Hva er inflasjon?

Hyperinflasjon er gøy for unga, men har alvorlige konsekvenser i samfunnet. Her har tyske barn laget en papirdrage av verdiløse pengesedler i Tyskland på 1920-tallet.

Høy inflasjon er statslederes store frykt, og har kastet både presidenter og økonomiske teorier av tronen. Teoretiske debatter om inflasjon påvirker både renta på huslånet ditt og de sentrale lønnsforhandlingene. Men hvorfor stiger prisene år etter år? Økonomifaget gir ett svar, men utenfor skolebøkene finnes det flere.

En standard forklaring er at det blir inflasjon når sentralbanken trykker for mye penger.

En standard forklaring er at det blir inflasjon når sentralbanken trykker for mye penger. Det var forklaringen til folk som David Ricardo og Milton Friedman. Når det blir flere penger i omløp, betyr det mer penger til å kjøpe den samme mengden varer, og den økte etterspørselen gjør at prisene presses oppover. Frykten er at myndighetene skal trykke like mye penger som de gjorde i Tyskland på 1920-tallet eller Zimbabwe på 2000-tallet. Da blir det hyperinflasjon, med prisstigning på over 1000 prosent i året. Se for deg å måtte bruke en tusenlapp på en Krone-is.

Men John Maynard Keynes påpekte at dersom kjøpekraften i økonomien øker, så kan bedriftene velge å øke produksjonen istedenfor å øke prisene. Han kritiserte de gamle modellene for at de antok at det ikke fantes arbeidsløshet, og mente at dersom det var ledig kapasitet i økonomien, kunne myndighetene øke pengebruken og få folk i arbeid uten at det ville føre til inflasjon.
Det er først når økonomien nærmer seg full sysselsetting det er fare for inflasjon, ifølge Keynes. Med lav arbeidsløshet er tilbudet av jobber større enn etterspørselen, og lønningene stiger. Man kan se for seg at uten en lang kø med arbeidsløse, får arbeiderne bedre forhandlingsmakt når de kjemper for mer lønn. Høyere lønnsnivå gir høyere priser.

Milton Friedman mente myndighetene hadde prøvd å presse arbeidsledigheten lavere enn sitt «naturlige nivå», og la ansvaret for nedgangstidene på keynesianske økonomer.

I etterkrigstiden var den politiske debatten dominert av ideen om at politikere måtte velge mellom lav arbeidsledighet eller lav inflasjon. Hvis venstresiden økte offentlige budsjetter for å få fart på etterspørselen og redusere arbeidsledigheten, kunne dette føre til inflasjon. Fra 1950 til 1970 stemte dette svært godt. Den såkalte «Phillips-kurven» viste at dersom man aksepterte en moderat inflasjon på rundt tre prosent, kunne arbeidsledigheten holdes på rundt fire prosent.

Men så kom 70-tallet og Phillips-kurven kollapset. Plutselig økte både inflasjonen og arbeidsledigheten på en gang, stikk i strid med teorien. Milton Friedman mente dette var fordi myndighetene hadde prøvd å presse arbeidsledigheten lavere enn sitt «naturlige nivå», og la ansvaret for nedgangstidene på keynesianske økonomer. Keynesiansk økonomisk teori ble erklært ubrukelig, i hvert fall utenfor Norden, og konklusjonen var at myndighetene ikke kunne detaljstyre økonomien. Markedet burde styre seg selv.

På tross av at det var lav vekst og høy arbeidsledighet på 70-tallet, nærmet økonomien seg derfor full utnyttelse.

Anwar Shaikh, økonom og forfatteren av boken «Capitalism. Competition, Conflict, Crisis», har en alternativ forklaring på problemet med Phillips-kurven, en forklaring han kan bevise empirisk. Økt kjøpekraft er fortsatt en viktig faktor, enten den kommer fra økt statlig pengebruk eller økt privat låneopptak i banker. Men han mener Phillips-kurven feiler fordi den lager en direkte sammenheng mellom arbeidsledighet og prisnivå. Det er ikke kun ved full sysselsetting det er fare for inflasjon. For Shaikh er profittraten, altså hvor lønnsomme investeringer er, sentral for å forstå inflasjon. Lønnsomheten påvirker mengden nye investeringer, og dermed også den «maksimale vekstraten» i økonomien. Shaikh mener inflasjon avhenger av hvor nærme økonomien er sin til enhver tid maksimale vekstrate. Dette er en varierende størrelse som blant annet avgjøres av profittraten.

Denne teorien forklarer godt hva som skjedde på 1970-tallet. I hele etterkrigstiden førte sterke fagforeninger til at en økt andel av verdiskapningen tilfalt arbeiderne, mens profittandelen falt. På tross av at det var lav vekst og høy arbeidsledighet på 70-tallet, nærmet økonomien seg derfor full utnyttelse. Med fallende profitt og økende renter ble den maksimale vekstraten redusert. Når myndighetene da økte pengebruken for å få fart på økonomien, ble økonomien presset mot den nye, lave maksimale vekstraten og istedenfor å øke produksjonen så økte prisene. Dette forklarer en lang periode med både høy arbeidsledighet og sterk inflasjon.

Mange økonomer mener fortsatt at et visst nivå arbeidsledighet er nødvendig for å hindre inflasjon. Det innebærer for mange ødelagte menneskeliv til at vi bør overlate debatten til økonomer alene.

Ebba Boye er spaltist i Klassekampen og Manifest Tidsskrift. Dette innlegget sto også på trykk i Klassekampen 24. mai 2017.