Hva kan man forvente av globalisert kapitalisme?

Konkuranse med tapere og vinnere er en del av kapitalismen og frihandelen, hevder økonom Anwar Shaikh. Her fra Occupy Wall Street 16. mars 2012. Foto: Michael Fleshman/Flickr. Konkuranse med tapere og vinnere er en del av kapitalismen og frihandelen, hevder økonom Anwar Shaikh. Her fra Occupy Wall Street 16. mars 2012. Foto: Michael Fleshman/Flickr.

I disse dager når viktige investerings- og frihandelsavtaler som TTIP og TISA forhandles i bakrom og fremmes av mektige land og selskaper, er det viktigere enn noen gang å analysere kapitalismen som et globalt system. Anwar Shaikhs nylig utgitte bok Capitalism. Competition, Conflict, Crises kan her tjene som et godt utgangspunkt og gi oss en bedre forståelse av globale fenomener som økende ulikheter, vedvarende fattigdom, handelsubalanser mellom land og gjentakende kriser. I en tid hvor det har blitt standard prosedyre blant økonomer å analysere internasjonal handel, global fattigdom og økonomisk vekst ved bruk av tekniske og urealistiske nyklassiske likevektsmodeller, tilbyr Shaikh et mer virkelighetsnært rammeverk. Shaikhs perspektiv vil dermed kunne berike dagens debatt om handelsliberalisering og økonomisk globalisering.

Shaikh begynte som masterstudent ved Columbia University i New York på 1960-tallet. Han var diplomatsønn fra Pakistan som valgte samfunnsøkonomi som fag fordi han var sulten på kunnskap om hvordan samfunnet henger sammen, hva som forårsaker underutvikling, kriser, ulikhet, vekst og arbeidsløshet. Det nyklassiske økonomiske rammeverket unge Shaikh ble møtt med på prestisjeuniversitetet, ga imidlertid få svar på de spørsmålene han hadde, og lite mulighet for kritisk tenkning. Debattene om kapitalismens egenskaper og turbulente tendenser hadde blitt erstattet med idealiserende teorier med rasjonelle aktører, likevekt og perfekte markeder. Likevel var det mer bredde i økonomifaget på 1960-tallet enn det er i de fleste økonomistudier i dag. På Columbia ble Shaikh nemlig kjent med kritiske teorier gjennom økonomer som Michał Kalecki, Pierro Sraffa og Roy Harrod.

Med grunnsteinene profittmotiv og virkelig konkurranse kan Shaikh blant annet forklare hvorfor kriser oppstår og gjenoppstår.

Nå har Shaikh har vært professor i økonomi ved The New School i New York, et av de få universitetene som fortsatt underviser i økonomiske teorier utenfor det snevre, nyklassiske «mainstream», i mer enn førti år. Som Thomas Piketty ønsker Shaikh å bringe den turbulente virkeligheten tilbake inn i forståelsen av hvordan kapitalistiske økonomier fungerer. Med grunnsteinene profittmotiv og virkelig konkurranse kan Shaikh blant annet forklare hvorfor kriser oppstår og gjenoppstår, hva som fører til vekst og arbeidsløshet, og hvorfor frihandel ikke nødvendigvis er bra for utviklingsland.

Les også Ola Innsets anmeldelse av samme bok her i Manifest Tidsskrift.

Kapitalismens drivkrefter: Profittmotiv og virkelig konkurranse
Mens Pikettys politiske råd var tydelig og konkret («Øk toppskatten!»), vil man ikke finne noen slik enkel løsning i Shaikhs bok. Dette skyldes at Shaikh studerer de sosiale prosessene som produserer ulikhet i utgangspunktet, som for eksempel konflikt mellom arbeidstakere og kapitalister, istedenfor å fokusere på omfordeling som eneste virkemiddel for å jevne ut ulikheter.

Mens Pikettys politiske råd var tydelig og konkret («Øk toppskatten!»), vil man ikke finne noen slik enkel løsning i Shaikhs bok.

Shaikh følger Marx tett i sin forståelse av hvordan næringsprofitt blir til gjennom merarbeid, som igjen kommer fra merarbeidstid. For dem begge kommer altså en av systemets sentrale drivkrefter – profittraten – fra kapitalistenes utnyttelse av arbeidere. Kort sagt er profittraten den endelige fortjenesten målt i forhold til kapitalistens totale investeringer, altså hvor lønnsomme investeringer er. For Shaikh er det profittraten som til syvende og sist både fører til og legger begrensninger for økonomisk vekst.

Både Keynes og Marx anerkjente at produksjon settes i gang på grunn av forventningen om profitt. Forventninger er dermed viktige for investeringsnivået, både for kortsiktige og langsiktige investeringer. En høy profittrate fører til høy vekst fordi investorer motiveres av profitt og tiltrekkes av forventningen om lønnsomhet. Ettersom vekst er et resultat av at profitt reinvesteres, er det imidlertid ikke mulig med økonomisk vekst høyere enn profittraten. Likevel har den sentrale rollen profittraten spiller i økonomien, blitt borte fra mye av dagens økonomiske tenkning, hvor det ofte antas at profittraten er konstant. Dette er tilfelle selv hos de heterodokse post-keynesianerne. Til tross for at også Keynes innså at økonomisk vekst avhenger av profittraten, antok han nemlig at profittraten er konstant på kort sikt.

I Skandinavia har det vært mulig med både høye lønninger og økonomisk vekst fordi høy produktivitet har sikret en høy profittrate. I USA på 1980-tallet sikret daværende president Ronald Reagan en høy profittrate ved å redusere reallønningene i forhold til produktivitetsveksten og ved å senke renten. I tillegg la deregulering av finanssektoren i USA til rette for at voksende husholdningsgjeld kunne bøte på de amerikanske arbeidernes stagnerende realinntekt. Dermed ble grunnlaget for finanskrisen i 2007 lagt, en krise som bare et fåtall økonomer i verden forutså, blant andre Shaikh. For å kunne forutse krisen studerte Shaikh prisutviklingen i USA ved bruk av såkalte Kontradieff-sykluser.[1]

Deregulering av finanssektoren i USA la til rette for at voksende husholdningsgjeld kunne bøte på de amerikanske arbeidernes stagnerende realinntekt.

Til tross for at finanskrisen i 2007 ble utløst av en boliglånsboble, er det viktig å påpeke at dette ikke var den underliggende årsaken. Shaikh forklarer nemlig gjentatte økonomiske kriser ved å vise til turbulente og utjevnende profittrater. Dette er et sentralt begrep i Shaikhs rammeverk som han låner fra Smith og Marx. Med dette mener han at profittrater i en økonomi over tid utjevnes, men at dette skjer på turbulent vis. Shaikh forklarer at i oppgangstider når profittraten er høy, vil flere bedrifter dannes på grunn av forventninger om lønnsomhet. Men ettersom det da blir flere og flere bedrifter som konkurrerer mot hverandre, vil prisene presses ned og profittraten falle, altså vil kapital bevege seg mellom sektorer på grunn av de forskjellige profittratene. Høye profittrater har derfor en tendens til å bli fulgt av lave profittrater på grunn av kapitalmobilitet, og det kan ta lang tid før profittrater blir relativt like.

Høye profittrater har en tendens til å bli fulgt av lave profittrater på grunn av kapitalmobilitet.

Shaikh mener også at markedet klareres – at tilbud blir møtt med etterspørsel – men at markedsklarering ikke er en konstant tilstand. Isteden justerer tilbud og etterspørsel seg etter hverandre gjennom en turbulent ekvilibreringsprosess og bedrifters kapasitet justeres i forhold til etterspørsel.

Konjunktursvingninger er dermed en naturlig konsekvens av disse prosessene i kapitalismen. Disse ekvilibreringsprosessene er lange og turbulente, ikke statiske som i de nyklassiske modellene. Gjennom sykluser vil kapitalismen skape bobler og kriser som man faktisk kan forutse om man anerkjenner at økonomien ikke er i likevekt og vet hvilke forhold man skal følge med på. Shaikh viser at profittraten i USA begynte å falle midt på 1990-tallet og understreker at det var dette som var den underliggende årsaken til finanskrisen. Med en fallende profittrate var det begrensninger for hvor lenge regjeringen kunne pumpe opp systemet med gjeld.

Med en fallende profittrate var det begrensninger for hvor lenge regjeringen kunne pumpe opp systemet med gjeld.

I tillegg kan Shaikhs teori forklare muligheten for inflasjon med økt arbeidsledighet. I motsetning til vanlige oppfatninger om at det er pengemengden eller nivået på sysselsettingen som fører til inflasjon, forklarer Shaikh inflasjon utfra hvor nær vekstraten er profittraten. Om profittraten er presset ned på grunn av økte lønnskostnader, mens politikere kommer med nye runder stimuli for å øke den økonomiske veksten, presses altså systemet opp mot sin øvre grense. Det var nettopp dette som skjedde på 1970-tallet da man så høy inflasjon kombinert med høy arbeidsledighet.

Som sagt står Shaikhs rammeverk i skarp kontrast til nyklassisk økonomi, hvor økonomiske problemer som kriser, handelsunderskudd og arbeidsledighet forklares ved avvik fra det perfekte og harmoniske. Forskning på slike avvik har økt kraftig siden 1970-tallet, for eksempel ved at man har fokusert på forskjellige former for ufullkommen konkurranse. Shaikh mener det er absurd å basere økonomisk analyse på avvik fra et virkelighetsfjernt ideal og baserer derfor heller analysen sin på det han kaller real competition, eller virkelig konkurranse.

I teorien om virkelig konkurranse viser Shaikh til hvordan bedrifter faktisk opererer. I virkeligheten er konkurransen mellom bedrifter aggressiv. Identiske bedrifter velger ikke passivt å produsere den optimale varemengden gitt en viss pris, slik det forutsettes i nyklassiske modeller med perfekt konkurranse. I virkeligheten skaper konkurransen vinnere og tapere, ingen bedrifter er garantert profitt, og mange går konkurs. I virkeligheten er også bedrifter forskjellige, de har tilgang til forskjellige typer teknologi og har dermed forskjellige muligheter for profitt. Bedriftene med de laveste kostnadene kan sette de laveste prisene og dermed presse andre bedrifter ut av markedet. Det er disse mest konkurransedyktige firmaene, som i realiteten styrer prisene. Åpner man opp for fri, internasjonal konkurranse, er det fullt mulig at brorparten av disse bedriftene konsentreres i bare noen få land.

Identiske bedrifter velger ikke passivt å produsere den optimale varemengden gitt en viss pris, slik det forutsettes i nyklassiske modeller med perfekt konkurranse.

Grunnsteinene i Shaikhs teori, profittmotiv og virkelig konkurranse, opererer også internasjonalt. Ettersom stadig nye handels- og investeringsavtaler gjør konkurranse på tvers av grenser lettere, blir det også vanskeligere for bedrifter som er mindre produktive å klare seg. Flere heterodokse økonomer peker på at dette er et problem for fattige land fordi bedriftene blir utkonkurrert av mer konkurransedyktige bedrifter i rike land som har tilgang på bedre teknologi og infrastruktur.[2] Det løftes imidlertid også fram som et problem i rike land som USA, av fagforeninger og politikere som er redde for at amerikanske firmaer ikke kan konkurrere med de lave lønningene i land som Kina.[3]

For å forstå effekten av fri handel internasjonalt er det viktig å være klar over hvilke antakelser økonomer flest opererer med og om disse er realistiske. I boka går Shaikh hardt ut mot dagens mainstream-økonomer som bygger handelsteoriene sine på Ricardos teori om komparative fortinn. Han bryter ned antakelsene til mainstream-teori en etter en og bygger et alternativt rammeverk som gir ganske forskjellige svar på hva man kan forvente av frihandel og globalisering.

Det er de mest konkurransedyktige firmaene som i realiteten styrer prisene.

Hva kan man forvente av frihandel? Et nyklassisk perspektiv
Mens selskaper ikke legger skjul på at de må kutte kostnader for å kunne konkurrere internasjonalt og at denne prosessen kan være brutal, påstår økonomer flest fortsatt at frihandel vil komme alle til gode i det lange løp. Grunnsteinene i David Ricardos handelsteori står nemlig fortsatt sterkt i dag, både i økonomisk forskning og undervisning.[4] I dagens standard handelsteori antas det at handelsliberalisering vil føre til økt handel, akselerert økonomisk vekst, økt teknologisk endring, og en forbedret allokering av nasjonale ressurser vekk fra ineffektive importsubstitutter og mot eksportvarer. Innen teorien anerkjennes det at prosessen kan gi noen negative effekter som økt arbeidsledighet i noen sektorer, men disse effektene anses kun som midlertidige.

Ricardo starter med å forholde seg til individuelle profitt-motiverte bedrifter som konkurrerer mot hverandre. I det kjente ricardianske eksempelet med England og Portugal er Portugals bedrifter mer avanserte enn de engelske, så de kan utkonkurrere Englands bedrifter på det internasjonale markedet. Dermed blir Portugal en nettoeksportør og England en nettoimportør, slik at Portugal får et handelsoverskudd og England et underskudd. Siden Portugal er nettoeksportør, vil mer penger flyte inn i landet enn ut, og dermed vil pengemengden gå opp, mens pengemengden vil falle i England. Det er her Ricardo begynner å trå feil. Ettersom Ricardo er kjent som en av forfedrene til kvantitetsteorien, mener han at prisnivået varierer proporsjonalt med pengemengden i samfunnet. Ifølge denne teorien vil en økt pengemengde i Portugal drive prisnivået opp, mens det motsatte vil skje i England. Ettersom prisene øker i Portugal, vil portugisiske bedrifter miste sitt komparative fortrinn, og handelsoverskuddet vil minske. Samtidig faller prisene i England, noe som gjør engelske bedrifter mer konkurransedyktige internasjonalt, og dermed faller Englands handelsunderskudd.

Ricardos argument var at denne prosessen vil fortsette fram til handelen er i balanse, fordi det er handelsubalansen som bidrar til å øke pengestrømmene mellom landene. Videre vil begge landene ende opp med å være like konkurransedyktige på den internasjonale arenaen uavhengig av om produktivitetsforskjellen mellom dem vedvarer. Konsekvensen er at det ikke er noe behov for at utviklingsland moderniserer produksjonen sin så lenge de bare åpner opp for frihandel. Til tross for at dette ikke stemmer overens med virkeligheten, er det vanskelig å nekte for at det er et appellerende og elegant argument.

Konsekvensen er at det ikke er noe behov for at utviklingsland moderniserer produksjonen sin så lenge de bare åpner opp for frihandel.

I eksempelet ovenfor antok Ricardo at valutakursene var faste, men argumentet fungerer like bra med fleksible valutakurser. I tilfeller hvor valutakursene ikke er faste, vil portugisiske eksportører akkumulere mer engelske pund gjennom eksport enn det landsmennene deres trenger for å kjøpe engelske varer. Denne overfloden av engelsk valuta på det internasjonale valutamarkedet vil drive ned verdien på pundet relatert til portugisiske escudos. Dermed svekkes pundet relativt til escudoen. Valutaen til det landet som har handelsoverskudd (Portugal), styrkes altså, noe som gjør Portugals varer dyrere i England, og dermed bidrar det til å minske Portugals handelsoverskudd. Det motsatte skjer i England. Scenariet er ganske likt som tilfellet med fast valutakurs, men da var det de interne prisene som gjorde jobben, mens i dette tilfellet er det valutaendringene som sikrer handelsbalanse. I begge tilfellene skjer disse tilpasningene fram til handelen er i balanse.

Når handelen har kommet i balanse, vil det se ut som Portugal valgte å spesialisere seg i å produsere de varene som det hadde et komparativt fortrinn i, og å bytte dem mot de varene England har et komparativt fortinn i.[5] Her hopper altså Ricardo fra utgangspunktet sitt hvor det var firmaer som konkurrerte mot hverandre, til en tanke om at det er land som bytter med hverandre. I nyklassisk økonomi skjer dette skiftet fra bedrifts- til landfokus lett fordi internasjonal handel behandles som en bytteprosess mellom land. Gjennom denne prosessen framstilles det også som at hensikten med internasjonal handel er å sikre fordeler for alle, i stedet for at handelen drives av profittmotiverte kapitalister. Kort sagt er dagens handelsteori basert på tre sentrale antakelser, nemlig at:

  1. et lands bytteforhold justeres for å sikre handelsbalanse. Tanken er at et lands bytteforhold faller når et land har et handelsunderskudd, slik at eksporten vil gå opp og importen gå ned, slik at underskuddet forsvinner. Samtidig vil et lands bytteforhold gå opp når et land har handelsoverskudd, slik at eksporten går ned og importen opp.
  2. frihandel reguleres av prinsippet om komparative kostnader, og
  3. frihandel fører til full sysselsetting i alle land.

Aller først: antakelsen om de selvjusterende bytteforholdene svært problematisk. Et fall i bytteforhold kan nemlig ha motstridende effekter. For det første kan en relativt lav eksportpris føre til at hver eksportenhet bidrar mindre til handelsbalansen. Samtidig kan en lavere relativ pris føre til en høyere eksportmengde. Dermed kan den totale eksportverdien falle, forbli lik, eller gå opp, avhengig av styrken på disse motstridende effektene. Dermed er det absolutt ikke gitt hva som vil skje med eksport eller importverdier om bytteforholdet faller eller går opp, det kommer an på priselastisiteten til eksport- og importvarene.

Videre har antakelsen om at realvalutakursene justerer seg for å gjøre alle land som handler på det frie markedet, like konkurransedyktige, uansett hva forskjellene er mellom deres utviklingsnivå eller produktivitet, aldri vært empirisk observert, verken i rike eller fattige land og verken under fastkurs- eller fleksible kursregimer. At man i virkeligheten kan observere vedvarende handelsubalanser burde ikke komme som en stor overraskelse for de som er kjent med utviklingsland, men det er like sant i den industrialiserte verden. For eksempel har USA hatt et vedvarende handelsunderskudd gjennom det meste av etterkrigstiden, mens Japan har hatt et vedvarende handelsoverskudd.

At man i virkeligheten kan observere vedvarende handelsubalanser burde ikke komme som en stor overraskelse for de som er kjent med utviklingsland.

Antakelsen om komparative kostnader er like problematisk, til tross for at den framstilles som en sannhet ved økonomiinstitutter verden over. Shaikh peker på en alvorlig svakhet ved denne antakelsen: Den inkluderer både produksjonskostnader og en normal profittrate i produksjonsprisen. Smith og Marx, så vel som Shaikh, viser imidlertid til at det i realiteten ikke er noe som tilsier at en bedrift er garantert en normal profittrate. Dette blir viktig når vi skal analysere hvordan virkelig konkurranse utspiller seg internasjonalt, for da er det bedriften med de laveste enhetskostnadene som kan bestemme prisen, og skillet mellom pris og kostnader blir dermed svært viktig.

Om den internasjonale prisen for en vare faller, er det ikke slik at produsentene av denne varen likevel er garantert en normal profittrate. I slike situasjoner er det de bedriftene som er mest konkurransedyktige, som overlever, og de mindre konkurransedyktige blir utkonkurrert. Et land som ikke har noen konkurransedyktige bedrifter, vil dermed slite med vedvarende handelsunderskudd.

Mens nyklassiske økonomer mener midlertidige tap av arbeidsplasser kan forventes, forutser de full sysselsetting på lang sikt. Men hvor lenge mener de egentlig vi må vente?

Videre er et annet problem med standard ricardiansk teori at det ikke tas hensyn til at forandringer i de relative internasjonale prisene også vil påvirke de relative kostnadene av disse samme produktene. Dette henger sammen med Piero Sraffas poeng om at kostnader og priser er uløselig sammenvevd ettersom kostnadene for å produsere et produkt i stor grad avhenger av prisene på innsatsvarer. Det viser seg dermed at relative kostnader ikke nødvendigvis endrer seg i det hele tatt som resultat av forandringer i realvalutaen. For eksempel, om realvalutaen i England går ned, betyr det at det blir billigere for andre land å kjøpe eksportvarer fra England, mens det blir dyrere for engelskmenn å importere varer. Innen ricardiansk teori vil det dermed virke som man kan fikse enhver handelsubalanse gjennom valutakursen. Men til tross for at det ser ut som eksportører får en fordel på det internasjonale markedet når valutaen svekkes, er ikke denne fordelen reell om engelske bedrifter må importere (dyrere) innsatsvarer for å kunne produsere for eksport. I dagens integrerte globale økonomi er dette viktig å ta hensyn til.

Til slutt er antakelsen om full sysselsetting viktig for argumentet om at frihandel og automatisk balansering nødvendigvis vil komme alle land til gode. For hvordan kan man si at et land drar nytte av handel om dette innebærer vedvarende store tap av arbeidsplasser? Mens nyklassiske økonomer mener midlertidige tap av arbeidsplasser kan forventes, forutser de full sysselsetting på lang sikt. Men hvor lenge mener de egentlig vi må vente? Vi observerer i hvert fall ikke full sysselsetting i verden ennå. Shaikh påpeker at ved tusenårsskiftet var en tredjedel av verdens arbeidsstyrke uten jobb og i utviklingsland var 1,3 milliarder arbeidsledige.[6] Selv i industrialiserte land varierte arbeidsledigheten mellom 3 og 25 prosent på tvers av land før finanskrisa.

Videre gjør Ricardo den urimelige forutsetningen at et lands betalingsbalanse primært, om ikke utelukkende, avgjøres av handelsstrømmer, slik at betalingsbalansen er lik handelsbalansen. Penger kommer inn i historien som et byttemiddel, men aldri som finanskapital. Dette er pussig fra et historisk perspektiv, ettersom eksport og import av finanskapital, altså internasjonal långivning og låntaking, er tett knyttet til flyten av midler som kommer fra eksport og import av varer. Det er like pussig fra et teoretisk perspektiv, ettersom det innebærer at penger og finans er helt adskilt fra hverandre.

Faktisk har ingen av de antakelsene Ricardos teori baserer seg på, blitt observert globalt.

Faktisk har ingen av de antakelsene Ricardos teori baserer seg på, blitt observert globalt. Isteden ser vi vedvarende handelsubalanser og utbredt arbeidsledighet.

Les også Ebba Boyes intervju med Anwar Shaikh her i Manifest Tidsskrift.

Hva kan man forvente av frihandel? Anwar Shaikhs perspektiv
Shaikh bygger på Smith, Marx, Keynes og Harrod i utviklingen av sin klassiske handelsteori. Han vektlegger at det som motiverer kapitalister, er profitt, og dette motivet er like viktig for produksjon ment for eksport som produksjon for innenlandsmarkedet. Videre skjer internasjonal handel mellom profittdrevne eksportører og importører, ikke mellom land. I virkelig konkurranse prøver bedrifter hele tiden å kutte kostnader for så å kunne kutte priser og dermed utkonkurrere andre bedrifter. Bedrifter med lavere produksjonskostnader er ofte de som «vinner» konkurransen, mens de med høyere kostnader taper.

For Shaikh er dette den sentrale seleksjonsmekanismen for kapitalistisk konkurranse, og som Smith utvider han dette prinsippet til en analyse av internasjonal handel, som betyr at bedriftene som befinner seg i land med mer effektive produksjonsforhold og/ eller lavere lønninger, har større sjanser for å lykkes på det internasjonale markedet enn de med motsatte forhold. Med andre ord er prinsippet om absolutt kostnadsfortrinn like gyldig internasjonalt som det er nasjonalt.

I virkelig konkurranse prøver bedrifter hele tiden å kutte kostnader for så å kunne kutte priser og dermed utkonkurrere andre bedrifter.

Som sagt er prislederen i virkelig konkurranse den bedriften med de laveste produksjonskostnadene per enhet. Med «kostnader» menes det her de faktiske forretningsmessige kostnadene som avgjøres av lønninger til arbeiderne, materialer, og kapitalslit. Landene med høye kostnader og lite konkurransedyktige bedrifter må forvente å få handelsunderskudd om de åpner for frihandel. Ettersom de vil måtte ta opp lån for å dekke underskuddet, vil man forvente å se økende gjeldsbyrder og gjentatte gjeldskriser blant de landene som ikke klarer å konkurrere på det internasjonale markedet. Årsaken til USAs handelsunderskudd og store gjeldsbyrde er dermed ikke restriksjoner på frihandel eller valutamanipulering, slik mange økonomer hevder, men landets høye kostnader i forhold til handelspartnerne sine, som Tyskland og Kina. For Shaikh er altså ikke et globalt problem som handelsubalanse et avvik fra et perfekt ideal, men en naturlig konsekvens av hvordan kapitalismen fungerer.

Videre bryter Ricardos antakelse om at valutakurser justeres for å garantere lik konkurransekraft sammen om man erstatter kvantitetsteorien med en likviditetsteori, som er nettopp det Shaikh gjør. Shaikh mener overskuddsland opplever en økning i likviditet og underskuddsland opplever et fall i likviditet, og at overskuddslandene dermed vil oppleve et rentefall og underskuddslandene en renteøkning. Ettersom kapitalister låner penger hvor renten er lav og låner ut hvor renten er høy, vil man kunne forvente at renteforskjellene induserer kapitalstrømmer fra overskuddsland til underskuddsland, gjennom vanlige markedsmekanismer. Nettopp dette utspiller seg mellom USA og Kina i dag. Det kinesiske handelsoverskuddet går sammen med kapitaleksport (utlån), og det amerikanske handelsunderskuddet går sammen med kapitalimport (låneopptak). Det er ikke bare den kinesiske staten som kjøper opp amerikansk gjeld, men også kinesiske investorer. Dette er en naturlig konsekvens av Shaikhs handelsteori.

En annen konsekvens av Shaikhs teori er at reelle valutakurser ikke justeres for å sikre handelsbalanse, men blir bestemt av de reelle forholdene innad i land. I Shaikhs teori styres realvalutakursen av arbeidskostnader og produktivitet og forholdet mellom varer som handles internasjonalt og nasjonalt. Disse variablene endres sakte og kan ikke manipuleres. Dette betyr at realvalutakursen ikke bestemmes av den nominelle valutakursen, og den er ikke avhengig av handelsstrømmer, med mindre de også påvirker kostnadsnivået og forholdet mellom varer som kan handles internasjonalt og ikke. For Shaikh er dermed det kjente valutamanipulasjonsargumentet forankret i en teoretisk feilslutning som strekker seg tilbake til David Ricardos handelsteori, men som for lengst har blitt avdekket av både Karl Marx og Roy Harrod. Ifølge Shaikhs teori vil altså en handelsubalanse vedvare så lenge de reelle forholdene vedvarer, og det finnes ingen automatikk som sikrer at alle land ender opp i handelsbalanse som resultat av frihandel.

Det finnes ikke en eneste modell eller teori innen mainstream-økonomi som klarer å forklare bevegelsen av realvalutakurser.

Vedvarende handelsubalanser er ikke et nytt fenomen. Om man går tilbake gjennom historien, kan man finne vedvarende ubalanser med global kapitalisme siden 1870.[7] Likevel kom såkalte globale ubalanser i fokus igjen like før 2007-krisen da de ble oppfattet som en trussel mot verdens økonomiske stabilitet og senere som en årsak til den globale økonomiske krisen.[8]

Avslutning
Kritikken av Ricardos handelsteori er ikke ny, men mye av kritikken gjøres på feil grunnlag. Mange argumenterer for at nyliberalismen ikke fungerer som den skal fordi man ikke har perfekt konkurranse verken i rike eller fattige land. Et slikt argument aksepterer altså konseptet perfekt konkurranse og forklarer hvorfor vi observerer fattigdom, arbeidsledighet, og ubalanser ved å vise til avvik fra perfekt konkurranse, for eksempel på grunn av monopolmakt, stordriftsfordeler eller ufullkommen konkurranse. Både Paul Krugman og Joseph Stiglitz bruker dette argumentet flittig. Krugman prøver å forklare det vi observerer i virkeligheten, ved å justere antakelsene om faktormobilitet og skalautbytte, mens Stiglitz er kjent for å ha introdusert informasjonsasymmetri som en ufullkommenhet i utviklingslandenes markeder som gjør at man ikke kan forvente at markedene der fungerer «perfekt». Krugman gikk i spissen for såkalt ny handelsteori på 1980-tallet. Denne teoriretningen bygger faktisk på mange av de samme forutsetningene som Ricardos handelsteori, men en rekke markedsimperfeksjoner introduseres for å få modellene til å passe bedre med hva vi empirisk kan observere.

De som vil tjene på de nye handels- og investeringsavtalene, er de selskapene som i dag allerede er konkurransedyktige.

Videre finnes det ikke en eneste modell eller teori innen mainstream-økonomi som klarer å forklare bevegelsen av realvalutakurser til tross for at dette er et av de feltene som blir mest forsket på av samfunnsøkonomer. Som økonomen John Harvey påpeker, er dette faktisk et felt hvor problemene til mainstream-økonomi er så store at de selv også innrømmer deres manglende evne til å forutse bevegelser i valutakurser og bytteforhold.[9] Til tross for de alvorlige manglene ved disse modellene, brukes de fortsatt, også som grunnlag for politiske anbefalinger fra IMF og Verdensbanken.[10]

Om man anvender Shaikhs teori om virkelig konkurranse, vil man ikke forvente at alle skal tjene på fri handel. Tvert imot vil man få både vinnere og tapere. De som vil tjene på de nye handels- og investeringsavtalene, er de selskapene som i dag allerede er konkurransedyktige. Det er imidlertid ikke sikkert hvilke mennesker og land som blir de store taperne og vinnerne. Selskaper forflytter seg dit de kan produsere billigst, noe de avgjør på bakgrunn av arbeidskostnader, produktivitet, infrastruktur, skattenivå, og avstand til markeder. Det blir vanskelig for utviklingsland som ikke har noen konkurransefortrinn å tjene på disse avtalene.

Om man kjenner til litt økonomisk historie, vil man være klar over at alle land som har utviklet seg, beskyttet industrien sin fra internasjonal handel da de var i utviklingsfasen og måtte konkurrere mot mektigere land.[11] Vesteuropeiske land og USA, samt de østasiatiske landene, beskyttet alle industrien sin for å utvikle et reelt konkurransefortrinn før de så åpnet opp for handel på det frie markedet og kunne konkurrere internasjonalt. Land som ikke har gjort dette, har endt opp med vedvarende handelsunderskudd og gjentakende gjeldskriser. En annen strategi for utviklingsland kan være å senke lønninger for å kunne konkurrere internasjonalt – men dette sikrer ikke alltid et absolutt fortrinn om bedrifter ikke også har tilgang til god infrastruktur, teknologi og utdannede arbeidere.

Selv om analyse av kapitalismen som et turbulent system har vært marginalisert de siste femti årene, har et lite rom for kritisk analyse åpnet seg.

Selv om analyse av kapitalismen som et turbulent system har vært marginalisert de siste femti årene, har et lite rom for kritisk analyse åpnet seg. Man ser det med Pikettys akademiske suksess, med protestbevegelser som kjemper mot de nye handels- og investeringsavtalene, og nå med all oppmerksomheten rundt Anwar Shaikhs byggverk som alt er å finne på flere progressive pensumlister. En mer helhetlig og virkelighetsnær forståelse av hvordan kapitalismen faktisk fungerer globalt, vil kunne utvide debatten om økonomisk politikk og danne et grunnlag for mer nyansert og realistisk økonomisk analyse, særlig i møte med utfordringene globaliseringen byr på.

Dette bokessayet har tidligere stått på trykk i Agora #2-3 2016 med temaet Globalisering.

Manifest Tidsskrift har jobbet med Anwar Shaikh lenge og inviterte ham til Norge i mai i fjor. Her kan du høre opptak fra Norges-besøket på Tronsmo bokhandel i Oslo og Lillehammer litteraturfestival.

Noter:
[1] Anwar Shaikh, «The Falling Rate of Profit as the Cause of Long Waves: Theory and Empirical Evidence», i Alfred Kleinknecht, Ernest Mandel & Immanuel Wallerstein, New Findings in Long-Wave Research Publisher. London: Palgrave Macmillan 1992.

[2] Ha-Joon Chang, Bad Samaritans. The Myth of Free Trade and the Secret History of Capitalism. London: Bloomsbury Press 2007.

[3] John M. Culbertson, «The Folly of Free Trade», i The Harvard Business Review, nr. 64, 1986, 5.

[4] William Milberg, «Is Absolute Advantage Passe? Marx and Keynes and the Theory of International Trade», i Mark Glick (red.), Competition, Technology, and Money. Classical and Post-Keynesian Perspectives. New York: Edward Elgar 1994.

[5] David Ricardo, On the Principles of Political Economy and Taxation. Cambridge: Cambridge University Press 1951, 134–136.

[6] ILO, World Employment Report. Geneva: International Labor Organization 2001.

[7] Michael Bordo, «Historical Perspective on Global Imbalances», NBER Working Paper Series, nr. 11383, 2005.

[8] Se f.eks. Maurice Obstfeld & Kenneth Rogoff, «Global Current Account Imbalances and Exchange Rate Adjustments», i Brookings Papers on Economic Activity nr. 1, 2005.

[9] John Harvey, «Orthodox approaches to Exchange Rate Determination: a Survey», Journal of Post-Keynesian Economics 18: 4, 567-583, 1996.

[10] Jacob Frenkel & Mohsin Khan, «The International Monetary Fund’s Adjustment Policies and Economic Development», i Dilip Das, ed. International Finance: Contemporary Issues. London: Routledge 1993.

[11] Erik Reinert, Global økonomi : hvordan de rike ble rike og hvorfor de fattige blir fattigere. Oslo: Spartacus 2008.

  • Lab Roy

    Noe av det viktige som blir sagt her er at sitat: det finnes ikke en eneste modell eller teori innen mainstream-økonomi som klarer å forklare bevegelsen av realvalutakurser til tross for at dette er et av de feltene som blir mest forsket på av samfunnsøkonomer……Til tross for de alvorlige manglene ved disse modellene, brukes de fortsatt, også som grunnlag for politiske anbefalinger fra IMF og Verdensbanken.

    Det man isteden må gjøre er feks å sjekke BigMac ideksen. Den sier feks at en norsk krone har en kjøpekraft i Polen som tilsvarer omtrent 2,5 norske kroner. Dvs en inntekt på kr 400.000 i Norge har altså en kjøpekraft på hele utrolige 1 million kroner i Polen. Dette gjør det veldig vanskelig å bekjempe slikt som sosial dumping og outsourcing/utflagging av arbeidsplasser. Man konkurrerer ikke om produktivitet men om vekslingskurs (real-vekslingskurs). Dette gjør at hele globaliseringen blir et veldig vanskelig og betent prosjekt. Er det rart at globaliseringen nå sprekker?