… og på den åttende dagen skapte han en lobby

Foto: Kimber Shaw/Flickr Foto: Kimber Shaw/Flickr

VESTIBYLEN i Folkets Hus, midt på Youngstorget, er forvandlet til en yrende, summende markedsplass. Langs veggene er det satt opp boder hvor man kan kjøpe bibelhefter og islamkritisk litteratur. Noen deler ut pamfletter med støtteerklæringer til Israel. Med VIP-kortet rundt halsen manøvrerer jeg meg fram mellom bokselgere og kaffestands. Jeg holder et godt tak i den påkostede papirbagen med informasjonsmateriell, penn og papir som jeg har fått utdelt ved registreringsskranken.

«Vi tror at dette er starten på en ny begynnelse!».

Det er bare minutter igjen til konferansen Oslo Symposium åpner, og deltakerne har begynt å bevege seg mot den brede trappen som leder opp til kongressalen. Den er tungt bevoktet av israelske sikkerhetsfolk: Ambassadøren skal tale litt utpå formiddagen. Men nå er det Bjarte Ystebø – assisterende redaktør i den kristne avisa Norge IDAG og hjernen bak Oslo Symposium – som entrer scenen til rungende popmusikk og klappsalver:

Altfor mye har gått i feil retning i Norge de siste årene. Mange er bekymret for landet vårt. Det fundamentet Norge har vært bygget på, og de verdiene som har bevart oss som nasjon, blir utfordret hver dag. Men nå skal det snu. Vi tror at dette er starten på en ny begynnelse!

Publikum klapper og jeg ser kulturredaktør i Aftenposten Knut Olav Åmås finne seg en plass på pressebenken på første rad.

Hvordan har jeg havnet her? På et arrangement for de mest høyrevridde og fundamentalistiske blant kristenfolket?

«Bli med på en reise gjennom abortmytenes verden»

Foto: Anna Levinzon/Flickr
Demonstrasjon mot selvbestemt abort. Foto: Anna Levinzon

ETT ÅR TIDLIGERE, en vintermorgen i 2012, var jeg i gang med å forberede et folkemøte om religion og menneskerettigheter. Debatten var del av et UD-prosjekt om religion og utviklingspolitikk som jeg ledet på vegne av Oslosenteret for fred og menneskerettigheter. Jeg kom over en opphetet debatt på nett om selvbestemt abort. Artikkelen som hadde utløst det virtuelle basketaket, «Fire myter om abort», var forfattet av to kvinner – en katolsk journalist og en prest i Den norske kirke. Den var lett i formen og hadde en inviterende ingress: «Bli med på en reise gjennom abortmytenes verden».

Bak den florlette språkføringen ante jeg imidlertid en isfront mot feminister og alle som støttet kvinners rett til selvbestemt abort. Det var et kompromissløst utspill, helt uten henvisninger til religion eller tro, fremført av effektive kommunikatorer. Et raskt søk viste at forfatterne var del av en nyopprettet kristen tenketank: Skaperkraft.

Artikkelen var som tatt rett ut av den kristenkonservative amerikanske «for-livet-bevegelsen». I USA har kristenkonservative lobbyister i årevis hatt en stor, og etter mitt syn, destruktiv innflytelse på politikk og samfunn. Erkekonservative lobbyister som mener at deres syn på familie, kjønn og andre verdispørsmål skal speiles i politikk og lovgivning. Bokstavtro kristne som forsøker å begrunne sine religiøse synspunkter med vitenskapelige argumenter for å få større gjennomslag. Argumenter som ved nærmere ettersyn sjelden viser seg å holde vann, men hvor konklusjonen er tilpasset en kristenkonservativ posisjon.

I avisene dukket det opp innlegg med hard feminismekritikk med sosialbiologisk touch.

En tanke som hadde murret i lengre tid, ble tydeligere mens jeg leste artikkelen: Var kristenkonservative – altså kristne med et konservativt og ofte bokstavtro bibelsyn – i ferd med å få større gjennomslag også her i Norge?

Jeg hadde jobbet med religionsspørsmål i mange år, blant annet ved Oslosenteret for fred og menneskerettigheter, ledet av tidligere KrF-leder Kjell Magne Bondevik. Der hadde jeg fått innsikt i norsk kristenliv, ikke minst gjennom jobben med å lede et prosjekt om religion og utviklingspolitikk. Etter tida på Oslosenteret ble jeg, sammen med to andre religionshistorikere, hyret inn av Norad for å kartlegge konservative religiøse allianser og deres strategier og argumenter på internasjonale arenaer, som FN. Vi dokumenterte hvordan de amerikanske kristenkonservative lobbyistene for alvor kom på den internasjonale banen under George Bush’ presidentperiode. Konsekvensene var alvorlige. I rapporter beskrev vi hvordan denne lobbyen, sammen med Vatikanstaten og konservative muslimske land, har utviklet seg til å bli en reell maktfaktor i kampen mot likestilling, kvinners reproduktive helse og andre grunnleggende menneskerettigheter.

Tidligere president George Bush jr. Foto: Marion Doss/Flickr
Tidligere president George Bush jr. Foto: Marion Doss

LIKEVEL HADDE jeg ikke stilt spørsmål ved kristenkonservatives innflytelse i Norge.

De er ikke spesielt mange, og i lang tid hadde de vært nærmest usynlige i den offentlige debatten. Men nå framstod de med en fornyet selvtillit og en tydeligere selvbevissthet. I avisene dukket det opp innlegg med hard feminismekritikk med sosialbiologisk touch, ideologiske forsvar for den tradisjonelle kjernefamilien og krav om en mer restriktiv politikk på bioteknologifeltet. Innleggene var undertegnet av folk jeg visste hadde en kristenkonservativ bakgrunn. I forlengelse av disse debattene oppsto diskusjoner om sorteringssamfunn og kritiske innspill mot homofiles rett til å få barn. Flere hevdet også – uten blygsel – at abort er det samme som drap og at Bibelens ord står over Darwins utviklingslære. Det var dessuten blitt arrangert verdikonferanser, og Aftenposten – debattarena nummer én i norsk presse – ryddet plass til et helt knippe av kristenkonservative samfunnsdebattanter. Det skjedde til tross for, eller kanskje nettopp fordi, Norge blir et stadig mer sekulært samfunn. Riktignok blir religion ofte omtalt i politiske debatter og medier, men da først og fremst i sammenheng med muslimsk innvandring. Folk flest ser ut til å ta sine livsvalg uavhengig av religiøse autoriteter eller dogmer, og tro er langt på vei redusert til et privat anliggende.

Flere hevdet også – uten blygsel – at abort er det samme som drap og at Bibelens ord står over Darwins utviklingslære.

Den nye rollen som kristenkonservative så ut til å innta, bekymret meg.

Ikke fordi de kristenkonservative meldte seg på i debatten. Heller ikke fordi verdispørsmål ble satt på agendaen. Jeg er for en åpen og inkluderende debatt. Når folk engasjerer seg, gjør de det som regel ut fra gode hensikter – fordi de mener å ha noe viktig på hjertet. Det gjelder selvsagt også for dem jeg er uenig med.

Det var måten det skjedde på, som gjorde meg urolig – for mange av innspillene, slik som abortartikkelen, var framført uten henvisning til verdisyn og tro, selv om meningene utvilsomt var tuftet på kristenkonservativ tenkning. Var det slik at de kristenkonservative bevisst valgte å tilsløre den religiøse argumentasjonen, i håp om å få større gjennomslag?

Det var dessuten mye som tydet på at den nye kristenpolitiske aktivismen ikke oppstod i et vakuum. Den var tvert imot del av en bredere konservativ strømning som preget landet etter mange års rødgrønt styre. Kanskje var de få, men når kristne nå tok rollen som spydspiss i kritikken av norsk familiepolitikk, hadde det resonans i langt bredere deler av befolkningen, både blant sekulære og annerledes troende. Og så lenge debattantene holdt seg innenfor den sekulære politiske debattformen og førte en dempet ordbruk, fikk de stort sett operere uten for mye motstand og støy.

Samtidig gjorde den kristenkonservative offensiven meg nysgjerrig. Mange av de som markerte seg, var relativt unge mennesker med et tydelig konservativt religiøst engasjement og med et verdisyn som lå milevis fra mitt eget. Hva var grunnen til at de nå ønsket å dele, og aller helst påvirke med, sine synspunkter? Stemte i det hele tatt min følelse av at kristne konservative var blitt mer offensive og dyktigere til å nå gjennom i det offentlige ordskiftet? Eller var de fremdeles en utskjelt, men samtidig ufarlig meningsminoritet uten evne til å bryte gjennom lydmuren?

Aftenposten ryddet plass til et helt knippe av kristenkonservative debattanter.

JEG BESTEMTE meg for å møte noen av de kristenkonservative som hadde markert seg. Nysgjerrigheten var todelt – faglig så vel som politisk motivert. Som religionshistoriker jobbet jeg med å forstå hvordan religiøse aktivister tilpasser seg sekulære politiske internasjonale arenaer. Det var derfor høyst relevant å undersøke om norske kristne miljøer pleiet kontakt med noen av disse aktørene, og om det i så fall påvirket det norske debattklimaet. Men i tillegg ønsket jeg å lære mer om mine meningsmotstanderes strategier og ambisjoner. På blokka hadde jeg mange spørsmål jeg ønsket å finne svar på. Hvilke spørsmål var de mest opptatt av? Hvordan jobbet de for å styrke sin posisjon i politikk og samfunn? Og var de i det hele tatt i stand til å vinne saker og få resultater i politikken?

Jeg hadde allerede flere navn på lista over mulige samtalepartnere. Fra tiden på Oslosenteret og som religionsviter kjente jeg flere kristenkonservative aktører fra misjon, akademia og organisasjonsliv, og hadde en relativt god oversikt over hvem som var de sentrale personene.

Aftenposten-innlegg. Foto: Skjermdump
Aftenposten-innlegg. Foto: Skjermdump

En av dem var Bjarte Ystebø – assisterende redaktør i avisa Norge iDag og arrangør av Oslo Symposium.

Han ble stadig nevnt når jeg snakket med folk i miljøet. Også Vebjørn Selbekk – Norges kanskje mest profilerte kristenkonservative mann og redaktør i avisa Dagen, måtte intervjues. En tredje var kommunikasjonsansvarlig i Norsk Luthersk Misjonssamband, Espen Ottosen – en gjenganger i debatter og fast spaltist i Aftenposten. Ikke minst var jeg nysgjerrig på gjengen bak den nye tenketanken Skaperkraft, hvor mer enn 70 kristne aktører stod bak som stiftere og bidragsytere.

Men jeg trengte også inspirasjon til flere navn, og tilfeldighetene var på min side: Oslo Symposium skulle snart gå av stabelen i Folkets Hus i Oslo. Det måtte være det perfekte startpunktet på min reise inn i det kristenkonservative Norge. Jeg meldte min interesse til Bjarte Ystebø, og fikk svar prompte: «Ditt VIP-pass ligger klar i ankomsthallen. Velkommen skal du være. Bjarte Y.»

Denne teksten er første kapittel i boken «Guds Lobby» som lanseres i dag. Den er publisert med forlagets tillatelse.

Creative Commons License
This work is licensed under a Creative Commons Attribution-ShareAlike 4.0 International License.