Fra jødeparagraf til schächtningforbud

andreassnildal

Mytene omkring grunnlovsforsamlingen på Eidsvoll er mange, men ingen paragraf i 1814-grunnloven er mer myteomspunnen enn paragraf 2, som utelukket jøder, jesuitter og munkeordener fra riket. I mytene om den såkalte jødeparagrafen trekkes bestemmelsene frem som illiberale unntak i en ellers svært liberal grunnlov. Om paragrafens tilblivelseshistorie har det lenge vært hevdet at vedtaket ble nærmest til som et arbeidsuhell, og at den først og fremst måtte tilskrives intoleransen som hersket blant forsamlingens uopplyste bonderepresentanter.

Elitenes paragraf
Med Håkon Harkets nyutkomne bok om paragraf 2 (Paragrafen, Dreyer 2014)slås det fast én gang for alle at paragrafens utestengelse av jøder var en villet og nøye gjennomtenkt handling fra de mest sentrale grunnlovsfedrenes side. Harket trekker særlig frem Christian Magnus Falsen, Georg Sverdrup og Nicolai Wergelands deltagelse, som alle var vel orienterte om de europeiske debattene om jødenes emansipasjon i kjølvannet av den franske revolusjon og napoleonskrigene.

I et land som Norge hvor det ikke bodde jøder i 1814, måtte konsekvensen bli at jødiske individer som ønsket å bosette seg i landet kun ville få lov til dette når de hadde sluttet å være jøder.

Den norske jødeparagrafens anførere var langt på vei overbeviste av argumentene til jødeemansipasjonens motstandere: Jødene, i alle fall så lenge de fastholdt tradisjonelle jødiske næringsveier, religiøs ritus og habitus, kunne aldri bli fullgode borgere av en moderne stat basert på opplysningsideer. Konversjon til statens religion, og avkall på alle tegn på jødisk trospraksis var den eneste måte en jøde kunne bli fullverdig borger av staten. I et land som Norge hvor det ikke bodde jøder i 1814, måtte konsekvensen bli at jødiske individer som ønsket å bosette seg i landet kun ville få lov til dette når de hadde sluttet å være jøder. For å unngå problemene som var forbundet med jødiske befolkningselementer, var det enkleste i eidsvollsmennenes øyne å nekte alle jøder adgang til riket.

Håndhevelsen og den senere opphevelsen av jødeparagrafen viser imidlertid at utestengelsene av jødene i liten grad berørte reelle samfunnsproblemer. Som Frode Ulvunds nye bok om paragrafens håndhevelse viser (Fridomens grenser, Scandinavian Academic Press 2014), gikk det ikke mange år før norske myndigheter ble svært rundhåndede med å utstede innreisetillatelser for jødiske bankierer som dermed kunne bidra til å løse 1820-tallets økonomiske krise. Her viste jødene seg som en verdifull ressurs for samfunnet, hvilket ble enda klarere utover 1830- og 40-tallet under debattene om jødeparagrafens opphevelse. Til tross for en langvarig prosess og adskillig motstand, er det oppsiktsvekkende hvor sterkt forankret i Stortinget opphevelsen til slutt ble. I lys av de snarlige tillempingene av paragrafen og den sterke mobiliseringen for lovens opphevelse på 1840-tallet, fremstår 1814-grunnlovens jødeparagraf kanskje enda mer malplassert i en grunnlov som ellers henvendte seg til høyst relevante problemstillinger. Derfor bør jødeparagrafen først og fremst forstås en symboltung lov, snarere enn en bestemmelse som henvendte seg til reelle forhold i det norske samfunnet.

Schächtningforbud
Jødeparagrafen var imidlertid ikke siste gang norsk lovgivning rettet seg mot jøder. Forbudet mot jødisk rituell slaktemåte fra 1929 har interessante paralleller til jødeparagrafen. Begge bestemmelser henvendte seg i liten grad til reelle samfunnsproblemer, og slik jødeparagrafen var en symboltung handling fra grunnlovsfedrenes side, var også det såkalte schächtningforbudet et signal fra landets politiske elite om at jødiske individer ikke var ønsket som innbyggere i landet – i alle fall så lenge de praktiserte jødiske religiøse forskrifter som angivelig befant seg på et førmoderne stadium. Dette var imidlertid tilfelle med de fleste østeuropeiske jøder som innvandret til Norge fra 1880-årene og fremover. Til tross for innvandrernes bestrebelser for å bli gode nordmenn samtidig som de bevarte sin jødiske identitet og religion, ble de i norske myndigheters øyne ofte sett på som «altfor jødiske».

Tilspissingen av den antisemittiske retorikken i mellomkrigstiden fikk imidlertid et foreløbig høydepunkt i 1920-tallets schächtningdebatt, hvor jødenes rett til å oppholde seg i landet igjen ble tematisert.

Dette har blant annet kriminologen Per Ole Johansen nøye dokumentert i sin gjennomgang av statsborgersøknader fra mellomkrigstiden. Johansens forskning viser hvordan tjenestemenn systematisk diskriminerte jødiske søknader om statsborgerskap, og hvordan myndighetene la stadig nye hindringer i veien for nye jødiske innvandrere. Samtidig hardnet det antisemittiske klima i Norge. Her var Bondepartiet den fremste pådriver, men også arbeiderpartipolitikere tok til orde for å stenge grensene for innvandrere – først og fremst av hensyn til uønskede jødiske innvandrere fra Øst-Europa. Grunnene til den skjerpede innvandringspolitikken er mange – økonomiske faktorer og ønsket om å beskytte det hjemlige arbeidsmarked spilte også inn. Tilspissingen av den antisemittiske retorikken i mellomkrigstiden fikk imidlertid et foreløbig høydepunkt i 1920-tallets schächtningdebatt, hvor jødenes rett til å oppholde seg i landet igjen ble tematisert. Skulle jødene få lov til å bli i Norge, måtte de legge fra seg arkaiske religiøse uttrykk som omskjæring og rituell slakt, argumenterte mange fremstående samfunnsdebattanter og politikere.

«Vi har ikke invitert jødene hit til landet»
Undertegnedes forskning viser at schächtningsaken for bondebevegelsen ble et nyttig middel i kampen mot arbeiderbevegelsen, og ikke minst mot de hegemoniske borgerlige partiene. Mens høyre- og venstreregjeringer i tur og orden gjennom 1920-tallet forsøkte å motstå dem som presset på for et forbud mot jødene rituelle slaktemåte, brukte Bondepartiet problematikken som symbolpolitikk for å befeste sin stilling som landet mest nasjonalt orienterte parti. Partiets langvarige motstand mot jødenes «barbariske» schächtning «beviste» at Bondepartiet var det eneste partiet som virkelig tok nordmenns nasjonale interesser på alvor, i motsetning til den «unasjonale» arbeiderbevegelsen og de borgerlige regjeringene.

Jødenes annerledeshet og manglende vilje – eller evne – til å føye seg etter «norske» prinsipper for behandling av dyr, ble omdreiningspunktet for debatten om ny slaktelov i 1929.

De sistnevnte ble for motvilligheten til å innskrenke jødenes religionsfrihet beskyldt av bondepressen for å være i lommen på utenlandske jødiske «pengemenn». Denne retorikken fant også veien til enkelte av arbeiderbevegelsens organer. Deler av arbeiderpressens svertekampanje mot regjeringen Lykke (H) i spørsmålet om rituell slakt ble utslagsgivende for at også et flertall av Arbeiderpartiets representanter på Stortinget i 1929 gikk inn for et forbud mot rituell slaktemåte, sammen med hele Bondepartiets gruppe, deler av Venstre og nesten hele Høyres gruppe. Jødenes annerledeshet og manglende vilje – eller evne – til å føye seg etter «norske» prinsipper for behandling av dyr, ble omdreiningspunktet for debatten om ny slaktelov i 1929. Under aner man også konturene av det som kom til å prege 1930-tallets innvandringsdebatt i Norge. Ved å begrense jødenes religionsutøvelse var håpet at færre jøder ville finne veien til Norge: «Vi har ikke invitert jødene hit til landet», fastslo Bondepartiets Jens Hundseid på Stortingets talerstol.

En ny jødeparagraf?
Til tross for at schächtningforbudet kan betraktes som en parallell til jødeparagrafen i den forstand at begge bestemmelser hadde som mål å utelukke jødisk tilstedeværelse i Norge, er det grunn til å understreke at det ikke er noen rettlinjet historie mellom jødeparagrafen og det senere schächtningforbudet. Det er verdt å merke seg at med opphevelsen av jødeparagrafen i 1851 var Norge faktisk i teten hva gjaldt jødenes emansipasjon i Europa. Mens de fleste andre europeiske land ikke innrømmet jødene statsborgerlige rettigheter før på 1860- og 1870-tallet, betød avskaffelsen av jødeparagrafen i 1851 at jødiske menn kunne oppnå fulle borgerretter i Norge, over tyve år før det samme ble mulig i Sverige. Dessuten rettet jødeparagrafen eksplisitt seg mot jødenes blotte tilstedeværelse i Norge, mens schächtningforbudet innebar en mer subtil begrensning av religionsfriheten. Et annet forhold som taler imot å se schächtningforbudet som en ren fortsettelse av 1814-paragrafen, er at innskrenkning av jødenes religionsfrihet ikke var den eneste begrunnelsen for å forby schächtningen, selv om mye tyder på at forbudets «avskrekkende» effekt var utslagsgivende for et flertall av stortingsrepresentantene i 1929.

Så lenge loven fra 1929 fortsett er i kraft, mer eller mindre uforandret, lever en beslutning fra 1920-tallets innvandringsdebatt videre gjennom dyrevelferdsloven av 2010.

Det som imidlertid er mest bemerkelsesverdig med schächtningforbudet, er at det aldri har blitt opphevet. Få politikere vil i dag gå med på at dagens slaktelovgivning – som fortsatt hindrer jødisk rituell slaktemåte å bli praktisert – er rettet mot jødene. Men så lenge loven fra 1929 fortsett er i kraft, mer eller mindre uforandret, lever en beslutning fra 1920-tallets innvandringsdebatt videre gjennom dyrevelferdsloven av 2010. Få norske jøder praktiserer i dag streng kosherhusholdning, og det er neppe økonomisk grunnlag for å innføre rituell slaktemåte dersom loven hadde blitt opphevet i dag. Likevel fortsetter forbudet å eksistere som påminnelse om mellomkrigstidens antijødiske retorikk.

  • Carl S Bjurstedt

    Det er liten grunn til å være stolt av norsk historie i fht til jødene. Men drar du ikke beskrivelsen av någjeldende rettstilstand litt langt her?

    Dyrevelferdsloven krever at dyr enten er bedøvet før avliving, eller avlives med metoder som gir umiddelbart bevissthetstap. http://lovdata.no/lov/2009-06-19-97/§12 Avlivingsforskriften (hjemlet i lova § 12) § 9 presiserer at bedøvelseskravet også gjelder religiøs slakting http://lovdata.no/forskrift/2013-01-13-60/§9.

    Er det sclächtningforbud? Muligens implisitt? Definitivt ikke eksplisitt.

    Det er jo i alle fall uproblematisk (muligens unntatt for noen fundamentalister) å drive halalslakting innenfor rammen av overstående. Jeg kjenner ikke prinsippene for kosherslakting i detalj, men blir overrasket om ikke også det kan gjøres innenfor rammen av overstående. Og kan det ikke, har vi jo en reell konflikt mellom dyrevelferd og religiøs tradisjon AKA irrasjonalitet. Det bør ikke være gitt at sistnevnte skal prioriteres.

    • Ivan Olsen

      Du lager en veldig rask oppstilling mellom «dyrevelferd» på den ene siden og «religiøs tradisjon AKA irrasjonalitet» på den andre.

      Men jeg oppfatter Snildals artikkel dithen at «dyrevelferd» slik den til enhver tid slås fast i lov, ikke nødvendigvis uttrykker «rasjonalitet».

      Nå kan jeg ikke veldig mye om slakt og slaktemetoder, men det er åpenbart diskutabelt om lover og regler for dyrevelferd i Norge alltid primært er basert på «rasjonalitet», og i så fall hva slags «rasjonalitet». Pelsdyrhold kan være et av flere eksempler på at det er diskutabelt hva slags «rasjonelle» interesser som som ligger bak.

      Jeg er altså enig i at det ikke på noen måte skal være gitt at religiøs tradisjon skal prioriteres over dyrevelferd.

      Men i tillegg vil jeg hevde at det ikke er gitt at lover og regler om dyrevelferd i Norge alltid er et uttrykk for «rasjonalitet» (i betydningen strengt vitenskapelig fundert).

      EU-land som Finland, Tyskland, Nederland og Storbritannia tillater så langt jeg kan forstå slakt etter jødiske ritualer (i Finland forekommer slik slat allikevel ikke, på grunn av at markedet er for lite til at det lønner seg).

      Det er ikke gitt at disse landene er mindre opptatt av dyrevelferd og handler på mindre «rasjonelt» grunnlag enn hva Norge gjør.

      • Hans Pedersen

        Den europeiske veterinærforeningen – som er fagekspertisen på dyrevelferd – er helt klar på at slakting uten foregående bedøving utsetter dyra for unødvendige lidelser – «FVE is of the opinion that the practice of slaughtering animals without prior stunning is
        unacceptable under any circumstances». Se http://www.fve.org/news/position_papers/animal_welfare/fve_02_104_slaughter_prior_stunning.pdf

      • Carl S Bjurstedt

        Klar over at det du kritiserer i 1. avsnitt kan oppfattes vel lettvint. Men jeg mener mitt postulat «det er religion, ergo irrasjonelt» har samme validitet som «det er religion, altså kan det ikke kritiseres / forbys.»

    • Andreas Snildal

      Hei,

      Takk for kommentar. Jeg skal forsøke å oppklare et par ting.

      For det første er det bedøvelseskravet som i den norske lovgivningen utelukker jødisk religiøs slaktemåte (men ikke halalslakting). Bedøvelsesmetoder som påfører dyrene permanente og dødelige skader aksepteres ikke av ortodokse jøder.

      Det er riktig at det jeg omtaler som et schächtningforbud er et implisitt forbud – det står ingenting i loven om hverken jøder eller schächtning. Mitt poeng er at den opprinnelige slakteloven fra 1929 – som har blitt videreført mer eller mindre uendret – var rettet mot den jødiske slaktemåten. Det er ikke dermed sagt at alle motstandere av den jødiske slaktemåten var/er antisemitter, men en del toneangivende norske dyrevernere i mellomkrigstiden fant dessverre ut at agitasjonen for bedrede kår for dyrene var mye mer effektiv når man tok i bruk antisemittiske sjablonger i stedet for å terpe på dårlige forhold hos bøndene eller hos «norske» slaktere. Samtidig slo de «egentlige» antisemittene seg inn på debatten. Da lovforslaget ble debattert i siste halvdel av 1920-tallet, ble det i større grad gjenstand debatt om jøder og deres rett til å være i Norge enn en debatt om religionsfrihet, slakting og dyrevern. Kort fortalt ble de som argumenterte med religionsfrihet eller påpekte at loven var rettet mot en minoritet av landets borgere beskyldt for å være kjøpt og betalt av jødene.

      Det kan være gode grunner til å ha en lov som forbyr religiøse slaktemåter, men de nåværende bestemmelsene ble til på bakgrunn av argumenter som forhåpentligvis ikke kunne vært fremført i våre dager.

      • Carl S Bjurstedt

        Takk for svar. Dagens dyrevelferdslov er fra 2009 (erstatter lov fra 1974). Jeg har ikke tilgang på forarbeidene. Men det vil forundre meg om forbudet fra 1929 er videreført uten at de problemene du drøfter i artikkelen er tatt opp. Er de ikke, er det betenkelig. Men jeg ville nok uansett endt på samme konklusjon ang krav til bedøvelse før avliving annet en i nødsfall.

        (Til en annen diskusjon i tråden: Det er en vesensforskjell på slakt av tamdyr og jakt på ville dyr!)

        • Ivan Olsen

          Jeg er klar over forskjellen. Poenget – som er tydeligere i sammenligningen med sel- og hvalfangst – er at kulturelle tradisjoner later til å kunne gjøre seg gjeldende på en rekke punkter i norsk dyrevernlovgivning. Får ikke samer lov til å bruke fangstmetoder for fugl som ellers er forbudt.

        • Andreas Snildal

          Det er betenkelig av flere grunner, ikke bare fordi Norge er nokså alene i Europe med å ikke gi dispensasjon for jødisk religiøs slaktemåte, men også fordi den norske lovgivningen er inkonsekvent. For eksempel dispenserer den av hensyn til samenes minoritetsrettigheter avliving av tamrein med krumkniv. Dette er en svært kontroversiell metode, som blant annet er forbudt i Sverige.

        • Andreas Snildal

          Forarbeidene til 1974-loven finnes forøvrig på nett: https://stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Saksside/?pid=1970-1981&mtid=118&vt=b&did=DIVL138713 – her er ikke den jødiske slaktemåten nevnt med ett ord. Blant høringsinstansene finner man alt fra Jockeyklubben til Sirkus Arnardo, men ikke Det mosaiske trossamfunn.

          I forbindelse med den nye dyrevelferdsloven var imidlertid både DMT i Oslo og Trondheim blant høringsinstansene, dog ikke Islamsk råd Norge. Likevel er DMTs høringsuttalelse skrevet i samråd med IRN (!): http://www.regjeringen.no/nb/dep/lmd/dok/regpubl/otprp/2008-2009/otprp-nr-15-2008-2009-.html?id=537570. Problematikken rundt religiøs slaktemåte tatt opp i proposisjonen, men her anser man at Den europeiske menneskerettighetskonvensjonens bestemmelser om religionsfrihet ikke brytes så lenge rituelt slaktet kjøtt kan importeres.

  • Hans Pedersen

    Det hadde vært interessant å høre hvordan artikkelforfatteren vurdere de dyrevelferdsmessige problemstillingene knyttet til avliving av dyr. Har han noen kunnskap eller erfaring med slakting? Hvis han var dødsdømt, hvordan ville han foretrekke å miste bevisstheten – ved ei kule i panna, eller ved at strupen ble skåret over til han blødde ihjel?

    • Ivan Olsen

      Det kunne også vært interessant å se deg drøfte de dyrevelferdsmessige problemstillingene knyttet til for eksempel nasjonalritualet elgjakt. Norge har internasjonalt blitt sett på som en versting i forhold til hvalfangst og selfangst. Men forbudet mot slakt etter jødiske ritualer er vi visstnok forholdsvis alene om. Er det bare i det siste tilfellet tradisjoner er et tema?

      • Hans Pedersen

        Elgen lever et vilt liv uten at mennesket har ansvar for dem. De fleste elg har ingen interaksjon med mennesker før de (muligens) skytes. Ca 90% av elgene som skytes treffes med et skudd som er umiddelbart dødelig, de øvrige 10% skadeskytes. Disse 10% er for høye og bør reduseres, sannsynligvis skyldes mye av skadeskytingen at jegeren ikke er så flink som han tror, og at han løsner skudd uten å være 99,9% sikker på at skuddet vil være dødelig. Sannsynligvis er mye av skadeskytingen brudd på viltlovens bestemmelser.

        Ved ortodoks halal- og kosherlsakting er det hensikten at dyret skal avlives ved at det blør ihjel, mens det er fullt bevisst. Jeg mener det ikke er noen grunn til å tillate en slaktemetodikk hvor man bevisst utsetter dyret for en slakteprosess som påfører dyret unødig lidelse.

        Men jeg mener også at man burde vært raskere ute med å inndra jaktvåpen fra de som skadeskyter dyr gjentatte ganger eller på andre måter under skjerpende omstendigheter. Jeg kjenner jegere som har skutt et hundretall elg uten en eneste skadeskyting. Det er mulig dersom man har våpenvett og lar være å trykke på avtrekkeren om man er i det minste tvil om man kan avgi dødelig ild.

        Med moderne spreng-granater er forøvrig hvalfangst en svært human affære. De fleste hvaler vil ikke merke noe som helst før hjernen er sprengt til småstykker. Også bruk av hakapik er en human avlivingsmetode dersom den brukes riktig.

        • Ivan Olsen

          Angående skadeskyting av elg, så sier du at 90 % av elgene treffes med skudd som er «umiddelbart dødelige». Men denne artikkelen fra forskning.no viser at skutt elg kan løpe 300 meter og fremdeles være definert som «umiddelbart» drept av skuddet.

          http://www.forskning.no/artikler/2012/september/334962

          Du skriver at «det ikke er noen grunn til å tillate en slaktemetodikk hvor
          man bevisst utsetter dyret for en slakteprosess som påfører dyret unødig
          lidelse».

          Vel, det tror jeg gjelder alle. Jeg tror dessuten at den beskrivelsen av «hensikten» med og innholdet i de omstridte slaktemetoder er lite dekkende for diskusjonen og virkeligheten i Europa.

          Til slutt gjengir du et internasjonalt svært faglig omstridt syn på hval- og selfangst. Men heller ikke her later du til å åpne for at tradisjoner og næringspolitiske hensyn kan ha påvirket norske vurderinger.