresjon? Kan du vise til studier hvor ungdom med en kunnskap om sosiale forskjeller har færre psykiske lidelser eller takler dem bedre?

        Artikkelen er isåfall en rekke påstander om hvordan du syntes verden burde være, uten noe som helst grunnlag. (Jeg burde ikke måtte si hvorfor en observert økning av psykiske lidelser generelt sett i en generasjon ikke kan brukes som et argument for en påstand så spesifikk som dette.)

        • Toril Hjorthol

          Den personlige anekdoten er nettopp det, og jeg vedkjenner jo at den ikke går an å generalisere ut ifra. Dette er polemikk, ikke en forskningsartikkel. Samtidig er det nok av forskning som diskuterer disse temaene, uten at det kanskje finnes så spesifikke empiriske belegg som du ønsker deg (og hvordan skulle man operasjonalisert menneskeliv?). Bryt deg på «neoliberal subjectivity» i enhver akademisk søkemotor.

          • Andreas Egeland

            Altså, polemikk er meget koselig, men det krever noe filosofisk rigør. Man kan enten bevise noe ved empiri, eller logikk, og logikken krever følger og argumentasjonsrekker. Man kan ikke gjemme dårlig argumentasjon bak «dette er ikke en forskningsartikkel».

            Det følger bare ikke. Altså, f.eks. «Det er imidlertid en farlig utvikling om ungdom som sliter psykisk, først og fremst skal møtes med kurs for å lære seg å takle egne følelser bedre.»
            Dette er til og med rett etter en rekke lenker til forskjellige artikler. Hvorfor? Ingen forskning, greit nok, men også ingen ARGUMENT.

            Dette er kjennetegnende for hele artikkelen. Du sier kanskje i artikkelen at man ikke skal generalisere utifra din erfaring, men selve avsnittet der du sier det generaliserer du sterkt utifra din egen personlige erfaring.

            Nå, la oss se på noe som kan forestille et logisk argument. Nemlig når du bruker statistikken at barn fra foreldre med høyere utdanning presterer bedre på skolen, som i motsetning til at din klassebakgrunn ikke skal bestemme livet ditt. En setning etter du sier individualismen påstår man ikke er fastlåst i foreldrenes fotspor.
            Noe så intellektuelt uærlig!

          • Toril Hjorthol

            Nå synes jeg kritikken din faller på sin egen urimelighet i og med at du har misforstått eller ikke fått med deg deler av teksten.

            Til punkt 1: Argumentet som jeg kommer med, ikke rett etter den påstanden, men utover i teksten, er at det terapeutiske perspektivet – som bl.a. innebærer at ungdom skal få hjelp til å takle egne følelser bedre – tar over for det strukturelle perspektivet, som kunne handlet om politikk: kunnskapsløftet, fattigdom, situasjonen på arbeidsmarkedet osv.

            Til punkt 2: Her har du misforstått. Det er jo nettopp POENGET, paradokset i at vi ikke er dømt til å følge i våre foreldres fotspor (og har mange velferdstiltak som forhindrer det), men at sosial ulikhet allikevel vedvarer.

        • Toril Hjorthol

          Anbefaler denne nylige fra UiO: «Making Sense of Neoliberal Subjectivity: A Discourse Analysis of Media Language on Self-development»

          http://www.tandfonline.com/doi/abs/10.1080/14747731.2015.1033247?journalCode=rglo20

  • http://www.aktivioslo.no Lene Haug

    Jeg er ikke psykolog, men jeg opplevde kronikken mer som sosialistisk propaganda og ble provosert. Dette er mitt svar http://blogg.lenehaug.no/generasjon-prestasjon-og-mental-uhelse/