Lettvint omgang med tall

kjetilvanderwel

Gjentatte oppslag i dagspressen de siste årene har som utgangspunkt at uføreratene øker. At populasjonen som mottar uføretrygd har vokst er ubestridelig. Likevel blir framstillingen feilaktig når disse tallene brukes til å underbygge en antatt endring i folks tilbøyelighet til å «velge uføretrygd», eller som tegn på en «marsj ut av arbeidslivet», som NHO kalte det ved sin årskonferanse i 2011.

Tilsvarende galt blir det når «smitteforskere» som professor Mari Rege og nå sist forsker Magne Mogstad argumenterer for at deres forskningsfunn er aktuelle forklaringer på en økende uføretrygdpopulasjon. I Aftenposten 12. mars sier Mogstad «Jeg er overrasket over at sammenhengen mellom foreldrenes og barnas trygdebruk er så sterk. Det kan være med på å forklare en betydelig del av den kraftige veksten i uføretrygdede i Norge»[1].

Overgeneralisering
Verken studien til Rege[2] eller Mogstad[3] studerer hvordan «trygdesmitte» mellom naboer eller familiemedlemmer påvirker de totale uføretrygdratene over tid. Studiene er årsaksanalyser av hvordan sannsynligheten for å motta trygd øker når andre – naboer eller foreldre – blir uføretrygdet. Når Rege så antyder at smitte mellom naboer kan undergraver hele velferdsstaten[4], og Mogstad at smitten mellom generasjoner kan forklare økende trygderater, uttaler de seg om noe de ikke faktisk har undersøkt, og som det ikke finnes belegg for heller i andre studier.

Hva skal forklares?
Rege og Mogstad har en for lettvint omgang med tall når de skal gjøre forskningen sin aktuell for media. Det er riktig at endringer i holdninger og behov eller økt smitte hypotetisk kan føre til en økt strøm av folk inn i uføretrygden, selv om smittestudiene som sagt ikke er egnet til å belyse dette. Problemet er at uføreratene, som de uttaler seg om i media, ikke er noen god indikasjon på om uføretilbøyeligheten i befolkningen øker.

Rege og Mogstad har en for lettvint omgang med tall når de skal gjøre forskningen sin aktuell for media.

Uføreratene, altså forholdet mellom antallet på uføretrygd og befolkningen i arbeidsdyktig alder, påvirkes nemlig ikke bare av tilstrømming, men også av hvor mange som går ut av uføretrygden, samt av hvor unge de som kommer inn er. Jo yngre de er, jo flere år vil de i snitt bidra til populasjonstallet for uføretrygden.

Stabil tilstrømming
Alle som er opptatt av hvorvidt det har skjedd en endring i tilbøyeligheten eller muligheten til å motta uføretrygd, bør i stedet bruke tallene for nye uføretrygdmottakere. Først da kan vi danne oss et inntrykk av om handlingene og holdningene endres over tid.

Smitteteorien impliserer at tilstrømmingen til uføretrygd vil øke eksponentielt som en snøball-effekt; jo flere som får trygd ett år, jo flere vil det bli de neste årene. Ser vi på tallene har dette ikke skjedd. Figur 1 viser tilstrømmingen til uføretrygd som prosent av alle i arbeidsdyktig alder fra 1980 fram til 2013 (tallene er fritt tilgjengelige fra NAV). Den viser at selv om det er en del fluktuasjoner over tid, er det ingen tegn til økning, snarere tvert imot. Tallene tyder derfor ikke på at smitteteorien eller andre teorier om økt bruk har noe for seg. Tilbøyeligheten til å motta trygd er utpreget stabil over tid.

Figru1_vdW

Ganske stabilt også blant unge
I motsetning til Aftenpostens grafikk, som illustrerte oppslaget 12. mars, kan vi på samme vis se at det neppe er snakk om noen uføreeksplosjon blant unge heller, slik mange for tiden er bekymret over. Tilgjengelige tall fra NAV, regnet som prosent av sine alderskull, viser at kun for den aller yngste aldersgruppen kan det sies å ha vært en økning fra 2002 til 2012 (se figur 2). Og endringen er svært liten, kun på 0,13 prosentpoeng, eller 169 personer «ekstra» sammenlignet med 2002. Her trenger vi naturligvis lengre tidsserier for å si om dette bildet er representativt på lang sikt.

Figur2_vdW

Hvorfor øker trygdepopulasjonen?
At populasjonen av uføretrygdmottakere øker selv om tilstrømmingen er stabil tyder på at vi snarere har et «opphopningsproblem» enn et «trygdebrukproblem». Om opphopningen skyldes at flere unge kommer inn, at færre dør før de når pensjonsalder nå enn tidligere, eller om færre går over til arbeid, er et spørsmål for videre forskning. Hovedpoenget her er at trygdebruken ikke ser ut til å ha endret seg.

Viktig med et bredt perspektiv
I et felt som dette er det viktig å ikke trekke bastante slutninger på bakgrunn av enkelte dimensjoner eller en enkelt type av studier. Hvis smitteeffekten, endrede holdninger og manglende insentiver til arbeid har vært så virkningsfulle som man kan få inntrykk av gjennom enkelte av uttalelsene fra smitteforskerne, ville vi kunne forvente at effekter kunne spores også i annen statistikk. Vi ville forvente at sysselsettingen sank, at andelen utenfor arbeidsmarkedet var høyere i Norge enn i andre land, og at arbeidsmotivasjonen var lav og nedadgående.

Andelen i Norge som ville «likt å ha en jobb selv om de ikke trengte pengene» har ikke gått ned siden åttitallet.

Etter flere tiår med sjenerøs velferdsstat skulle disse antatte konsekvensene hatt tid til å slå ut i «full blomst». Det er imidlertid lite som tyder på at utviklingen går den veien. Sysselsettingen er vedvarende høy og vi har færre utenfor arbeidsmarkedet enn de fleste europeiske land – selv blant dem som har de svakeste insentivene til arbeid, det vil si folk med helseproblemer og kort utdanning[5]. Andelen i Norge som ville «likt å ha en jobb selv om de ikke trengte pengene» har ikke gått ned siden åttitallet[6][7], og er betydelig høyere i Norge og andre sjenerøse velferdsstater enn i de mindre sjenerøse.

Stigma og mistenksomhet
Etter min mening overgeneraliserer «smitteforskerne» sine funn for å forklare et problem som ikke finnes, nemlig økende tilbøyelighet til å bruke uføretrygd. Dette er problematisk av flere grunner, men først og fremst fordi det bidrar til å øke stigma og mistenksomheten overfor en stor gruppe av samfunnets svakeste, og fordi det bidrar til å legitimere en politikk basert på den samme problemforståelsen. Hvis det er slik at tilbøyeligheten til å søke trygd ikke har økt, slik tallene vist her tyder på, kaller det på en annen politikk enn om trygdemoralen var i fritt fall, slik en ofte kan få inntrykk av ut i fra medieoppslag.

En forkortet versjon av denne kronikken ble trykket i Aftenposten 24. mars 2014.


Fotnoter:

[1] Trygdebruken smitter mellom generasjonene. Aftenposten 12. mars, Økonomi, side 18.

[2] Rege, M., K. Telle& M. Votruba(2009), «The Effect of Plant Downsizing on Disability Pension Utilization» Journal of the European Economic Association, 7(4), p. 754-785.

[3] Dahl, G. B., Kostol, A. R., & Mogstad, M. (2013). Family welfare cultures (No. w19237). National Bureau of Economic Research.

[4] Rege, M. (2011) Foredrag ved NHOs Årskonferanse. http://video.nho.no/video/1440(Lastetned 21.03.2014), 11:55-.12:29.

[5] van der Wel, K.A., Dahl, E. & Thielen, K. (2011) «Social inequalities in ‘sickness’: European welfare states and non-employment among chronically ill» Social Science & Medicine, Volum73.(11) s. 1608-1617.

[6] Esser, I. (2009) «Has welfare made us lazy? Employment commitment in different welfare states» British Social Attitudes 25threport, 2008-2009 edition: 73-105, National Centre for Social Research, London: Sage.

[7] Halvorsen, K. (2011) «Undermineres arbeidsviljen av velferdsstaten?» Tidsskrift for velferdsforskning14(4), 220-234