Moderne klassiker

En arbeider speiler seg i en stålplate i USA på 1940-tallet. Kan økonomifaget speile virkeligheten? Foto: Library of Congress En arbeider speiler seg i en stålplate i USA på 1940-tallet. Kan økonomifaget speile virkeligheten? Foto: Library of Congress

Anwar Shaikh hevder han kan forklare regulariteter i økonomien uten nyklassisismens idealiseringer og urealistiske forutsetninger. Men vil et bedre økonomifag gi oss en bedre verden?

«It’s the economy, stupid!» Beskyldninger om at politiske prosjekter er ute av takt med den økonomiske virkeligheten er vanlige og tungtveiende. Marxister av ulike slag har i halvannet århundre hevdet at økonomien utgjør basisen som alt annet i samfunnet bygges oppå, at den er en slags underliggende kraft som avgjør hva som er mulig og hva som ikke er det. Siden 1970-tallet har imidlertid økonomifaget tatt sjumilssteg mot høyre. Ludwig von Mises hevdet allerede i 1920 at sosialister ikke forstod seg på økonomi, og han var blant dem som grunnla nyliberalismen på bakgrunn av dette synet på sosialisme som et irrasjonelt angrep på den økonomiske orden. Økonomer tror at samfunnet og menneskers mange handlinger kan måles, modelleres og forklares omtrent på samme måte som en fysiker kan modellere og forklare atomer, molekyler og stoffene de inngår i. Ikke bare sosialisme, men strengt tatt også fagorganisering er dypest sett irrasjonelt i dette visstnok vitenskapelige verdensbildet.

Har økonomifaget blitt en eneste stor høyreorientert hersketeknikk, eller har det allikevel noe for seg?

Har økonomifaget blitt en eneste stor høyreorientert hersketeknikk, eller har det allikevel noe for seg? Vil et bedre økonomifag kunne gjøre verden bedre? Anwar Shaikh presenterer i disse dager tusensidersverket Capitalism, som er kulminasjonen av et helt liv som såkalt heterodoks økonom. Det vil si at han stiller seg utenfor det nyklassisiske paradigmet de aller fleste økonomer jobber etter i dag, og som undervises som den eneste sanne lære på de aller fleste økonomistudier verden over. Shaikh er allikevel økonom, og han ser tydelige regulariteter, som nedadgående etterspørselskurver, utjevning av profittrater og til og med en «turbulent usynlig hånd», som et slags system i galskapen som økonomer kan og bør analysere. Ifølge Shaikh er imidlertid økonomer som jobber innenfor den dominerende nyklassisistiske retningen helt ute av stand til å forstå hvordan verden virkelig fungerer.

Anwar Shaikh presenterer i disse dager tusensidersverket Capitalism, kulminasjonen av et helt liv som såkalt heterodoks økonom.
Anwar Shaikh presenterer i disse dager tusensidersverket Capitalism, kulminasjonen av et helt liv som såkalt heterodoks økonom.

LES OGSÅ: DET MEST OMFATTENDE BYGGVERKET SIDEN MARX’ KAPITALEN.

Mot nyklassisisme
Det er mye Marx i Shaikhs murstein av en utgivelse, men også andre klassiske økonomer som David Ricardo og Adam Smith vies stor plass. Marx bygde videre på disse to, og som klassiske økonomer har de på noen områder mer til felles med Marx enn med senere liberalister, som i likhet med de aller fleste økonomer i dag altså opererer innenfor et nyklassisk rammeverk. I Shaikhs lange utlegninger om fabrikker og produksjon, gull og jern, arbeidstid og skiftordninger føler man seg fort hensatt til et annet århundre. Her er det lite snakk om roboter, apper og «delingsøkonomi», men Shaikh insisterer på at det er dette som er virkeligheten, også i dag. Shaikh kaller seg ikke marxist, men moderne, klassisk økonom, og han gir en svært grundig, kritisk gjennomgang av hele økonomifagets historie. Shaikh sorterer innunder en «Sraffiansk gren» av klassisk politisk økonomi, etter den italienske økonomen Piero Sraffa som blant annet jobbet svært tett med John Maynard Keynes, men Shaikh hevder å stille seg utenfor alle de ulike strømningene også innen heterodoks økonomi, fordi han mener at også disse har latt seg definere i alt for stor grad av fienden de kjemper imot: den totalt dominerende nyklassisismen.

Her er det lite snakk om roboter, apper og «delingsøkonomi», men Shaikh insisterer på at det er dette som er virkeligheten, også i dag.

Nyklassisismen vokste fram på slutten av attenhundretallet, i et aktivt forsøk på å kopiere nye innsikter fra fysikk og energiteori for å kunne måle og modellere økonomisk aktivitet i en stadig mer sammenvevd verden. Resultatet ble blant annet et oppgjør med den såkalte arbeidsverdi-teorien, og en ny måte å tenke om økonomien på hvor verdi er noe som oppstår under og defineres av kjøp og salg. Shaikh ser dette som bakteppet for dagens finansialisering av verdensøkonomien, også kalt kasino-kapitalisme, hvor forsikringer på derivater av framtidige forventninger er «verdt» 23 ganger mer enn verdens brutto nasjonal produkt.

Det var Thorstein Veblen som ga tankene fra det som ble kalt «den marginale revolusjonen» navnet «ny-klassisisme», men Shaikh hevder at dagens økonomer har forvridd det klassiske økonomifaget til det ugjenkjennelige, særlig ved å portrettere verden som et harmonisk system, stadig på vei mot ekvilibrium, hvor konflikt og maktkamp er fullstendig fraværende. Adam Smith så derimot konkurranse som en kaotisk, utjevnende prosess hvori en usynlig hånd nok kunne gjøre at egennyttige handlinger var til alles beste, men hvor det også måtte advares sterkt mot å gi fritt spillerom til rike som kun hadde som intensjon å bli enda rikere, uten tanke for fellesskapets beste.

Den norsk-amerikanske sosiologen Thorstein Veblen.
Den norsk-amerikanske sosiologen Thorstein Veblen.

Shaikh regner også seg selv som empirisk økonom, og bemerker tørt flere steder i teksten at en fordel med hans teorier er at de faktisk stemmer med virkeligheten. Denne anmelderen har dessverre ikke gode nok fagkunnskaper i hverken statistikk eller matematikk til å vurdere gyldigheten av Shaikhs mange beviser, men jeg kan bidra med å sette hans teorier inn i en historisk og politisk sammenheng.

Shaikh hevder at dagens økonomer har forvridd det klassiske økonomifaget til det ugjenkjennelige, særlig ved å portrettere verden som et harmonisk system.

Cirka forrige gang en av Shaikhs nyklassiske fiender senket seg ned på andre samfunnsforskeres nivå og forsøkte å si noe om metode var i 1953, da Milton Friedman skrev «Essays in Positive Economics». Her hevdet Friedman i korte trekk at de urealistiske antakelsene i nyklassisistiske modeller ikke var noe problem, så lenge faget kunne forklare regulariteter og forutse økonomiske utfall. Variasjoner over dette temaet har helt siden da vært svaret økonomer har gitt når de blir konfrontert med kritikk av absurde forutsetninger om effektive markeder og rasjonelle forventninger.

Shaikhs store poeng er at han kan forklare regularitetene økonomifaget hviler seg på helt uten nyklassisismens urealistiske antakelser.

Etter krisa i 2007/2008 har den utadvendte pipa fått en tidvis litt annen låt, siden krisa jo kom som en stor overraskelse på de aller fleste, men til tross for gjentatte proklamasjoner om nyliberalismens død fortsetter både økonomifaget og politikken stort sett som før. Shaikhs store poeng er at han kan forklare regularitetene økonomifaget hviler seg på helt uten nyklassisismens urealistiske antakelser. Shaikh snakker mer enn gjerne om konflikt og maktkamp, men han holder seg stort sett unna metafysiske marxistiske spekulasjoner om klassekamp som historiens drivkraft, noe som gir grunn til å håpe at hans livsverk vil kunne skape en viss debatt i økonommiljøer verden rundt.

Virkelig konkurranse
Grunnplanken i Shaikhs analyse er det han kaller «virkelig konkurranse», som står i motsetning til både den nyklassiske tanken om «perfekt konkurranse» og ulike heterodokse kritikker av denne under overskriften «imperfekt konkurranse». Ifølge Shaikh har heterodokse økonomer sett seg blinde på å kritisere nyklassikkerne isteden for å utvikle en egen teori basert på klassiske innsikter om hvordan konkurranse faktisk fungerer.

På begynnelsen av forrige århundre hevdet marxister ikke bare at kampen mellom samfunnets klasser ville føre til sosialisme, men også at framveksten av enorme storselskaper var et utrykk for at kapitalismen var gått inn i sin siste fase, som degenert finans- og monopolkapitalisme. Konkurranse har vinnere og tapere, og mektige vinnere kan manipulere konkurransen til sin fordel. Det er slik konkurranse fungerer i virkeligheten, men dette ble kamuflert av det nyklassiske synet på konkurranse som en harmonisk prosess som fører til likevekt og effektivitet. Verden er ikke sånn, det vet økonomene også, men måten de hanskes med dette på er altså å analysere ulike former for avvik fra den idealiserte modell-virkeligheten isteden for å forsøke å forstå hva som egentlig foregår. Shaikh går langt i å antyde at dette tenkemåten fikk fotfeste under den kalde krigen fordi denne konflikt-frie måten å forstå samfunnet på utgjør en apologi for kapitalismen. Isteden for å se på virkeligheten som et avvik fra et abstrakt ideal hevder Shaikh at økonomer må begynne med virkeligheten, og så gjøre abstraksjoner og forenklinger med den som utgangspunkt. Der de klassiske økonomene forsøkte å forklare kapitalismen hevder Shaikh at nyklassisismen gikk over til å idealisere den.

Isteden for å se på virkeligheten som et avvik fra et abstrakt ideal hevder Shaikh at økonomer må begynne med virkeligheten, og så gjøre abstraksjoner og forenklinger med den som utgangspunkt.

Shaikhs analyse av «virkelig konkurranse» vil antakeligvis stemme godt overens med erfaringene til de fleste som har forsøkt å drive en bedrift: I virkelig konkurranse kjemper firmaer på død og liv om å kutte kostnader, senke priser og vinne markedsandeler. Mange går under, og Shaikh hevder at «virkelig konkurranse» ligner like lite på «perfekt konkurranse» som krig ligner på ballett. Storselskaper som klarer å manipulere konkurransen til sin fordel er dermed noe helt normalt, og ikke et utrykk for at konkurransen ikke fungerer som den skal. Drivkraften bak virkelig konkurranse, og dermed bak hele vårt sosiale system, er profitt. I nyklassisk økonomisk teori er profitt blitt til del av produksjonskostnadene, og er dermed ikke gjenstand for kritikk eller analyse slik som hos Smith, Ricardo og Marx. For Shaikh er profittmotivet selve grunnlaget for kapitalismen, det fører til virkelig konkurranse, som igjen fører til økonomisk vekst.

Karl Marx er en av de klassiske økonomene Shaikh bygger videre på.
Karl Marx er en av de klassiske økonomene Shaikh bygger videre på.

Nyliberalisme
Kritikken av monopolkapitalisme for hundre år siden var en stor utfordring for laissez-faire liberalismen, siden det ble hevdet at markedsliberalisme førte til dårligere konkurranse og lav vekst og produktivitet. Ulike nyliberalister, som Friedrich Hayek og de tyske ordo-liberalistene, kontret med å gå inn for reguleringer som var ment å føre til bedre konkurranse i et markedssystem man fortsatt likte å hevde at var både spontant og selvregulerende. På 60- og 70-tallet snudde imidlertid Chicago-økonomer som tidligere nevnte Milton Friedman dette på hodet, og hevdet i korte trekk at hvis noen markedsaktører var blitt så mektige at de hadde tilnærmet monopol, så måtte det være gode grunner til dette, og at det derfor var utenfor statens virkeområde å skulle gjøre konkurransen «bedre» enn hva markedet kunne klare «på egenhånd».

Også Milton Friedman var tilhenger av en sterk stat til å styre pengepolitikken, så det er noe misvisende når Shaikh omtaler ham som en tilhenger av «laissez-faire».

Ideer om «regulering for konkurranse» er allikevel et grunnleggende element i europeisk nyliberalisme, og har vært av avgjørende viktighet for overnasjonale europeiske institusjoner fra 1950-tallet og til i dag. Også Milton Friedman var tilhenger av en sterk stat til å styre pengepolitikken, så det er noe misvisende når Shaikh omtaler ham som en tilhenger av «laissez-faire». Shaikh bruker begrepet «nyliberalisme» om en historisk fase siden 1970-tallet, og presenterer mye god analyse og data om fallende lønnsandeler og endrede maktforhold i samfunnet siden den gang. Det er allikevel problematisk at Shaikh er blant de mange som virker å tro at denne utviklingen er inspirert av laissez-faire ideologi. Noen vil kanskje hevde at det er irrelevant hva slags ideologi kapitalen til enhver tid gjemmer seg bak, men selv en skap-marxist som Shaikh bør kunne dra nytte av å ikke misforstå å misrepresentere motstanderne sine. Misforståelser om at nyliberalisme er det samme som laissez-faire fører nemlig fort til en retorisk kamp for regulering av markeder, men dette er tilnærmet meningsløst: Alle markeder må reguleres på et eller annet vis for å i det hele tatt kunne eksistere og forskjellige nyliberale reformer har ofte ført til flere og ikke færre reguleringer. Det finnes praktisk talt ingen økonomer eller politikere som kjemper for et eller annet slags frislipp, og de som eventuelt gjør det bruker det kun som et retorisk triks. Spørsmålet er ikke om markeder skal reguleres, men hvordan, til fordel for hvem og for å oppnå hvilke målsettinger.

Det finnes praktisk talt ingen økonomer eller politikere som kjemper for et eller annet slags frislipp, og de som eventuelt gjør det bruker det kun som et retorisk triks.

Dersom vi legger Shaikhs analyse til grunn er maktkonsentrasjon og monopoldannelser helt naturlige resultater av virkelig konkurranse, ikke noe som står i motsetning til det. Når europeisk nyliberalisme har handlet om å regulere for å oppnå «mer og bedre konkurranse», har den i så fall kjempet motstrøms mot iboende krefter i kapitalismen. Spørsmålet som kan stilles de som stadig preker konkurransens evangelium er hva de egentlig mener med konkurranse. På bakgrunn av Shaiks analyse er de mytiske «små og mellomstore bedrifter» som stadig dyttes fram på ingen måte noe utrykk for verken bedre eller «mer» konkurranse enn enorme storselskaper som kjøper opp konkurrenter og saboterer nye teknologier.

Når europeisk nyliberalisme har handlet om å regulere for å oppnå «mer og bedre konkurranse», har den i så fall kjempet motstrøms mot iboende krefter i kapitalismen.

Ikke alle nyklassikere er nyliberalister, og ikke alle nyliberalister er nyklassikere. Dette gjør at man må holde tunga veldig rett i munnen når man snakker om disse emnene og den voldsomme høyrevridninga økonomifaget har gått igjennom. Milton Friedman og Chicago-skolen er blant de som hører til begge grupper, mens den såkalte østerrikske skolen er nyliberalister uten å være nyklassikere. De sistnevnte kan både beskylde Friedman for å være sosialist, ettersom han altså strengt tatt er tilhenger av en sterk stat, men også komme med tidvis tankevekkende kritikk av nyklassisistisk økonomisk teori som «en flukt fra virkeligheten». Dette leder oss til flere spørsmål om hvorvidt det «bare» er den dominerende nyklassisismen som er problematisk med økonomifaget, eller om det finnes andre problemer også.

Milton Friedman. Foto: Wikimedia Commons
Milton Friedman. Foto: Wikimedia Commons

Økonomifagets rolle
Det finnes også nyklassisistiske økonomer som ikke er nyliberalister, men etter 1970-tallets nyliberalistiske backlash mot keynesianismen har det blitt stadig tynnere i rekkene. Flere av disse anses også som nokså venstreorienterte, for eksempel Paul Krugman, John Quiggin, tidvis Jeffrey Sachs og selvfølgelig Thomas Piketty. De finnes i Norge også, og noen av dem har for eksempel blitt veldig provoserte over Roman Eliassens fagkritiske bok «Hysj, vi regner», uten at de nødvendigvis har klart å komme med spesielt mange vektige motargumenter. Mot slutten av «Capitalism» diskuterer Shaikh Pikettys arbeider, og hevder at det nyklassisistiske rammeverket gjør den franske stjerneøkonomen ute av stand til å forstå hva profitt egentlig er. Shaikh hevder å være annerledes fra alle andre økonomer, men samtidig stiller både han, Piketty og alle andre økonomer de samme spørsmålene: Hva er tendensene i et system som er summen av alle menneskers handlinger? Hvordan «oppfører» dette systemet seg, og hvordan er det på bakgrunn av denne kunnskapen mulig og legitimt og forsøke å skape andre utfall, altså en bedre verden?

For de nevnte «østerrikere» og libertarianere fungerer systemet best «av seg selv» hvis bare demokratiet «holder seg unna», mens for Piketty fører kapitalismen «av seg selv» tvert imot til farlige nivåer av ulikhet dersom den ikke kontrolleres og reguleres. Selv om Shaikh også viser til mønstre og regulariteter unnlater han å hevde at kapitalismen er noen slags naturlig orden, men viser heller til profittmotivet og virkelig konkurranse som den fundamentale drivkraften i systemet, som det derfor er viktig at vi forstår.

Shaikh foreslår ikke å lage en annen samfunnsorden basert på noe annet enn profittmotivet, men det kan jo også hevdes at et første skritt for å i det hele tatt kunne diskutere det er en forståelse av hvordan det fungerer i dag. Mot slutten av boka nevner Shaikh en rekke godt kjente venstreorienterte politikkforslag som, hvis man skal følge hans analyse, ikke lenger strider mot noen økonomisk logikk. Dette er verdifullt, men om Shaikhs arbeider kan føre til en revolusjon innen økonomifaget, så virker det noe mindre sannsynlig at det vil føre til noen revolusjon ute i den virkeligheten han forsøker å beskrive. «Capitalism» har blitt kalt «det største byggverket siden Marx’ Kapitalen», og i akademisk forstand er det ikke helt umulig at det kan stemme. Marx påpekte imidlertid at poenget ikke bare å forstå verden, men også å forandre den.

Spørsmålet er allikevel hvor stort frigjørende potensial som finnes i et bedre og mer virkelighetsnært økonomifag.

Det er åpenbart viktig å forstå hvordan kapitalismen fungerer, både hvis man på et eller annet vis vil forsøke å bytte den ut med noe annet, og også hvis man vil forsøke å gjøre noe med problemer som omfordeling, arbeidsledighet og klimaendringer i verden slik som den fungerer for øyeblikket. Spørsmålet er allikevel hvor stort frigjørende potensial som finnes i et bedre og mer virkelighetsnært økonomifag.

Økonom Thomas Piketty. Foto: frphoto1/flickr
Økonom Thomas Piketty. Foto: frphoto1/flickr

Økonomifaget er et samfunnsfag, men med pretensjoner om å være en «hard» vitenskap som kan sette to streker under svaret og vise hva som enhver tid vil føre til hva ute i den virkelige verden. Det undertrykkende potensialet i en sånn tenkemåte har vist seg å være ganske stort. Økonomer og økonomiske teorier gjør mye skade i dagens samfunn, og det hadde selvfølgelig vært fint hvis Shaikhs nye rammeverk kunne føre til at de bidro mer positivt isteden. Økonomer er ikke som andre akademikere. De har jobber utenfor akademia, og bemanner utøvende og lovgivende organer over hele verden. I løpet av det tjuende århundre har økonomifaget blitt den kanskje mest innflytelsesrike akademiske disiplinen verden noensinne har sett. Er dette et problem i seg selv, eller er problemet bare at økonomene lener seg på feil teorier?

Diverse student-bevegelser for såkalt pluralisme i økonomifaget har fått en viss vind i seilene de siste årene, spesielt i Tyskland, men også andre steder, nå også i Norge. Dette er en gledelig utvikling, men det er også verdt å minne om skjebnen til de såkalte markedssosialistene, nyklassiske økonomer som tok opp Mises’ utfordring fra 1920 og forsøkte å designe sosialistiske samfunn med økonomifaget som sitt verktøy. Dette var langt i fra noen perifer gruppe, selv en av nyklassisismens grunnlegger, Léon Walras, var sosialist, og det var også flere av de aller viktigste matematiske økonomene på 1940- og 50-tallet.

Den teknokratiske drømmen om en økonom-elite som designer en mest mulig optimal samfunnsordenen står i skarp motsetning til de demokratiske idealene enhver virkelig sosialisme må være bygd på.

Markedssosialistene ville skape perfekt konkurranse innfor rammene av en sosialistisk stat, og dermed oppnå både frihet, likhet, brorskap og økonomisk vekst. Dette ble åpenbart ikke noe av. Deres bidrag til dagens utskjelte nyklassiske økonomifag var imidlertid uvurderlig, og man kan spørre seg om problemet «bare» var at de brukte et nyklassisk rammeverk, eller om det er et problem med den økonomiske tilnærmingen til samfunn og politikk i seg selv. Den teknokratiske drømmen om en økonom-elite som designer en mest mulig optimal samfunnsordenen står i skarp motsetning til de demokratiske idealene enhver virkelig sosialisme må være bygd på. I politikk og forvaltning i dag er det i stadig større grad slik at økonomene sitter på sannheten om hva som er både lurt og mulig å gjøre, også kan dette til nød tilpasses velgere og politikere til en viss grad. Økonomifagets stadig økende innflytelse i dagens samfunn er derfor et demokratisk problem, som ikke nødvendigvis kan løses ved at økonomene jobber utifra mer virkelighetsnære teorier.

Jeg vil nødig hevde at økonomene bør ha en like perifer rolle i samfunnet som andre samfunnsforskere, som stort sett holder på i sin egen lille boble og skriver bøker og artikler ingen leser. En moderne, sammenvevd verden har definitivt behov for et bedre økonomifag, som kan bidra aktivt til mer opplyste demokratiske prosesser. Vi trenger imidlertid også en endring av økonomenes rolle i samfunnet, og en slik endring er det lite sannsynlig at skal komme innenfra profesjonen selv.

Anwar Shaikh er nå på Norgesbesøk. Hør ham presentere boka «Capitalism» på Tronsmo i Oslo torsdag 26. mai kl.17 eller bli intervjuet av artikkelforfatter Ola Innset på Lillehammer Kunstmuseum fredag 27. mai kl.16.