De ubønnhørlige slutningene av regjeringens perspektivmelding trekkes med motvillig mine: «Konklusjonen er med andre ord at den norske velferdsstaten, slik den utvikler seg, dessverre ikke er bærekraftig,» konstaterer Civitas Villemann Vinje i Aftenposten 9. februar.

Selv om Civita skriver «dessverre», er setningens angivelige faktum høyresidens politiske ønsketenkning.

Ubalansert privatvekst
Det mest refererte regnestykket i Perspektivmeldingen er «referanseforløpet». Der mangler velferdsstaten hundretalls milliarder når vi kommer til 2060. Men det er fordi regnestykket kanaliserer det meste av veksten de neste 50 årene til privat forbruk fremfor offentlige tjenester.

Hvorfor skulle vi ønske oss fire nye SUV-er i stedet for to, når det betyr at vi ikke får noen farbar asfalt å kjøre dem på?

Det betyr: I nøyaktig den perioden hvor befolkningens aldring stiller særlige krav til fellesskapelig velferd innen helse og omsorg, legger «referanseforløpet» til grunn at privat forbruk skal øke mye mer enn det offentlige.

Det er sørgelig hvis søkkrike Norge velger å stelle seg slik. For hvorfor skulle vi ønske oss fire nye SUV-er i stedet for to, når det betyr at vi ikke får noen farbar asfalt å kjøre dem på?

Blir det for dyrt?
Pengene som «ikke finnes» til felles velferd, finnes plutselig likevel når vi ser på den formidable veksten i privat forbruk som forventes i «referanseforløpet». Her ligger det politiske handlingsrommet. Ved å kanalisere en del av denne velstandsveksten til offentlige tjenester, trygger vi både oppvekst, utdanning og alderdom. Dette gjør vi gjennom skattesystemet.

Blir det for dyrt? Det er et politisk spørsmål som hver og en bør ha en mening om. Sett at du har 420.000 i årslønn i 2010. Det betyr 315.000 etter skatt. Hvor fattig blir du i 2060, hvis vi finansierer hele «eldrebølgen» med styrket inntektsskatt?

Det relevante for deg, er hva du sitter igjen med etter at (den økte) skatten er betalt. Manifest Analyses beregninger, basert på Perspektivmeldingens forventning om vekst i norske realinntekter, viser at du vil få anslagsvis 235.000 kroner mer å rutte med i 2060 enn i 2010. Altså har du 550.000 kroner etter skatt. Regnestykket er justert for inflasjon, så prisene er hele veien 2010-priser.

Så mange som 70 prosent i Norge sier seg villige til å øke skattesatsen, hvis det må til for å trygge viktige velferdstjenester.

Det politiske spørsmålet er: Blir du fornøyd med å få 235.000 kroner mer å rutte med hvert år? Eller krever du enda mer?

Hvis svaret er «enda mer», kan Civita ha rett: Velferdsstaten blir ikke bærekraftig. Men så mange som 70 prosent i Norge sier seg villige til å øke skattesatsen, hvis det må til for å trygge viktige velferdstjenester. Bærekraft er et politisk spørsmål om å ta denne viljen til felles velferd på alvor.

Sosialdemokratisk løsning
Den sterke rødgrønne opinionen i disse spørsmålene synes å mangle politisk lederskap. Ap-lederne er stolte over velferdsstaten, men har visst glemt hvordan den ble utviklet.

Nylig advarte arbeidsminister Anniken Huitfeldt i Dagsrevyen mot at å fellesfinansiere eldrebølgen vil være å sende en skatteregning «til barna våre». Vel, det var det Einar Gerhardsen gjorde. Gikk det dårlig med Norge? Burde han spart oss for den regningen?

Den sosialdemokratiske løsningen er å finansiere felles utfordringer i fellesskap.

Selvsagt vil velferdsstaten mangle store penger, hvis Norge velger 50 år med høyrevridd politikk. Men hvorfor skulle vi det?

Regnestykket Regjeringen kjører frem fra Perspektivmeldingen forutsetter at vi forbyr denne sosialdemokratiske løsningen i den såkalte eldrebølgens periode.

Med slike forutsetninger, er resultatet gitt. Selvsagt vil velferdsstaten mangle store penger, hvis Norge velger 50 år med høyrevridd politikk. Men hvorfor skulle vi det?

Vi har økonomisk handlingsrom til å opprettholde og styrke den norske velferdsmodellen, og befolkningen har politisk vilje. Ingen av delene blir omsatt til virkelighet uten ledere som peker på mulighetene og omsetter viljen til handling.

I stedet for å svartmale situasjonen og be alle jobbe 100 timer mer, burde en sosialdemokratisk finansminister fortelle befolkningen at vi har fortsatt råd til felles velferd. I stedet for å tro at folk flest bare vil ha mer, mer, mer til seg selv, burde Sigbjørn Johnsen ta folkets velferdsvilje på alvor.

Hvis vi forsterker skatteinnsatsen litt, har Norge fortsatt råd til felles velferd. Men om ingen sier dette høyt, blir høyresidens ønsketenkning snart til en selvoppfyllende profeti.

Innlegget er også publisert på aftenposten.no.

Les mer i rapporten Fortsatt råd til felles velferd? som Manifest Analyse utarbeidet på grunnlag av Perspektivmeldingen 2009.